Åge Aleksandersen og Sambandet: ...eller motsatt

Åge Aleksandersen og Sambandet fylte sist helg Rockefeller to kvelder på rad. Ikke veldig mange norske band kan gjøre det. Men rockehøvdingen Åge trekker masse folk. Velfortjent.

---

Åge Aleksandersen og Sambandet / /

Av Per Olav Heimstad // 13.09.10

---

The båss: Her til lands er det Åge som er sjefen. Foto: Per Olav Heimstad

På 70-tallet var Åge Aleksandersen en av de viktigste arkitektene da norsk rock ble reist. Siden den gang har han fortsatt med å holde rocken her til lands i hevd. Dette har i dag gitt han en enorm status, som rockesjangerens norske gudfar.

Helt raa: Skjalg Raaen var kveldens mest hardtarbeidende. Foto: Per Olav Heimstad

Dette har tilsynelatende ikke sett ut til å gjøre han verken blasert eller høy på pæra. Konserten preges derfor av at han gir sine eminente medmusikanter masse rom, både musikalsk og visuelt. Åge setter knapt en tå utpå den påbygde sceneforlengelsen – derimot ynder øvrige bandmedlemmer å dra soloer og å kjøre show helt på kanten av podiet. Til tider virker det som om det skulle ha stått ”Sambandet og Åge Aleksandersen” på plakatene.

Saxo-fontene: Bjørn Røstad pøste på med vellyd. Foto: Per Olav Heimstad

Skjalg Raaen på gitar er kveldens ivrigste. Han byr på seg selv og på gnistrende gitarspill fra begynnelse til slutt. En sann entertainer. Ingen av de andre på scenen ser ut til å mistrives heller. Morten Skaget (eks TNT) på bass og Samband-veteran Gunnar Pedersen på gitar er påfallende blide og bidrar med mer enn sin del av den gjensidige humørspredningen mellom band og publikum.

Veteran: Gunnar Pedersen har vært med i Sambandet siden 1982. Foto: Per Olav Heimstad

Kveldens publikum er imidlertid en ujevn materie. De fremste tre kvartene av salen er påfallende entusiastiske og stemningsskapende. Den bakerste fjerdedelen har derimot misforstått konseptet og trodd at dette var fest på lokalet fremfor en konsert. Her, bakerst, skråles det i vei, høylytt som bare det. Spesielt under de rolige låtene er dette et håpløst sted å stå om man ønsker å nyte musikken, da Åges rue og varme stemme overdøves av skvalder og skrik. Skamme seg.

Levva livet: Åge leverer live. Foto: Per Olav Heimstad

Men det sju mann sterke bandet gjennomfører det hele med æren i god behold. Når storfavoritter som ”Min dag”, ”Fire pils og en pizza” og ”Lys og Varme” alle er spilt i løpet av de første tjue minuttene, sier dette litt om hvilken låtbagasje bandet stiller med. Senere får vi øvrige kongelåter som ”Mitt land mitt land” og ”Rosalita”. Når ”Kom bli med mæ no i natt” fremføres sendes assosiasjonene hodestups tilbake til Bruce Springsteen & the E Street Band sin 70-tallskatalog. Og etterpå får Åge sitt eget ”Dancing in the dark”-moment med hitten ”Dains med dæ”. Flotte greier.

Tre bukkende til Bruce: Tramps born to run. Foto: Per Olav Heimstad

Åges Prudence-fortid er representert med ”14 pages” fra 1972, og av nyeste dato får vi ”Alkymisten” fra 2005. Dessverre må det meddeles at sistnevnte er kveldens svakeste levering, med flat låtstruktur og dansebandaktig koring. Likevel er det pluss i boka at Åge har satt sammen en spilleliste som favner hele hans karriere som låtskriver. Og selv om han spøker med at han snart nærmer seg pensjonsalderen så får vi håpe at helsa hans holder til mange flere runder med trønderrock av ypperste klasse.

Hærli' stoinn: Åge & co driblet seg aldri vekk. Foto: Per Olav Heimstad

Spilleliste:
Min dag, Fire pils og en pizza, Suttekluten, Lys og Varme, Norge mitt Norge, 14 pages, Lørdagskveld, Maria Magdalena, Hold kjeft spis is, Mitt land mitt land, Rosalita, Lille julaften, Hold fast, Fotballvisa, Dekksgutten, Alkymisten, Kom bli med mæ no i natt, Dains me mæ, Rio De Janeiro, Levva livet (med Twist n’ Shout innbakt)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky