Krøyt: Body Electric

Her finnes ingen live-trommer, men jeg er likevel sikker på at d´herrer groovemestere Rune Arnesen og Per Lindvall ville ha vært stolte over å ha skapt de groovene live som Øyvind Brandtsegg har laga på gutterommet. Dessuten er Kristin Asbjørnsen nå kommet dit i sin utvikling som musikant, vokalist og kunstner at vi avgjort kan snakke om en formidler og original av verdensformat.


Krøyt, denne helt spesielle organismen bestående av vokalisten Kristin Asbjørnsen, Øyvind Brandtsegg (vibrafon, programmering og støttevokal) og Thomas T. Dahl (gitar og støttetvokal), så dagens lys i 1993 og er på mange måter et ektefødt barn av jazzlinja ved Trøndelag Musikkonservatorium der alle tre har sin utdannelse fra.

For de som ikke kjenner Krøyt fra enten ett av de skjellsettende møtene i levende live eller de to første cdene, "SUB" fra 1997 eller "Low" fra 1999, så iler jeg til med å slå fast at Krøyt er så langt unna noe tradisjonelt "jazzband" som nesten tenkes kan. Likevel har de hele tida tatt med seg viktige ingredienser fra improvisasjonsmusikken for å lage sin egen fusjon av nesten alt som finnes innen moderne musikkuttrykk. Resultatet denne gangen har blitt mer Krøyt enn noen gang - det vi si mer originalt, spennende og tøft enn jeg noengang har hørt dem.

Komposisjonene er av den typen som sniker seg inn på deg og tar bolig - de har dette helt spesielle ved seg som gjør at du ikke blir kvitt dem, og med så mye musikk som passerer revy for meg, så kan jeg love at det skal litt til.

I løpet av disse godt og vel 20 minuttene får vi være med til de stilleste, vareste og vakreste stedene med stemninger og groover så personlige og sløye at verden står stille en bitte liten stund. Det tar likevel ikke mange sekundene eller minuttene før vi blir dratt ut av denne følelsen og tatt med til de heftigste, tøffeste og mest rocka lydbildene eller collagene jeg har opplevd på svært, svært lenge.

Det bør være mulig å ha skjønt at jeg opplever dette som noe av det hippeste av moderne musikk som har nådd mine ører og min kropp den siste tida, og derfor er det også ekstra hyggelig å merke at lyrikk skrevet av Christina Rossetti og Walt Whitman, som begge levde på 1800-tallet, fungerer utmerket i denne settingen. Det vitner om lyrikk av evig karakter, samtidig som det forteller en hel del om kunstnere med et åpent og bredt syn som tenker tanken å sette sammen disse "språkene".

Det å møte bandet live med live video samt lyd- og lysbehandling av en annen verden, er selvsagt en opplevelse i seg sjøl. Hvis man lukker øynene og lar seg ta med til landet forbi, er det nå nesten mulig å opplve noe liknende hjemme i stua også. Krøyt er så avgjort på vei forbi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Krøyt: One Heart Is Too Small

(27.09.01) Har du sans for hva David Bowie har gjort fra Tin Machine til "Hours"? Krøyt byr på den beste Bowie-låta fra denne perioden! Og den er ikke signert David Bowie! "Grown And Flown" heter mesterverket, og er faktisk techno-Bowie og hard-rock-alternativ-Bowie i den aller skjønneste forening. Noen med innflytelse må faktisk sørge for at mannen får høre dette. Om han er i det rette hjørne', ringer han Krøyt øyeblikkelig, og spør ydmykt om det ikke muligens kunne passe med en eller to eller tjue supportjobber.


Det er tid for Krøyt nå!

(26.09.01) - Elementene er klarere.
- Man ser dimensjonene tydeligere.
- Lydbildet er breiere.
- Musikken er fortsatt klar, men inneholder samtidig flere lag.
- Mer groove-basert.
- Større helhet, samtidig er kontrastene større.


Dadafon: And I Can't Stand Still

(26.04.01) Kristin Asbjørnsen er i mine ører noe av det mest originale og allsidige blant vokalister. De som tror at Krøyt er stedet Asbjørnsen hører hjemme, og bare der, bør snarest mulig sjekke ut hva hun bedriver sammen Kvitretten - og ikke minst i bandet Dadafon. Dette er i minst like stor grad som noe annet Kristin Asbjørnsen - men helt forskjellig!


Det store Krøyt-året

(13.03.00) Krøyt har åpenbart bestemt seg for at år 2000, det er året sitt. Nylig vant de Spellemannprisen i Åpen klasse, for tida er de på Skandinavia-turné – og utpå høsten står USA på programmet.


Et møte med Krøyts frontfigur

(19.01.00) - Det dreier seg om å ta det langt ut. Veldig langt. Jeg snakker om de doble sjiktene. Tvetydigheten. Ambivalensen. Det er slikt jeg gripes av i musikk. Sier Kristin Asbjørnsen, vokalist i Krøyt. Hun synger i den eksperimentelle a capella-kvartetten Kvitretten også, men det er Krøyt som er i ferd med å ta av. Vi snakker jazz og techno-rock i den aller, aller skjønneste forening - framført ved hjelp av industriell sampling, elektronisk vibrafon, elektrisk gitar, og - i front - Kristin Asbjørnsen.


Krøyt: Low

(14.09.99) Walk – without walk... One eye wide open, one eye turned upon myself... Krøyts musikk er kontrastfylt på grensa til det fysisk vemmelige. Hjælp! Nå er det nok! liksom. Her kompromisses ikke; Krøyt krever din fulle og hele oppmerksomhet – kontinuerlig. Du vil komme til å elske deg sjøl om tar sjansen på å entre deres verden. Etter et par timer vil du skjønne at disse tre musikantene har grunn til å si det med Johan Borgen: Vi har ham nå!


Demonisk bra, Krøyt!

(14.07.99) Stemmegaffelen, et instrument Kristin Asbjørnsen benytter flittig, er vel forsåvidt funnet opp for noen år siden. Alt annet Krøyt presterer, er så moderne at det tilhører epoken morgendagen.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.