Et møte med Krøyts frontfigur

- Det dreier seg om å ta det langt ut. Veldig langt. Jeg snakker om de doble sjiktene. Tvetydigheten. Ambivalensen. Det er slikt jeg gripes av i musikk. Sier Kristin Asbjørnsen, vokalist i Krøyt. Hun synger i den eksperimentelle a capella-kvartetten Kvitretten også, men det er Krøyt som er i ferd med å ta av. Vi snakker jazz og techno-rock i den aller, aller skjønneste forening - framført ved hjelp av industriell sampling, elektronisk vibrafon, elektrisk gitar, og - i front - Kristin Asbjørnsen.

Kristin Asbjørnsen

Av Arild Rønsen // 19.01.00

---

Eller; i front er strengt tatt en misvisende betegnelse. Hun står nemlig bak sine medmusikanter på scenen. Likevel er hun altså i front. Hun er det utvilsomme visuelle midtpunkt, og det er hun som i første rekke tar musikken fra det sarteste sarte til det manisk støyende. Øyvind Brandtsegg og Thomas T. Dahl gjør for alt vi vet minst like mye i sakens anledning, men - i det minste på scenen - er det unge Asbjørnsen som framstår som... ja, frontfigur.

EKSOTISK PÅ DOVREHALLEN

Som viktig ingrediens i &&«Blå-pakka», satte de sommeren ’99 Molde fullstendig på hodet en midtsommernatt. Nå er de ute med hva publikum flest vil oppfatte som et debut-album. Greit nok. &&«Sub», fra 1997, er ei fin plate, men det er med #link_1# Krøyt har funnet sin form. Salgsavdelinga i et plateselskap ville rett ut sagt komme til å mene at debuten &&«står i veien», i kommers forstand. Bare eksperimenter, liksom – og atskillig mer lavmælt. Fragmenter av hva som to år seinere skulle materialisere seg i et album som er foran og midt i sin samtid.

Hun svinser inn på Dovrehallen til avtalt tid, og ser seg rundt med enda større øyer enn hun til daglig er satt opp med. Ikke så rart, kanskje. Dovrehallen borti Storgata i Oslo er sånn rundt regna 100 år gammel, og har ikke forandra seg nevneverdig underveis. Etablissementet holder oppe mellom 08.00 og 03.30. Her er stappfullt hver dag trygden blir utbetalt, og stedet er ellers prega av en jevn strøm stamgjester; journalister, et og annet medlem av Klanen, erfarne mennesker-på-randen-av alkoholismen, bridge-lag. Spiser de, tar de for seg av en meny Kristin Asbjørnsen - uten å åpne den - karateriserer presist:

- Litt eksotisk, med kjøttkaker & surkål og sånn, ikke sant...?

SÅ NYANSERT! VAKRERE!

Samtalen kommer av en eller annen grunn til å dreie seg om dagens studentmasse, hvilket får Asbjørnsen til å hente fram et spesielt minne fra sine egne studiedager.

- &&«Vena Cava», Diamanda Galas - er du med? En messe til hennes AIDS-syke bror! Performance; Galas og sju mikrofoner! Så nyansert! Vakrere!

- Men vi snakker temmelig... heavy stoff?

- Ja, det er heftig. Såpass rett i marg og bein at det er umulig å høre på om kvelden. Groteskt? Ja, groteskt vakkert.

Vakkert? Mulig det, det kommer selvfølgelig an på øret som hører. Svært mange vil nok mene Diamanda Galas med &&«Vena Cava» gjorde sitt beste for å kverke broren sin så fort som overhodet mulig.

I wake up
and I see
the face of the devil
and I ask him,
&&«What time is it?»
And he says,
&&«How much time do you want?»

- Jo, jeg hørte mye på Diamand Galas mens jeg gikk på jazzlinja. Meredith Monk og Laurie Anderson, men spesielt Diamanda Galas - og ganske spesielt det verket. Hvor langt kan man tøye ting før det bikker over og blir vulgært?

Å LEVE UTEN AMBIVALENSEN…?

Det er da hun begynner å snakke om tvetydigheten, ambivalensen.

- Den første gangen jeg ble klar det, var gjennom Ruth Reese. Jeg tok noen sangtimer med henne, og hun kom virkelig fra gospel-tradisjonen - på godt og ondt. Hun var en strålende lærer, men hun stilte alltid spørsmål: Hvorfor synger du akkurat den frasen? Og så hadde hun denne dobbeltheten. Om hun sang en glad sang, var den alltid på sett og vis tuftet i en smerte. Det oppsto et vakuum for meg da hun døde. Tro meg; jeg hadde jobba mye med spirituals, og akkurat da hørtes jeg ut som ei 70 år gammal dame!

- Jeg tenker abstrakt om musikk, men har genuine ønsker om å berøre. Det er der den kommer inn igjen, ambivalensen. Den er et helvete i livet generelt, men musikken kunne kanskje ikke leve uten...?

MEN ER’E JAZZ?

Hun vokste opp i et pent møblert hjem, der hverdagen ikke akkurat var dominert av å få tida til å gå på hjørnet av ei kebab-sjappe. De hadde orkester i heimen; blokkfløyter, xylofoner, kastanjetter...

- Jeg lærte noter veldig tidlig, og koret ble liksom en naturlig forlengelse. Jeg hadde noen barndsomsår i Kragerø der Tensing var det eneste koret. Men de var jo bra! Jeg har hørt en del på Janis Joplin, men den bluesbaserte inderligheten i gospel har nok betydd mer for meg. Men så stoppa det, jeg ble lei alle rammene. Via spirutals begynte jeg så å jobbe med modal jazz - som folkemusikk. Da skriver vi Asbjørnsen, 1990.

Om du sier til Kristin Asbjørnsen at Krøyt muligens kan vise seg å være noe så sjeldent som et banebrytende band, kan hun komme til å svare noe slikt som at vel... banebrytende? vi har mye historie, men vi er i et grenseland... uttrykket er ekspressivt og vi har en rar besetning - og vi vil ha til rare ting med den; rare ting for en rar besetning.

- Det er det som er spennende med Krøyt. Og vanskelig. Før sa noen til oss: &&«Men dette er da ikke jazz!». Nå støter jeg på folk som mener at &&«dette er da ikke pop-melodikk!»

- Og du, som synes å leve et liv i tvetydighet - du kunne kanskje ikke fått noe mer perfekt band enn Krøyt, du da?

- Nei. Så har jeg jo vært med å skape det også, da.

INNI PUPILLEN

Hun legger albuene på bordet, smyger håndflatene forsiktig sammen, og titter opp med dette øyet. Det har seg slik at videomixer Atle Ramsøy-Halle er en essensiell del av Krøyt i live-sammenheng. Han er nærgående, for å si det forsiktig, ikke minst når Asbjørnsen synger:

I come looking for you
one eye wide open
one eye turned upon myself

Da befinner Ramsøy-Halle seg omtrent inne i hennes pupill!

- Jeg har aldri sett dette berømte øyet; det blir jo borte om jeg snur meg for å se!

ET POP-BAND

Hva slags band Krøyt egentlig er? Kall det hva du vil. Kristin Asbjørnsen beskriver det gjerne slik:

- Vi er et pop-band; jeg syns det er et positivt begrep. Vi er bare litt mer kompliserte enn Trine Rein. Vi har alltid snakka om refrenger. &&«Nå blir vel folk med på refrenget,» kan vi ha sagt til hverandre. Problemet er at ingen synes å høre dem.. Jeg hater begrepet crossover, men det er der vi er - og der er det godt å være.

INTERNLIVET? PÅ INTERNETT

Onkelen til mormora hennes het Christian Sinding, og vi gjør en tilfeldig musikkhistorisk test: Hvem ble født i Wien, for nøyaktig 125 år siden i dag, 13. september 1874?

- Arnold Schönberg? Vet du; på første-LPen vår hadde vi to låter som var bygd som strikt 12-tonemusikk. Det er vel på sett og vis det motsatte av fri improvisasjon - vi har gjort det også; gått på scenen uten å ha avtalt noen verdens ting - men jeg syns det var spennende å jobbe med 12-toneteknikken. Strikte rammer, javel - men rammene kan i seg selv bli forløsende. Jeg elsker Fartein Valen for de store sprangene, og - NB! - du finner ikke en Asbjørnsen-sang uten Tritunus, enten i bassen eller i melodien!

Tritunus? Et annet ord for den forstørrede kvart, et &&«forbudt» sprang ifølge musikkteologien. Men hun elsker jo tydeligvis det forbudte.

- Fortell litt om det interne livet i Krøyt da, Asbjørnsen.

- Internett. Vi har akkurat vært gjennom en intens periode med nye Krøyt-låter, og all kommunikasjonen har foregått via nettet. Øyvind og Thomas bor i Trondheim, jeg i Oslo. Hva spiller det for rolle, så lenge det fins noe som heter hard disc recording? Jeg kan sende fra meg småting, få tilbake en loop, et groove - kan du lage en melodi til dette...?

- Det siste halvåret merker jeg at vi har blitt mye flinkere til å slippe musikalske idéer for hverandre, og så la de andre ta over. Det er skummelt det, skal jeg si deg - å &&«urframføre» ting ingen andre enn du sjøl har hørt. Jeg er veldig fornøyd med å beherske teknikken såpass bra etter hvert, og er veldig utmålmodig av meg. Jeg bare skal ha akkurat den lyden...

Når de øver, for det gjør de også ganske ofte - står og sitter i samme lokale for å musisere - da blir det gjerne 14 timers økter.

LINJESPILL & KVARTMELODIKK

Krøyt oppsto for seks år siden. Kristin hadde bodd i Finnmark et par år, hadde gått musikklinja på Gjøvik videregående, og hadde havna på jazzlinja i Trondheim, der hun traff Øivind. En ettermiddag ble de sittende med en Tom Waits-låt, og så var det gjort.

- Krøyt ble et boltreband for alle tre. For meg ble det en inspirasjon til å begynne å komponere igjen. Jeg har alltid skrevet melodier. Når vi skulle lære dim-skalaen, syns jeg den enkleste måten å lære den på var å skrive en låt i dim.

- Aldri tenkt på å bli bop-stjerne?

- Chet Baker? Det må jo ta et helt liv - minst! - å lære seg hans estetikk! Skulle jeg bruke et liv på å lære meg bop...? Chet Baker spiller og synger nydelig, vi snakker intens magi! Men jeg kicker nok mer på linjespillet til Miles og kvartmelodikken til Wayne Shorter.

- Du lever bare i motsetninger du, Asbjørnsen?

- Ja, og det er helvetes liv. Det er bare i Krøyt jeg får det ut.

IKKE BAKGRUNNSMUSIKK

Hvor langt Krøyt kan nå? Det finnes antageligvis ingen grenser, bare de blir kvitt hemmelighetsstempelet. De er nemlig ikke &&«hemmelige». Krøyt er pop! Og nå om dagen går de på både NRK P2 og Petre! Mere crossover er det neppe mulig å bli!

Men husk at du som lytter ikke slipper så lett unna. Asbjørnsen vil ha deg:

- Jeg krever delaktighet. Den som går på konsert med oss, skal vite at vi er i fokus. Krøyt er ikke bakgrunnsmusikk.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky