Hvilken mann han er, Mikael Wiehe!

Fins det noe stødigere her i verden, i låtskriververden, enn Mikael Wiehe? Mannen sprudler!

Av Arild Rønsen // 05.01.22

I musikken hadde både Sverige og Norge en progressiv bevegelse. Les; musikk i folkets tjeneste.

Her i landet fikk vi plateselskapet MAI, som etter hvert kom til å stå i sentrum for et aktivt musikkliv som ville noe mer enn bare å spille og synge. Som Anne Grete Preus sang: «Vi mener ikke i morra! Vi mener i dag!» Musikalsk gikk det noen ganger på trynet, men ofte ble det gull og glitter. Det er vel for eksempel vanskelig å argumentere mot Vømmøl spellmannslag?

Sverige fikk musikrörelsen, et konglomerat av bransjefolk (studioteknikere, plateselskapsfolk) og musikere som endevendte svensk musikkliv. Fria Proteatern, Motvind, Peps Persson, Kebnekaise, Blå toget, Nationalteatern. Plateselskapene het Musiknätverket Waxholm, Silence, Musiklaget, Nacksving, Manifest og Proletärkultur. Indie – mye større enn i Norge, der vi egentlig hadde bare MAI.

På toppen av tronen? Hoola Bandola Band. Og først og fremst: Mikael Wiehe og Björn Afzelius. På den politiske venstresida, og langt utover disse miljøene, hadde de status som helgener – muligens (?) uten at de sjøl ønska seg en slik pidestall-tilværelse. Men de var jo så jævlig gode!

Jeg glemmer aldri 30. april 1975. Studentersamfunnet i Chateau Neuf var til randen fylt av festglad ungdom som i morgen hadde én oppgave – de skulle gå i 1. maitog. Og se så, om vi ikke fikk verdens beste nyhet, servert som på fat: De siste amerikanske imperialistene hadde forlatt Vietnams hovedstad Saigon med halen mellom beina, på flukt i helikopter. Ydmykelsen var total.

Det som seinere har skjedd i politikken, inkludert Vietnam, er sin historie verdt – men det får bli en annen historie. For hvilken konsert vi fikk! Hoola Bandoola Band var større enn The Beatles! Og en helt ny verden lå og venta på oss, etter at vi hadde gått i 1. maitog.

Sånn gikk det ikke. Men Mikael Wiehe fortsatte å spille og synge, og takk for det. Blant hans mange titalls album, er min favoritt «Basin Street Blues» fra 1988. Tekstmessig er han seg sjøl lik, alltid «folkets mann» - men han er rikere når det gjelder musikalitet på dette albumet.

«Den siste mohikanen» går musikalsk i fotefar til «Basin Street Blues». Og det er noe som sitter i ryggmargen til Mikael Wiehe. Han vil ganske sikkert ikke bruke de ordene (!), men han er en kulturarbeider som alltid vil bruke sitt talent «i folkets tjeneste».

Mikael Wiehe er like aktuell i dag som han var for 50 år siden. Det norske publikum kjenner ham de siste tiåra som trubadur, med sin akustiske gitar som akkompagnement. Dette er noe helt annet. «Den siste mohikanen» er rikt orkestrert, og vi hører vel samisk joik langt bak i lydbildet? Cellister i særklasse, og høylytte trompeter. I «Drottningen av Gaza» tar han oss med til Midtøsten.

«Dom bygger läger», synger han - de kan bygge så mange leire de vil, men de kan aldri ta fra oss Mikael Wiehe. En dag vil han ganske sikkert havne på museum, men det er forhåpentligvis lenge til den tid.

Så fort det er mulig å avholde konserter i et visst format - får vi lov å foreslå en konsert med KORK?