Et vemodig og verdig farvel med Åge & Sambandet
Kommer du på ett eneste band som spiller sånn som Åge Aleksandersen & Sambandet gjør? Sannheten er at denne gjengen i all sin folkelighet med åra har sklidd inn i rollen som et temmelig sofistikert ensemble – reint musikalsk.
Poenget er at de under maestro Åges kyndige ledelse har blitt mestere i å finne disse små, harmoniske vriene som hever låtene fra det helt ordinære til det tidvis spektakulært fine. Ta duetten med Ingebjørg Bratland, «Alltid aldri», hør hvordan refrenget får et løft når de synger om «den bitraste urt». Låtskriverkunst. "Mi reise" byr på mange lignende eksempler.
Det er befriende å høre Åge synge om en barndom i evig angst; taterungen som aldri fikk fred, trass i Prøysen i barnetimen og Brigitte Bardot-poster på veggen. Om det fins en hemmelighet i Åge Aleksandersens poesi, så er det at han alltid synger om virkeligheten – om enn det kommer i form av bilder.
Ingen kan synge så fint om tro, håp og kjærlighet, om løgn og bedrag, om sola som skinner bak de aller tyngste skyene. I tillegg er han en sann refser, av verdens elendighet som sådan («Gud var ikke der») og ikke minst i møte med egen utilstrekkelighet («Feigheten»).
«Mi reise» inneholder bare fine sanger. En kunstnerisk triumf – for Åge som låtskriver, og for Sambandet som et suverent pop/rock-musikalsk kollektiv.
Om det er vemodig at dette skal være slutten? Veldig, det kjennes som en æra er over. Og det skal han ha – han gir seg mens han er på sitt aller beste. Men de hittil uhørte sangene kan da umulig forsvinne fra Verdensrommet?
Det finns en sang bortom fjellet
Bakom sangen nytt fjell
Jeg minner om svaret, da Paul McCartney lurte på om Willy Nelson ikke hadde vurdert å pensjonere seg? «Retire? From what?»
Del på Facebook | Del på Bluesky