"Dekksgutten" funker i kinoformat

Den er ikke den mest kjente. Men kanskje er «Dekksgutten» den fineste sangen Åge Aleksandersen har skrevet? Jeg tror det.

Åge Aleksandersen

Av Arild Rønsen // 24.11.22

---

«Dekksgutten» oppsummerer Åge Aleksandersen. Taterungen, som på vegne av sin slekt har opplevd mang en nedtur, men som på mange måter ble kaptein på skuta. Den aller fineste versjonen ble i sin tid ble spilt inn på norsk og svensk, av duoen Åge Aleksandersen & Björn Afzelius. Sangen handler om håp og forventninger - som noen ganger går i oppfyllelse, og som noen ganger går i tusen biter.

Få av oss kain bli kaptein
Men mang kain bli noe stort
Og dekksgutt e æ rank og stolt
Og mytji fikk æ gjort
Og slekt skal følge slekters gang
Og vi skal gå om bord
Å heise seil og gå til bunns

Dette er en konsertfilm, i all hovedsak tatt opp i Den norske Opera. På scenen: Åge Aleksandersen og Gunnar Arnulf Pedersen med to akustiske gitarer pluss en sterkt utvida strykekvartett – Trondheimsolistene + Knut Størdal på keyboards.

Gunnar Pedersen bytter innimellom til mandolin, og i «Dekksgutten» plugger han inn elektrisk. Men det blir aldri «bråkete» med Pedersen. Han spiller elektrisk gitar omtrent som Eric Clapton gjør i «Wonderful Tonight». Stille og rolig, som om neste tone kommer neste torsdag.

«Dains med dæ» er nydelig i akustisk versjon, og jeg skjønner at Åge ber om allsang – for det er jævlig stille og rolig blant publikum i Operaen! Ikke akkurat rai – rai!

Mellom låtene sitter Åge Aleksandersen i en bunker på Svalbard og forteller om dette og hint. Noen ganger snakker han litt for lenge, som han også gjør når han oppfordrer til allsang. Show it, don’t tell it. Men det er morsomt å høre hvordan han har underholdt publikum på kav trøndersk i Nicaragua; om tvil og tro om religion; om hvordan så mye etter hvert har gått feil i Latin-Amerika.

Men dette er flisespikkeri. For helheten er portrettet av bautaen Åge Aleksandersen, som ser så uendelig langt utover seg sjøl. «Fremmed fugl» blir skremmende aktuell, der den unektelig handler om både Holocoust og Ukraina. Et høydepunkt kommer i duetten mellom Åge og datteren Line Sofie-Sagmo Aleksandersen, hun som faktisk er utgangspunktet for «Lys og varme».

Den sangen kommer helt mot slutten, og jeg har faktisk hørt den mye finere med Åge & Sambandet. Men igjen – dette er flisespikkeri. For dette har blitt en varm og lun og konsertfilm, prega av Åge Aleksandersens evne til å være personlig, og samtidig utadretta:

- Det fins verre plass å bo på, enn i Norge.

Sant nok. Ta gjerne med deg et glass rødvin inn i salen, og forbered deg på halvannen time feelgood-kino.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky