Gratulerer med dagen, Åge!

Søndag 21. mars fylte Åge Aleksandersen 50 år. PULS-redaktøren holdt en slags tale, som gikk omtrent sånn:

Av Arild Rønsen // 23.03.99

---

Jeg skal ikke ta på meg oppgaven å snakke på vegne av standen. Da måtte jeg hatt med meg et lass med terninger, og den sporten overlater jeg gladelig til andre. Jeg har imidlertid lovt å gjøre en sak: For fjorten dager siden besøkte jeg London sammen med noen tusen hedersmenn- og kvinner fra hovedstaden. Klanen oppdaga raskt hvilken flott frisør du hadde fått, Åge – og meldte at overgangspapirer om ønskelig skulle kunne ordnes i en fei. Gratulasjoner oversendes, og den delen av oppdraget anses hermed utført.

Du besitter et par-tre egenskaper, Aleksandersen, egenskaper atskillig flere enn meg veit å sette pris på. Hør her, hva Ulf Lundell en gang sa:

En flicka jag mötte nedåt stranden i dag
Hon var full, hon kom från en fest
Hon sa älska mig nu när jag förtjenar det minst
För då behöver jag det mest

Slik jeg oppfatter det, handler det om å være raus, om å kunne vise romslighet - kanskje også om å tørre å gjøre noe, og dermed også risikere å gjøre feil, og – kanskje først og fremst: Om å tilgi at andre gjør feil – slik du opptrådte etter at jeg hadde hyra språk-kongen Georg Johannesen for å anmelde dine ”Eldorado”-tekster. Det endte i en tre sider lang anmeldelse som nok fortjener betegnelsen dissekering. Jeg mener ikke at vi nede på PULS nødvendigvis gjorde noe feil, men jeg har vært borti mange som ikke hadde vært spesielt opptatt av å pleie forholdet verken til meg eller til avisa etter en slik happening.

Men så: Da jeg et par, tre år seinere ville ha deg med i en samtale for å oppsummere stoda i norsk rock da 80-tall ble 90-tall – da kom du, temmelig ens ærend om jeg forsto det rett, til hovedstaden. Du skal vite at svært mange la merke til akkurat den gesten.

Og så må du være mannen som omtrent fant opp uttrykket å ha beina på bakken. La meg låne et par linjer fra en fyr jeg veit du setter pris på, Bob Dylan:

Steel a little and they throw you in jail
Steel a lot and they make you a king

Linjene kan tolkes i forhold til låtskriverkunsten: Stjæl litt forsiktig, og du blir beskyldt for å drive plagiat – stjæl mye, som en ravn, og du opphøyes til kunstner. Jeg håper forresten du merka deg at Eric Clapton i fjor stjal de to første taktene av ”Dekksgutten”, tone for tone. Jeg vil ikke anbefale deg å gå til rettssak, men det kan være greit å vite om det inntrufne – om du en gang går på’n, mener jeg.

Jeg tror imidlertid Bob Dylan hadde noe ganske annet i tankene, i tråd med hva forfatteren Asbjørn Elden sa da han skreiv ”To slags folk i Travelfoss”. Dette er virkelig ikke kvelden for spissfindig debatt på venstresida, men en sak er jeg glad for: Det har aldri vært vanskelig å vite hvem av de to slags folkene du hører hjemme hos.

Da går vi mot slutten, ikke bare på dine første femti år, men også på dette milennium. I dag våkna jeg til nyheten om at pinsevennene og katolikkene har gått sammen om et hyrdebrev i sakens anledning... Hadde det vært opp til meg, skulle vi holdt denne nyttårsfesten nå, og brukt ca. 5 minutter – og blitt ferdig me’n. Jeg tør ikke tenke tanken på all svadaen som vil svømme over oss de neste uker og måneder. Da er det mulig å søke trøst i en tekst, skrevet av en svenske – tidlig på 70-tallet:

Domedagen närmar sig
Det säjer dom alle ihopa
Siare och profeter ser slutet komma mot oss
Men om livet är et helvete för många
Och et paradis för få
Va fan snacker dom då om domedan för
Det är ju samma ny som då

Altså; det er godt å vite at enkelte som steller med noe i denne sammenheng så uvesentlig som popmusikk har beholdt evnen til å fatte at livet – ja livet, handler om noe annet og noe mer enn rumpa til Harald Eia og forholdet til egen bank.

Den dagen du blir skatteflyktning, Åge – da lover jeg å starte et liv der jeg forsøker å leve av alt annet enn å befatte meg med pop-musikere.

Gratulerer med dagen!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky