Unplugged, indeed!

Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!

Mikael Wiehe, Åge Aleksandersen, Eric Andersen


Seansen fant sted i annen etasje på Josefine i Oslo, et steinkast unna Bislett Stadion. Det høres kanskje ut som en drøm?

Det fortoner seg i det minste som en drøm for mannen som må sies å ha ansvaret for å ha samla celebritetene til en slik uformell sammenkomst. Han bærer navnet Gunnar Hordvik, og er sjef i plateselskapet Norske Gram.

Et helt liv har han holdt på med tvers-igjennom-suverene-de-beste-i-verden trønderske artister; Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Hans Rotmo, D.D.E... - joda, det henger noen platetroféer på veggene oppe i Fjordgata.

En gammel drøm gikk i oppfyllelse da Norske Gram høsten '99 fikk æren av å utgi gjenforenings-live-skiva med Hoola Bandoola Band. (Det største jeg har vært med på!)

Men ikke før var skiva ute, så var Horviks selskap solgt til den britiske plategiganten EMI. Ikke alt så ut til å stemme - og særlig bedre ble ikke inntrykket da EMI/Norske Gram (sic!) ble del av internettkjempen American Online!

Hvor skulle dette ende? Trønderrock under Time Warner EMI American Onlines vinger...?

La oss si det sånn: Norske Gram tar av relativt spenstig, og intet tyder på at de er i ferd med å legge om til Aqua-reportoar. I løpet av de første to-tre ukene gir selskapet ut plater med Mikael Wiehe, Eric Andersen og Pacheco/Albrigtsen. Vår gode kollega Tom Skjeklesæther må jo få tårer i øya av mindre!

ALBRIGTSEN/PACHECO HAR EN KJMPEHIT PÅ GANG

Siden det dreide seg om et lukka selskap skal vi ikke røpe for mye. Ikke annet enn dette:

Mikael Wiehe er åpenbart i ferd med å servere en svensk utgave av Woody Guthries klassiker "This Land Is Your Land" (Landet Det Tilhörer Dig Og Mig).

Åge Aleksandersen har lagd en praktfull, kontroversiell og hardtslående sang om "de hvite frakkers" behandling (les; lobotomering) av taterne - intet mindre!

Albrigtsen & Pacheco er klar med en nyyyyydelig hyldest til avdøde Rick Danko; "They Can't Touch You Now". Og: De har en kjempehit på gang med "One Heart, One Soul". Albrigtsen sa noe om "U2 goes acoustic"... slettes ingen dårlig karakteristikk. Refrenget er bare... vel; anmeldelse av albumet kommer tirsdag til uka.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Åge & Sambandet – takk te dokk!

(30.06.25) Hallå! Varsku her! Åge Aleksandersen skulle ta et endelig farvel med konsertpublikumet i hovedstaden. Og det skulle skje med et brak.


Et vemodig og verdig farvel med Åge & Sambandet

(13.05.25) Kommer du på ett eneste band som spiller sånn som Åge Aleksandersen & Sambandet gjør? Sannheten er at denne gjengen i all sin folkelighet med åra har sklidd inn i rollen som et temmelig sofistikert ensemble – reint musikalsk.


Storbandet Åge Aleksandersen & Sambandet

(22.06.24) Det er på nippet til å være FOR strøkent. Men bevare meg vel – for en konsert!


Åge Aleksandersen sprudler!

(22.03.24) Er det rimelig å forvente at 75-åringer fornyer seg? Nei. Men Åge Aleksandersen anno 2024 er vital så det holder.


Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

(26.04.23) Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


"Dekksgutten" funker i kinoformat

(24.11.22) Den er ikke den mest kjente. Men kanskje er «Dekksgutten» den fineste sangen Åge Aleksandersen har skrevet? Jeg tror det.


Åge Aleksandersen går Ole Paus i næringa

(27.05.22) Hvis du er influenser, har du da influensa? Eller – hvis du har influensa, er du da influenser?


Hvilken mann han er, Mikael Wiehe!

(05.01.22) Fins det noe stødigere her i verden, i låtskriververden, enn Mikael Wiehe? Mannen sprudler!


Du store min, Åge Aleksandersen!

(27.10.21) Alder er bare et tall? Åge Aleksandersen må i så fall være selve beviset på utsagnets gyldighet.


Hjemme hos Åge Aleksandersen

(30.04.20) I anledning 1. mai har de fått mye igjen for kontingenten, medlemmene i Fagforbundet. En eksklusiv konsert med Åge Aleksandersen, intet mindre.


Åge Aleksandersen: Nok en seier på hjemmebane!

(14.08.16) Det har dukket opp en ny tradisjon i Trondheim: Dra på Åge-konsert på Sverresborg Arena og møt kjentfolk. 10 000 feststemte dukket nemlig opp nok en gang for å feire Åge, Trønder-rock og sommerferie. Undertegnede måtte virkelig anstrenge seg for å finne noe å hate.


Til Royal Albert Hall - og hjem igjen

(19.06.16) Noen refleksjoner i anledning Åge i Royal Albert Hall.


Det er godt å leve! Å finnes til! Tross alt!

(24.06.13) Da Leif GW Persson alias Ulf Lundell – de ser helt like ut! - erobra toppen av Oslo!


Åge Aleksandersen & Sambandet: Furet værbitt

(03.04.11) Blir man snillere og mer avslepen i kantene med åra? Nei! Åge er drittlei! Til og med av seg sjøl! Og sånt viser det seg å bli gnistrende rock av!


Åge Aleksandersen og Sambandet: ...eller motsatt

(13.09.10) Åge Aleksandersen og Sambandet fylte sist helg Rockefeller to kvelder på rad. Ikke veldig mange norske band kan gjøre det. Men rockehøvdingen Åge trekker masse folk. Velfortjent.


Fra Svartlamon til Eldorado

(06.06.09) (Trondheim/puls.no): Selvfølgelig klappes de fram til ekstranummer. ”Æ hadd faktisk regna med det,” sier Åge – før han drar i gang ”Twist and shout”, for å gå direkte over i ”Levva livet”. Far er på hjemmebane. På Svartlamon.


Åge Aleksandersen og Sambandet: Katalysator

(20.06.08) Jeg beklager så mye hvis dette allerede i starten begynner å låte som en reprise. Poenget er at sånn blir det, når den vi omtaler, i voksen alder, stadig ser ut til å vokse med oppgaven. Åge Aleksandersen er i ferd med å skrive og spille og synge seg inn i den celebre minoriteten som synes ute av stand til å komme opp med dårlige låter.


Åge Aleksandersen og Sambandet: Janne Ahonens Smil (Sgl)

(04.05.08) Jo Nesbøs sang om Erik Vea handla i hvert fall LITT om skøytesport. Åge Aleksandersens sang om smilet til den fenomenale finske skihopperen handler ikke om skihopping i det hele tatt. "Janne Ahanonens Smil" er skrevet og framført av en vårkåt mann rundt de seksti.


Åge Aleksandersen: Snöharpan

(03.11.06) Åge har lagd enda ei fantastisk fin plate. Men selv om rock kan være så mangt, skal du vite dette: "Snöharpan" er ikke rock. Dette er ei samling viser som, musikalsk sett, like gjerne kunne kommet til verden før Chuck Berry kobla gitaren sin til en forsterker. Dette er mer Evert Taube enn Ulf Lundell.


Åge Aleksandersen: Danserinnen (sgl)

(17.04.05) Hvis denne sangen forteller noe om ånden og kvaliteten som hviler over det kommende albumet - ja, da har vi mye godt i vente. Åge Aleksandersens "Danserinnen" låter friskt som den brisen som kommer da du bare ha litt luft, en vakker sommerdag.


The Long Walk: The Long Walk

(20.02.04) Tom Pacheco - den gamle hedersmannen - har slått seg sammen med tre unge nordmenn og en like ung svenske. Sammen er de The Long Walk, og sammen presenterer de folkrock av den tidvis heller tunge sorten. Men historiene til Pacheco står alltid i sentrum.


Steinar Albrigtsen: Stripped

(05.05.01) Selve roots-scenens frontfigur Steinar Albrigtsen tar denne gang et tvetydig sjumilssteg tilbake til røttene. Han tar for seg både gammel og eldgammel blues, den bluesen man hørte i bomullsmarkenes tid; rockens røtter. Men, det er også Steinar Albrigtsens røtter, mange av disse låtene er nemlig de låtene han en gang på åtti-tallet forsøkte å få platekontrakt med. Den gang antageligvis i en litt annen tapning enn den vi blir presentert for her.


Åge Aleksandersen: Gamle Ørn

(22.04.00) Vi har ei sprell levende pop-stjerne midt blant oss som tenker glupe og viktige tanker utover forholdet mellom to mennesker. Det er nesten så en må ta i bruk et gammelt refreng: Kan vi tro at det er sant? Åge Aleksandersen er ute med ei gitarrock-skive, der det nærmeste vi kommer synthesizere er et viselig plassert klokkespill.


Kulturpris til Mikael Wiehe

(08.04.00) Samtidig som han gir ut nytt album, får den gamle Hoola Bandoola Band-lederen Mikael Wiehe Malmö bys kulturpris for år 2000.


Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

(03.04.00) Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


- Aldri mer The Band

(01.03.00) Det er definitivt slutt for The Band. Det bekrefter de siste åras musikalske oppmann, Jim Weider. - Etter at Levon (Helm) fikk strupekreft er det nok bare å innse at The Band aldri mer vil være The Band, sier han til PULS.


En duett om Håpet og Den kalde krigen

(29.02.00) - Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!


Gratulerer med dagen, Åge!

(23.03.99) Søndag 21. mars fylte Åge Aleksandersen 50 år. PULS-redaktøren holdt en slags tale, som gikk omtrent sånn:


Åge Aleksandersen: Flyg Avsted

(05.02.99) Her er masse å glede seg over, men bare ett virkelig klassisk pop-øyeblikk: Refrenget til ”Solas Gang På Himmelen”. Klassisk – ikke fordi det likner Beatles eller no’ sånt. Klassisk – fordi det ikke ligner på noen andre enn herr Aleksandersen sjøl. Et storslått refreng er det, et sånt som får oss til å huske tilbake til tida da han drømte seg til Rio De Janeiro…


Åge på nett

(29.01.99) Møt Åge Aleksandersen på nett søndag 31. januar. Du kan sende ham spørsmål på forånd.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!