Åge Aleksandersen og Sambandet: Katalysator
Jeg beklager så mye hvis dette allerede i starten begynner å låte som en reprise. Poenget er at sånn blir det, når den vi omtaler, i voksen alder, stadig ser ut til å vokse med oppgaven. Åge Aleksandersen er i ferd med å skrive og spille og synge seg inn i den celebre minoriteten som synes ute av stand til å komme opp med dårlige låter.
Da sangen om Janne Ahonens smil ble sluppet for radio, skreiv jeg at dette ganske åpenbart gikk i retning ny seier hos folk flest. Dette albumet er mye, mye bedre enn som så. www.puls.no er faktisk platas klart svakeste spor og helt på toppen av kvalitetstoppen ligger Høstsang.
Både melodi- og tekstmessig er den en perle, en dyster sådan. Om ikke deler av albumet virkelig sprudla, kunne en bli nervøs av mindre, med tanke på opphavsmannens nære framtid. Den har faktisk ikke lite til felles med Jens Bjørnebos Besøk, som Anne Grete Preus så fornemt satte musikk til seint på 80-tallet.
Musikalsk er Katalysator svært variert - og da snakker jeg om stemning og tempo, ikke kvalitet. Her fins de sarteste ballader, i velkomponert samspill med stor rock av den typen Ulf Lundell og Åge sjøl stelte med tidlig på 80-tallet Rio de Janeiro kan være et godt eksempel. Det er denne tradisjonen han drar veksler på, når han gjør en overlegen cover av den her til lands sørgelig forbigåtte danske låtskriveren Johnny Madsen. (I hjemlandet kalles han ofte Danmarks Springsteen. Helt feil; Madsen er Bob Dylan opp ad dage og hører du ikke forskjell på Dylan og Springsteen, er det nok på tide du utvider platesamlinga di.)
Så ligger det en salme her. Ja, en salme. Hverdagsbønn er ikke noen bønn i vanlig forstand, mer en slags tvilendeog bekymringsfull henvendelse, vil jeg si. Til han der oppe. Om de evige spørsmål. Og er det slik at mennesket er skapt i Guds bilde, eller tvert om? At det er vi som har funnet opp Gud?
Mange vil nok mene opphavsmannen kommer farlig nær generalisering idet han i Monster framstiller mannen som sådan som drittsekk fullt så dårlig kan det da ikke stå til, all den stund Sambandet akkurat i denne sangen presenterer to fantastiske, mannlige gitarsolister! Nå er ikke jeg fullt så hårsår, men her er altså mangt og meget å tenke over mens du lytter til noe av den fineste, tradisjonelle rocken som lages.
Da kan du kanskje ikke forlange stort mer?
Jeg mener å ha lest at Åge Aleksandersen har hyra en toppetasje midt i Trondheim by som skrivestue. Om dette stemmer, bør brakka snarest oppgraderes til trøndernes svar på hovedstadens æresbolig for kunstnere, Grotten, der Arne Nordheim i dag holder hus. Om dette kan medvirke til at Åge i enda mange år vil føle seg evig ung, slik han synger i tittelkuttet, må dette for Trøndelags vedkommende helt opplagt kunne bokføres som utgift til inntekts ervervelse. I økonomisk forstand, ja men først og fremst i form av åndelig føde.
Del på Facebook | Del på Bluesky