Steinar Albrigtsen: Stripped

Selve roots-scenens frontfigur Steinar Albrigtsen tar denne gang et tvetydig sjumilssteg tilbake til røttene. Han tar for seg både gammel og eldgammel blues, den bluesen man hørte i bomullsmarkenes tid; rockens røtter. Men, det er også Steinar Albrigtsens røtter, mange av disse låtene er nemlig de låtene han en gang på åtti-tallet forsøkte å få platekontrakt med. Den gang antageligvis i en litt annen tapning enn den vi blir presentert for her.


Steinar Albrigtsen er benådet med en av de flotteste stemmene i Norge. Og han har da også visst å bruke den stort sett riktig oppgjennom karrieren. Han har kanskje ingen typisk blues-stemme, til det er den for ren og pen. Ikke dermed sagt at det er for pent, han har den nødvendige patosen som trengs for å synge blues med troverdighet.

Låtene er gammel finger-pickin’ blues, alle med unntak av en er coverlåter. Og låta Childraisin’ Blues", skrevet av Albrigtsen i kompaniskap med bassist/produsent Sverre Erik Henriksen detter fint inn i resten av materialet. Hadde jeg ikke visst at det var en egen låt ville jeg fort kunne tippe at den var fra før verdenskrig nummer to.

Mississippi John Hurt og Big Bill Broonzy står som låtskrivere av til sammen fem av låtene. Andre låtskrivere er for eksempel Taj Mahal og Brownie McGee og da skjønner vel de fleste at det ikke er en utpreget gladplate. Dette er blues nesten uten glimt i øyet, fra den gangen bluesen var skikkelig blå og ektefølt.

Musikerne han har med seg fortjener også i høyeste grad å bli nevnt. Gitarist Roger Ludvigsen, perkusjonist Rune Arnesen og munnspiller Richard Gjems i tillegg til allerede nevnte Henriksen på bass er alle med på å gjøre denne plata så autentisk som den har blitt. Det er aldri tendenser til unødvendig instrumentering; smakfullt er det eneste ordet som passer.

Steinar Albrigtsen og co. har med "Stripped" levert et knallsterkt album som jeg vil anbefale alle som har et hjerte for blues, og da særlig den opprinnelige, akustiske - slik den ble spilt etter tjue timers bomullsplukking i Mississippi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Steinar Albrigtsen forgyller Tom Pacheco

(26.04.23) Det fins hundrevis av tribute-band til storheter som Rolling Stones og Guns ‘N’ Roses. Men et helt album tilegna Tom Pacheco?


Steinar Albrigtsen & Tom Pacheco: Nobodies

(03.04.00) Pacheco og Albrigtsen er tilbake igjen, syv år etter at de debuterte sammen med “Big Storm Comin”. For alle de som likte den, skulle “Nobodies” være veldig godt nytt. Låter uten særlig mer enn velspilte gitarer og de to herrenes stemmer i sentrum er sentrert rundt som oftest enkle, men gode melodier. Her er riktignok ting som etter mitt skjønn kunne vært annerledes, men alt i alt er det blitt et album med mange gode øyeblikk.


En duett om Håpet og Den kalde krigen

(29.02.00) - Om Roswell-mysteriet var sant? (Romvesener i amerikansk ørken, UFO'er, etc. -Red.) Sannsynligvis ikke! Men jeg vil ikke vite det. Jeg hater tanken på at mennesket skal forstå absolutt alt! Jeg liker til og med tanken på at krokodiller skal ha dukka opp i New Yorks kloakk - zooma inn fra Florida!


Unplugged, indeed!

(25.02.00) Akustiske gitarer, ingen mikrofoner - none whatsoever - midt på gulvet på pinnestoler: Mikael Wiehe, Eric Andersen, Åge Aleksandersen, Tom Pacheco, Steinar Albrigtsen og The Bands Jim Weider!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.