Du store min, Åge Aleksandersen!

Alder er bare et tall? Åge Aleksandersen må i så fall være selve beviset på utsagnets gyldighet.


Det har etter hvert kommet mye god musikk ut av koronakrisa - denne uka for eksempel manifestert gjennom familien Eberson. Men kanskje er det Åge Aleksandersen som har benytta tida best av alle?

Han hadde helt sikkert planlagt å reise langs landeveien, som han har gjort i godt og vel 50 år. Så måtte han plutselig forholde seg til et band på vent, og et land der det var forbudt å spille. Men tenk da, å sitte der oppe i tårnet sitt kav aleine, og se utover en død by – og så komme opp med sine beste sanger på omtrent – ja, nesten 50 år?

Noen av dem skal med tid og stunder på plass i gullramme i en sangskatt som er i ferd med å anta historiske dimensjoner. «Det begynner å bli et liv dette her», synger Ole Paus. Ja, det skal være visst. Kan noen måle seg med Åge Aleksandersen i øvelsen «nasjonal bauta» innen populærkulturen – kanskje Erik Bye?

Jeg er klar over at opphavsmannen ikke er veldig glad i å bli skamrost. Det passer liksom ikke en kunstner som helst vil være en «gjennomsnittsmann». Men han får tåle det; det er heldigvis ikke han som redigerer PULS.

«Ingen nåde» består av ni låter, to av dem covers. Bob Dylans «Every Grain Of Sand» som «Hvert sandkorn og hvert strå» har vi hørt før («Fredløs», 1997), men her får vi den i et helt annet arrangement. Synther er bytta ut med akustiske strengeinstrumenter – og det har aldri slått meg før, hvor mye denne sangen har til felles med «Lys og varme»! Dette skal altså for all del ikke tolkes som en plagiatbeskyldning! Jeg konstaterer bare at låtskriverkongene Dylan og Aleksandersen har en del til felles.

Er du kanskje ikke helt sikker på hvor du tidligere har hørt «Du vil aldri bli min»? Vi skal til Johnny Cash; det er han som skreiv «I Still Miss Someone» - blant annet framført under den legendariske konserten i Folsom State Prison, California i 1968. Åge Aleksandersen tar det mye roligere, og presenterer en dobbelt så lang versjon. Like fin som originalen? Bedre, spør du meg. Men det ville aldri blitt noen «Du vil aldri bli min» uten «I Still Miss Someone»!

De sju nye låtene oppfatter jeg som et slags tverrsnitt av hva den over 70 år gamle trubaduren går rundt og tenker på. «5 minutter på 12» – som kanskje like mye er en sang til vår skjøre klode? Det meste av livet tilhører fortida, et faktum det rett og slett ikke er noen vits i å benekte. Da kan man lage så fine sanger som «Hei du» - tekstmessig i gata til Bruce Springsteens «If I Should Fall Behind». Den samme følelsen får jeg av «Benken»; stemninga er «Fairytale Of New York» med The Pogues. I et bonusspor får han vokalhjelp av sin datter Line Sofie – og hvis du kjenner Gunnar Pedersen, tør du ikke spille denne gitarsoloen sjøl.

Får vi høre noen av disse sangene når Åge igjen får lov til å ta med seg Sambandet på tur? Ja, det gjør vi. En versjon av «Hei du» med Violet Road i kompet er rett ut sagt fenomenal! Her hører jeg allerede Sambandet på veien – inkludert Beatles/deLillos sha-la-la kor!

«Ingen nåde» er så fin at det knapt er til å tru.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Åge & Sambandet – takk te dokk!

(30.06.25) Hallå! Varsku her! Åge Aleksandersen skulle ta et endelig farvel med konsertpublikumet i hovedstaden. Og det skulle skje med et brak.


Et vemodig og verdig farvel med Åge & Sambandet

(13.05.25) Kommer du på ett eneste band som spiller sånn som Åge Aleksandersen & Sambandet gjør? Sannheten er at denne gjengen i all sin folkelighet med åra har sklidd inn i rollen som et temmelig sofistikert ensemble – reint musikalsk.


Storbandet Åge Aleksandersen & Sambandet

(22.06.24) Det er på nippet til å være FOR strøkent. Men bevare meg vel – for en konsert!


Åge Aleksandersen sprudler!

(22.03.24) Er det rimelig å forvente at 75-åringer fornyer seg? Nei. Men Åge Aleksandersen anno 2024 er vital så det holder.


"Dekksgutten" funker i kinoformat

(24.11.22) Den er ikke den mest kjente. Men kanskje er «Dekksgutten» den fineste sangen Åge Aleksandersen har skrevet? Jeg tror det.


Åge Aleksandersen går Ole Paus i næringa

(27.05.22) Hvis du er influenser, har du da influensa? Eller – hvis du har influensa, er du da influenser?


Hjemme hos Åge Aleksandersen

(30.04.20) I anledning 1. mai har de fått mye igjen for kontingenten, medlemmene i Fagforbundet. En eksklusiv konsert med Åge Aleksandersen, intet mindre.


Åge Aleksandersen: Nok en seier på hjemmebane!

(14.08.16) Det har dukket opp en ny tradisjon i Trondheim: Dra på Åge-konsert på Sverresborg Arena og møt kjentfolk. 10 000 feststemte dukket nemlig opp nok en gang for å feire Åge, Trønder-rock og sommerferie. Undertegnede måtte virkelig anstrenge seg for å finne noe å hate.


Til Royal Albert Hall - og hjem igjen

(19.06.16) Noen refleksjoner i anledning Åge i Royal Albert Hall.


Det er godt å leve! Å finnes til! Tross alt!

(24.06.13) Da Leif GW Persson alias Ulf Lundell – de ser helt like ut! - erobra toppen av Oslo!


Åge Aleksandersen & Sambandet: Furet værbitt

(03.04.11) Blir man snillere og mer avslepen i kantene med åra? Nei! Åge er drittlei! Til og med av seg sjøl! Og sånt viser det seg å bli gnistrende rock av!


Åge Aleksandersen og Sambandet: ...eller motsatt

(13.09.10) Åge Aleksandersen og Sambandet fylte sist helg Rockefeller to kvelder på rad. Ikke veldig mange norske band kan gjøre det. Men rockehøvdingen Åge trekker masse folk. Velfortjent.


Fra Svartlamon til Eldorado

(06.06.09) (Trondheim/puls.no): Selvfølgelig klappes de fram til ekstranummer. ”Æ hadd faktisk regna med det,” sier Åge – før han drar i gang ”Twist and shout”, for å gå direkte over i ”Levva livet”. Far er på hjemmebane. På Svartlamon.


Åge Aleksandersen og Sambandet: Katalysator

(20.06.08) Jeg beklager så mye hvis dette allerede i starten begynner å låte som en reprise. Poenget er at sånn blir det, når den vi omtaler, i voksen alder, stadig ser ut til å vokse med oppgaven. Åge Aleksandersen er i ferd med å skrive og spille og synge seg inn i den celebre minoriteten som synes ute av stand til å komme opp med dårlige låter.


Åge Aleksandersen og Sambandet: Janne Ahonens Smil (Sgl)

(04.05.08) Jo Nesbøs sang om Erik Vea handla i hvert fall LITT om skøytesport. Åge Aleksandersens sang om smilet til den fenomenale finske skihopperen handler ikke om skihopping i det hele tatt. "Janne Ahanonens Smil" er skrevet og framført av en vårkåt mann rundt de seksti.


Åge Aleksandersen: Snöharpan

(03.11.06) Åge har lagd enda ei fantastisk fin plate. Men selv om rock kan være så mangt, skal du vite dette: "Snöharpan" er ikke rock. Dette er ei samling viser som, musikalsk sett, like gjerne kunne kommet til verden før Chuck Berry kobla gitaren sin til en forsterker. Dette er mer Evert Taube enn Ulf Lundell.


Åge Aleksandersen: Danserinnen (sgl)

(17.04.05) Hvis denne sangen forteller noe om ånden og kvaliteten som hviler over det kommende albumet - ja, da har vi mye godt i vente. Åge Aleksandersens "Danserinnen" låter friskt som den brisen som kommer da du bare ha litt luft, en vakker sommerdag.


Åge Aleksandersen: Gamle Ørn

(22.04.00) Vi har ei sprell levende pop-stjerne midt blant oss som tenker glupe og viktige tanker utover forholdet mellom to mennesker. Det er nesten så en må ta i bruk et gammelt refreng: Kan vi tro at det er sant? Åge Aleksandersen er ute med ei gitarrock-skive, der det nærmeste vi kommer synthesizere er et viselig plassert klokkespill.


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Gratulerer med dagen, Åge!

(23.03.99) Søndag 21. mars fylte Åge Aleksandersen 50 år. PULS-redaktøren holdt en slags tale, som gikk omtrent sånn:


Åge Aleksandersen: Flyg Avsted

(05.02.99) Her er masse å glede seg over, men bare ett virkelig klassisk pop-øyeblikk: Refrenget til ”Solas Gang På Himmelen”. Klassisk – ikke fordi det likner Beatles eller no’ sånt. Klassisk – fordi det ikke ligner på noen andre enn herr Aleksandersen sjøl. Et storslått refreng er det, et sånt som får oss til å huske tilbake til tida da han drømte seg til Rio De Janeiro…


Åge på nett

(29.01.99) Møt Åge Aleksandersen på nett søndag 31. januar. Du kan sende ham spørsmål på forånd.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.