Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


Det enkle svaret er at Tom Pacheco (1946 -) er en fantastisk låtskriver. Og det kommer på ingen måte som noen overraskelse at det er nettopp Steinar Albrigtsen som spiller inn Pachecos sanger påny. Herrene Albrigtsen og Pacheco har tidvis samarbeida tett i flere tiår. «Big Storm Comin’» kom i 1993, «Nobodies» i 2000.

Nå har Steinar Albrigtsen samla et helnorsk band for å gi nytt liv til Tom Pachecos sanger. Alle med et minimum kjennskap til norsk country/americana-miljø vil dra kjensel på navn som Øyvind Madsen, Knut Hem, Knut Koppang, Rune Arnesen og Espen Fjelle. I tillegg gjør Albrigtsens familiemedlemmer Monika Nordli og Jakob Albrigtsen en solid innsats. Tar jeg med produsent Ernst Nikolaisen har jeg vel fått med meg hele hurven?

Utgangspunktet er altså Tom Pachecos låter. Pacheco var americana lenge før begrepet americana ble oppfunnet. Country med en touch av singer/songwriter. Og han har som regel likt å plugge inn gitaren – om ikke på 10+ - så i hvert fall ganske høyt.

«The Pacheco Project» bryter sånn sett med originalen. Dette er mye mer stille og rolig – uten å miste tak i originalversjonene.

Resultatet er et gjennomført vakkert album. Dette bandet spiller bare fint sammen! Hvis du er en av dem som til vanlig liker den sjangeren dette handler om, vil du helt sikkert bli glad i dette albumet. Det låter rett og slett strøkent.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Long Walk: The Long Walk

(20.02.04) Tom Pacheco - den gamle hedersmannen - har slått seg sammen med tre unge nordmenn og en like ung svenske. Sammen er de The Long Walk, og sammen presenterer de folkrock av den tidvis heller tunge sorten. Men historiene til Pacheco står alltid i sentrum.


Steinar Albrigtsen: Stripped

(05.05.01) Selve roots-scenens frontfigur Steinar Albrigtsen tar denne gang et tvetydig sjumilssteg tilbake til røttene. Han tar for seg både gammel og eldgammel blues, den bluesen man hørte i bomullsmarkenes tid; rockens røtter. Men, det er også Steinar Albrigtsens røtter, mange av disse låtene er nemlig de låtene han en gang på åtti-tallet forsøkte å få platekontrakt med. Den gang antageligvis i en litt annen tapning enn den vi blir presentert for her.


Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

(03.04.00) Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


En duett om Håpet og Den kalde krigen

(29.02.00) - Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.