The Long Walk: The Long Walk

Tom Pacheco - den gamle hedersmannen - har slått seg sammen med tre unge nordmenn og en like ung svenske. Sammen er de The Long Walk, og sammen presenterer de folkrock av den tidvis heller tunge sorten. Men historiene til Pacheco står alltid i sentrum.


Tom Pacheco er en stor historieforteller. Det har han vist gjennom to tiår, både som solo-artist og i samarbeid med Steinar Albrigtsen.

(Han er forresten en av de få det på alvor går an å benytte den misbrukte klisjéen om; han er en sann norgesvenn. Det kan du lese mer om i PULS #1 2004, som bør være å finne i din nærmeste Narvesen-kiosk midt i mars.)

Tom Pacheco er en bitende, politisk låtskriver. Hjemme i Statene framstår han for de fleste ganske sikkert som ekstremist, men det gjør jo alle som står til venstre for Arbeiderpartiet.

Men først og fremst er han storyteller. Han er like flink til å fortelle om London på Jack The Rippers tid, som han er til å skildre ensomheten mange mennesker dessverre må omgi seg med.

Denne gangen forteller han bl.a. den gripende historia om Juan Romero, 17-åringen som by accident kom til å befinne seg i Robert Kennedys umiddelbare nærhet den dagen USAs justisminister ble skutt og drept.

Like suveren er sangen om Ernesto Guevara, bedre kjent som Che - født i Argentina i 1928, likvidert i Bolivia i 1967. I mellom lå et liv i revolusjonens tjeneste. Tom Pacheco skriver om mannen med respekt og kjærlighet, trass i at han - av forståelige grunner - "got a little crazy at the end".

Helt på det ypperste av det ypperste, er Pacheco som munter science fiction-forfatter. Vi befinner oss i 2024. For å betale husleia, må Keith Richards pantsette en gullring han en gang fikk av Jimi Hendrix. Paul McCartney er blitt Member of Parliament, når Keith en dag hører en kjent knakking på døra... Inn kommer Mick Jagger, de shaker hands og synger og spiller og drikker billig vin, akkurat som i gamle dager. Med tydelig referanse til The Beatles' siste konsert, på toppen av Apple-bygninga, oppdager The Glimmer Twins plutselig at 5000 mennesker har samla seg utafor, for å bivåne 80-åringenes gjenforeningskonsert... Snufs.

Musikken er mer rocka enn på lenge, men ta det med ro - han er lett gjenkjennelig. Absolute Tom Pacheco.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

(26.04.23) Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

(03.04.00) Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


En duett om Håpet og Den kalde krigen

(29.02.00) - Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.


Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.