Foto: Vidar Ruud Foto: Vidar Ruud Foto: Vidar Ruud Foto: Vidar Ruud Foto: Vidar Ruud Foto: Vidar Ruud

Storbandet Åge Aleksandersen & Sambandet

Det er på nippet til å være FOR strøkent. Men bevare meg vel – for en konsert!


Åge Aleksandersen & Sambandet / Over Oslo, Grefsenkollen / 20.06.24


Åge Aleksandersen & Sambandet anno 2024 er nærmest for et storband å regne. Tre gitarister, trommer, bass, saxofon og keyboard + tre blåsere. Pluss en vokalist (som også spiller gitar).

Jeg veit at Åge ikke er spesielt religiøs, men det ligger likevel noe religiøst over seansen. For nå veit alle at det går mot slutten. Over 50 år i norsk musikklivs tjeneste er i ferd med å bli historie. Tre konserter på Lerkendal i Trondheim i september neste år setter et endelig punktum. The end – for Åge & Sambandet.

De åpner med «Levva livet», og som Bjørn Eidsvåg sa – herfra og ut kan det vel bare gå nedover? Det gjør ikke det. For Åge Aleksandersen har en så til de grader fantastisk sangkatalog han kan hente låter fra.

A propos MGP: I 1980 deltok Åge Aleksandersen med «Bjørnen over», en låt skrevet om og etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan året i forveien. Gjennom hele sin karriere har Åge vært midt i sin samtid. Nettopp derfor er det kanskje fornuftig at han setter strek; 75-åringer skal ha lov til å hvile på sine laurbær og nyte sitt otium.

Jeg har allerede nevnt blåserne. Bandets «faste» saksofonist, Bjørn Røstad, spiller Clarence Clemons-rollen i Bruce Springsteens E-Street Band. I tillegg reiser de nå rundt med ei soul-rekke: Jazz-saksofonisten Kåre Kolve, Jens Petter Antonsen (trompet/flügelhorn), Even Skatrud (trombone).

Denne blåserrekka er i dag ikke noe slags «supplement». Noen ganger er de så dominerende at det lyder som blåserrekke m/band, ikke band m/blåserrekke. Men det låter vidunderlig!

Og det er helheten som til syvende og sist er avgjørende. Bandet låter tight, er en klisjé. Men her snakker vi sannheten. Et tettere band enn Sambandet anno 2024 skal du leite lenge etter.

Åge byr stadig opp til allsang, og får respons av fugleberget på Grefsenkollen. Vi kan jo teksten alle sammen – i «Levva livet», «Min dag», «Lys og varme», «Dains med dæ». Vi får laaaaange versjoner, til publikums store fornøyelse - og sola skin over hovedstaden.

«Skulder ved skulder», der Åge synger deler vokalen med trommeslager Steinar Krogstad, blir et klart høydepunkt.

Til slutt: Som vanlig, «Twist And Shout». Åge når vel ikke helt opp til kraftanstrengelsene John Lennon presterte da han skulle fullføre debutalbumet til The Beatles i 1963, men det er show godt nok.

Skreiv jeg at det innimellom kunne oppfattes som for strøkent? Ja, og derfor var det faktisk en befrielse å høre at de virkelig kunne kåle det til i «Rio de Janeiro». De er artister av kjøtt og blod, ingen roboter. Åge Aleksandersen & Sambandet kunne aldri vært skapt av kunstig intelligens!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Åge & Sambandet – takk te dokk!

(30.06.25) Hallå! Varsku her! Åge Aleksandersen skulle ta et endelig farvel med konsertpublikumet i hovedstaden. Og det skulle skje med et brak.


Et vemodig og verdig farvel med Åge & Sambandet

(13.05.25) Kommer du på ett eneste band som spiller sånn som Åge Aleksandersen & Sambandet gjør? Sannheten er at denne gjengen i all sin folkelighet med åra har sklidd inn i rollen som et temmelig sofistikert ensemble – reint musikalsk.


Avslutning av Over Oslo – litt opp, og litt ned

(25.06.24) Hovedattraksjonene på årets festival var nok DumDum Boys, Åge & Sambandet og Kaizers Orchestra, men stjerner fra utlandet: Chaka Khan og Billy Ocean.


DumDum Boys – splitter pine for et band!

(21.06.24) Hva er det som gjør DumDum Boys til landets beste rockeband gjennom snart 40 år? Mye, men først og fremst – låtmaterialet. De strålte Over Oslo.


Lise Karlsnes – for ei popstjerne!

(21.06.24) Du trodde kanskje det var slutt for Briskeby, og det for ganske lenge siden? Så feil kan man ta.


Forunderlig? Nei, Bjørn Eidsvåg veit hva han driver med

(21.06.24) «En merkelig festival, som starter på toppen for deretter å dale dypere og dypere» … Bjørn Eidsvåg åpna Over Oslo torsdag ettermiddag, klokka 16.15.


Åge Aleksandersen sprudler!

(22.03.24) Er det rimelig å forvente at 75-åringer fornyer seg? Nei. Men Åge Aleksandersen anno 2024 er vital så det holder.


"Dekksgutten" funker i kinoformat

(24.11.22) Den er ikke den mest kjente. Men kanskje er «Dekksgutten» den fineste sangen Åge Aleksandersen har skrevet? Jeg tror det.


Åge Aleksandersen går Ole Paus i næringa

(27.05.22) Hvis du er influenser, har du da influensa? Eller – hvis du har influensa, er du da influenser?


Du store min, Åge Aleksandersen!

(27.10.21) Alder er bare et tall? Åge Aleksandersen må i så fall være selve beviset på utsagnets gyldighet.


Hjemme hos Åge Aleksandersen

(30.04.20) I anledning 1. mai har de fått mye igjen for kontingenten, medlemmene i Fagforbundet. En eksklusiv konsert med Åge Aleksandersen, intet mindre.


Åge Aleksandersen: Nok en seier på hjemmebane!

(14.08.16) Det har dukket opp en ny tradisjon i Trondheim: Dra på Åge-konsert på Sverresborg Arena og møt kjentfolk. 10 000 feststemte dukket nemlig opp nok en gang for å feire Åge, Trønder-rock og sommerferie. Undertegnede måtte virkelig anstrenge seg for å finne noe å hate.


Til Royal Albert Hall - og hjem igjen

(19.06.16) Noen refleksjoner i anledning Åge i Royal Albert Hall.


Det er godt å leve! Å finnes til! Tross alt!

(24.06.13) Da Leif GW Persson alias Ulf Lundell – de ser helt like ut! - erobra toppen av Oslo!


Åge Aleksandersen & Sambandet: Furet værbitt

(03.04.11) Blir man snillere og mer avslepen i kantene med åra? Nei! Åge er drittlei! Til og med av seg sjøl! Og sånt viser det seg å bli gnistrende rock av!


Åge Aleksandersen og Sambandet: ...eller motsatt

(13.09.10) Åge Aleksandersen og Sambandet fylte sist helg Rockefeller to kvelder på rad. Ikke veldig mange norske band kan gjøre det. Men rockehøvdingen Åge trekker masse folk. Velfortjent.


Fra Svartlamon til Eldorado

(06.06.09) (Trondheim/puls.no): Selvfølgelig klappes de fram til ekstranummer. ”Æ hadd faktisk regna med det,” sier Åge – før han drar i gang ”Twist and shout”, for å gå direkte over i ”Levva livet”. Far er på hjemmebane. På Svartlamon.


Åge Aleksandersen og Sambandet: Katalysator

(20.06.08) Jeg beklager så mye hvis dette allerede i starten begynner å låte som en reprise. Poenget er at sånn blir det, når den vi omtaler, i voksen alder, stadig ser ut til å vokse med oppgaven. Åge Aleksandersen er i ferd med å skrive og spille og synge seg inn i den celebre minoriteten som synes ute av stand til å komme opp med dårlige låter.


Åge Aleksandersen og Sambandet: Janne Ahonens Smil (Sgl)

(04.05.08) Jo Nesbøs sang om Erik Vea handla i hvert fall LITT om skøytesport. Åge Aleksandersens sang om smilet til den fenomenale finske skihopperen handler ikke om skihopping i det hele tatt. "Janne Ahanonens Smil" er skrevet og framført av en vårkåt mann rundt de seksti.


Åge Aleksandersen: Snöharpan

(03.11.06) Åge har lagd enda ei fantastisk fin plate. Men selv om rock kan være så mangt, skal du vite dette: "Snöharpan" er ikke rock. Dette er ei samling viser som, musikalsk sett, like gjerne kunne kommet til verden før Chuck Berry kobla gitaren sin til en forsterker. Dette er mer Evert Taube enn Ulf Lundell.


Åge Aleksandersen: Danserinnen (sgl)

(17.04.05) Hvis denne sangen forteller noe om ånden og kvaliteten som hviler over det kommende albumet - ja, da har vi mye godt i vente. Åge Aleksandersens "Danserinnen" låter friskt som den brisen som kommer da du bare ha litt luft, en vakker sommerdag.


Åge Aleksandersen: Gamle Ørn

(22.04.00) Vi har ei sprell levende pop-stjerne midt blant oss som tenker glupe og viktige tanker utover forholdet mellom to mennesker. Det er nesten så en må ta i bruk et gammelt refreng: Kan vi tro at det er sant? Åge Aleksandersen er ute med ei gitarrock-skive, der det nærmeste vi kommer synthesizere er et viselig plassert klokkespill.


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Gratulerer med dagen, Åge!

(23.03.99) Søndag 21. mars fylte Åge Aleksandersen 50 år. PULS-redaktøren holdt en slags tale, som gikk omtrent sånn:


Åge Aleksandersen: Flyg Avsted

(05.02.99) Her er masse å glede seg over, men bare ett virkelig klassisk pop-øyeblikk: Refrenget til ”Solas Gang På Himmelen”. Klassisk – ikke fordi det likner Beatles eller no’ sånt. Klassisk – fordi det ikke ligner på noen andre enn herr Aleksandersen sjøl. Et storslått refreng er det, et sånt som får oss til å huske tilbake til tida da han drømte seg til Rio De Janeiro…


Åge på nett

(29.01.99) Møt Åge Aleksandersen på nett søndag 31. januar. Du kan sende ham spørsmål på forånd.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.