Nå må vel Dylans første åttitallsperiode endelig bli legitim!?
I dag slippes Bob Dylans «Springtime In New York: The Bootleg Series Vol. 16». 5 CD’er med nesten fire og en halv times spilletid.
Dag Inge Fjeld (53) er partner i BTF Innsikt og foreleser på Høyskolen Kristiania innen markedsføring og reklame. Fjeld har også gjennomført kurset Bob Dylan: Tradisjonstolk og kulturspeil ved Universitetet i Oslo.Som regel blir Dylans utgivelser på 1980-tallet snakket ned. Fortellingen sentreres rundt en fremdeles-kristen, fremmedgjort og overprodusert Dylan som var i ferd med å gi opp. Inntrykket er at man slår sammen alle 10 årene i én gryte og kaller det åttitallsdylan med oppgitthet i tonefallet. Som med den enda mer utskjelte kristenperioden er dette en urimelig generalisering basert på noen få unntak. Med den nye boksen «Springtime In New York The Bootleg Series Vol. 16 (1980 - 1985)» får vi som har et spesielt forhold til åttitallsdylan nok materiale til å påpeke at også dette tiåret er høyverdig.
Jeg velger å starte anmeldelsen med å plassere meg i tid og sted, og dermed understreke Petter Fiskum Myhres poeng om at «Kunstneren Bob Dylan er så sammensatt, så kompleks, så eksentrisk, så selvmotsigende, så visjonær at alle kan finne sin Dylan, på samme måte som alle kan finne sin Jesus.». Jeg fant altså «Infidels» i 1983. Men det var først i 1998 jeg fant resten av Dylan-katalogen på en slik måte at det sakte men sikkert ble som en religion. Det forløsende for meg var et intervju med Steve Jobs hvor han ble utfordret på om han hadde flere «hits» å by på etter iMac’en som hadde reddet Apple fra konkurs. Jobs var jo tross alt blitt 43 år, og nå var det World Wide Web alt dreide seg om. Jobs svarte ved å snakke om Dylans karriere. Etter det var det bare å finne nærmeste Platekompaniet og kjøpe resten av katalogen.
Det er også en annen dimensjon ved kordamene Dylan brukte i kristenperioden og i første del av åttitallsperioden. Fredrik Wandrup oppsummerte det på denne måten i Dagbladet 24.05.2011: «Etter skilsmissen fulgte Bob Dylans periode som frelst. Den var først og fremst inspirert av den kraftfulle, svarte skuespillerinnen Mary Alice Artes. Forholdet til henne er et av flere som røper Dylans sans for svarte kvinner. Han hadde varige forhold til flere av backingvokalistene i de bandene han brukte på 1980-tallet, blant dem Helena Springs, den storvokste Clydie King, dessuten Carolyn Dennis, som Dylan giftet seg med i 1985, fikk datteren Desireé sammen med og ble skilt fra i 1992.» Først i 2001 ble ekteskapet med Dennis og deres datter offentlig kjent gjennom gravejournalisten Howard Sounes’ biografi «Down the Highway». Dylans konserter fra kristenperioden og første halvdel av åttitallet gir mer å følge med på når vi nå vet hvor intimt forhold han hadde til kordamene.
Ifølge mine bibelkyndige venner er teksten om Jesus og den samaritanske kvinnen mye brukt blant annet fordi den viser hvordan Jesus brøt kulturelle barrierer både fordi kvinnen var kvinne, samaritaner og ikke mors beste barn. En nærliggende forståelse er at Jesus demonstrerer et nytt type fellesskap som ikke kjennetegnes av de skillene som var vanlige i antikken, men basert på hvem som tar imot den frelsen som Gud gir. Dette var på en måte noe nytt, men i senere jødiske tekster (f.eks. de siste kapitlene i Jesaja-bøkene) så står det at frelsen ikke er forbeholdt Israelsfolket/jødene, men er universell. Bob Dylans kristenperiode blir en levendegjøring av teksten, og det er nå de troende kordamene som inntar Jesus-rollen og tar ham til seg, både åndelig og kjødelig. Igjen; tenk over dette og se konsertene fra denne perioden på nytt.
Det er flere groovie outtakes med fra «Shot Of Love»-perioden. «Mystery Train» er verdt å nevne først. Dette er en av Elvis Presleys første hits, og en låt The Band gjør en flott tolkning av i 1973. Dylan legger seg på en sakte og seig rytme, og synger med en solid blues-stemme sammen med kordamene. En annen av øvingslåtene jeg har hatt stor glede av i denne boksen er «Sweet Caroline» - Neil Diamonds trøstelåt til John F. Kennedys datter, som fikk et oppsving blant engelske fotballfans under sommerens EM. Dylan gir låta et groove, og refrenget et trøkk som også gir gåsehud.
Jeg har alltid likt «Shot Of Love». I mitt regneark har albumet terningkast 3,9, med 70% av låtene på terningkast 4 til 6. Bare "The Groom's Still Waiting At The Altar" og "Trouble" trekker snittet ned i min vurdering. "Dead Man, Dead Man" gir jeg terningkast 3, mens "Lenny Bruce" og "Every Grain Of Sand" er klare 6’ere i min vurdering. Mitt årlige kirkebesøk er søndagen under dylanfestivalen på Beitostølen. Når presten holder andakt med utgangspunkt i teksten på sistnevnte og vi deretter får den fremført er det virkelig guddommelig i Lidar Kirke. Selv en ateist føler på det.
En alternativ versjon av «Lenny Bruce» er inkludert på «Springtime»-boksen. Bruce ga stand-up sjangeren en renessanse i USA på 1950-tallet. Store Norske Leksikon oppsummerer hans liv og virke slik: «Lenny Bruce var en amerikansk gatekunstner som skapte sin helt personlige form for énmannsteater med voldsomme satiriske utfall mot vedtatte amerikanske verdinormer. Han ble flere ganger tiltalt for umoral og for besittelse av narkotika, og døde av en overdose heroin.» Dylans oppsummering:
“Lenny Bruce is gone but his spirit’s livin’ on and on/Never robbed any churches nor cut off any babies’ heads/He just took the folks in high places and he shined a light in their beds/He’s on some other shore, he didn’t wanna live anymore/He just had the insight to rip off the lid before its time … I rode with him in a taxi once Only for a mile and a half, seemed like it took a couple of months.”
Lenny Bruce døde i 1966. I et intervju har Dylan påpekt at «I found it was a little strange after he died , that people made such a hero out of him. When he was alive, he couldn't even get a break». 15 år etter dødsfallet - kan det være filmen «Lenny» fra 1974 med Dustin Hoffman og alt prat i kjølvannet av denne som trigger dette behovet for å minne om skjebnen? Har middelklassen glemt å nevne alle de kontroversielle sidene ved ham? Jeg tenker på «Roll On John» fra 2012, hvor Dylan spesifikt trekker inn Hamburgs Red Light District som en formativ del av the Beatles’ utvikling. Som kanskje ikke blir en del av samtalen i et dannet middelklassehjem? Men som absolutt burde være det, i Lenny Bruce og John Lennons ånd. Det er tross alt avvikerne som beveger verden ...
Neste låt jeg har lyst til å kommentere er «License To Kill». Den har en svært interessant tekst som mange miljøvelgere og teknologiskeptikere i dag kan omfavne. I 1983 var det nok bare dem som hadde lest den kontrære rapporten «Limits to Growth» som blant annet den norske økonomen og BI-rektor Jørgen Randers var med på. Teksten er apokalyptisk om hva som fremover er mulig gjennom teknologien. «Vi har oppfunnet vår egen undergang gjennom månelandingen», mener Dylan, dersom vi leser teksten direkte.
Versjonen som er inkludert på «Springtime»-boksen er den fra Late Night with David Letterman i mars 1984. Det unike med den opptreden er backingbandet Plugz, som var et punk/new wave band fra Los Angeles. Det finnes bra klipp av sendingen på Youtube, som også inkluderer øvingen. «License To Kill» fremføres røft og melodiøst, med en skarp gitarlyd langt unna Mark Knopflers fløyelsmyke plukking og Mick Taylors melodiøse fuss-riff - som vi får høre på «Real Live» året etter. Det er det eneste som skiller seg ut med dette opptaket. «Jokerman» derimot … som er det neste som spilles den kvelden. Jeg ser ofte på det klippet. Der er Dylan nesten en New Wave-rocker. Han har en herlig arrogant fremtoning. Men plutselig blir han borte fra sendingen for å lete etter riktig munnspill. Plugz hamrer videre og Dylan kommer tilbake med riktig munnspill. Det er skikkelig punk. Fantastisk innslag. Dessverre er ikke det opptaket med i boksen.
Som nevnt har «License To Kill» et apokalyptisk økologisk budskap. I tillegg har den interessante oppspill mot låten som ble utelatt fra «Infidels», men hentet inn igjen til «Empire Burlesque». Jeg tenker på denne strofen: “Now, they take him and they teach him and they groom him for life/And they set him on a path where he’s bound to get ill/Then they bury him with stars/Sell his body like they do used cars.”
Jeg har på følelsen at Dylan har lest Ron Kovics selvbiografi Born on the Fourth of July, fra 1976. Og at han har Deer Hunter-filmen i minne. I sum; naive unge gutter som vokser opp i en fortelling om at de som soldater kan befri andre fra sin ukultur og historiske lodd. Men som i Vietnam, og nå Irak og Afghanistan, er det ofte forgjeves. I stedet for å leve et fint liv som forsikringsselger og drikke Coca-Cola i et middelklasse-samfunn blir man en outsider med posttraumatisk stresslidelse. Det er handlingen i «Clean Cut Kid» og han spiller opp til det i «License To Kill».
Det er vanskelig å knytte noen spesifikke hendelser til Dylans ramsalte kritikk av idéen om at USA kan bidra til nasjonsbygging rundt om i verden gjennom militær tilstedeværelse. Angrepene på USAs styrker i Libanon skjedde sent på høsten i 1983. Også invasjonen av Grenada. Det er nok mer i teorien til professor Tor Egil Førlands teser om at Dylans politiske syn er preget av sin oppvekst i Midtvesten, i en isolasjonistisk stemning. Den gang var det republikanske politikere fra Minnesota som i mellomkrigstiden gransket våpenindustriens lobbying for å få USA med i krigen i Europa, det som etter hvert ble kalt Første verdenskrig. Skepsisen til samrøret mellom våpenindustrien og politikere har Dylan hatt med seg hele livet. På prinsipiell basis er Dylan opprørt over tanken om at amerikansk ungdom skal falle for retorikken om at de kan bidra til å forandre verden til liberale demokratier gjennom militærmakt. Den kulturelle imperialismen som han er en del av fungerer kanskje bedre for å skape en bedre verden på lang sikt?
“They took a clean cut kid (ooh)/And they made a killer out of him/He's on the baseball team, he's in the marching band/When he was ten years old he had a watermelon stand/He was a clean cut kid (ooh)/And they made a killer out of him.”
Teksten må vel være en av mest anklagende siden «Masters Of War»?
På «Summertime In New York»- boksen er det med en versjon av låta som minner om Mick Taylors riff på «Highway 61 Revisited» ett år senere, (den på «Real Live»). Det er Chuck Berry som er referansen, og på Liner Note står det ganske interessant at «This take sees the guitars digging into the song's Chuck Berry riff, underlining its bitter joke: where Berry's 1950s classics hymned an American pop culture that was sending teens wide-eyed, Dyłan's lyric sees decades of decayed consumer junk as part of the lie that deludes the All-American kid turned shattered, fractured veteran.» Ved inngangen til jappebølgen og året før gjenvalgskredet for Ronald Reagan tar Dylan et nådeløst oppgjør med det han oppfatter som falskheten i det populære rådende syn. Men det er få som faktisk lytter. Åttitallsdylan er jo så overprodusert ...
Protesten slutter ikke her. Han svinger pisken i flere retninger:
Finanskapitalen og den internasjonale kapitalismen er noe Dylan har adressert i hele karrieren. I «North Country Blues» er det gruvebyen i USA som ikke lenger er konkurransedyktig, og eierne på østkysten flytter produksjonen til Sør-Amerika på grunn av billigere arbeidskraft. I «Slow Train» er det arabiske oljesjeiker som får sitt pass påskrevet. I «Union Sundown» refser han sine «fellow Americans» for å bidra til utflytting av arbeidsplasser gjennom sin kjøpsadferd. Dette temaet kommer han tilbake til i 2006 og i 2012 med «Workingman's Blues #2» og «Tin Angel». «Union Sundown» er kanskje den mest refsende av alle hans antiglobalistiske låter? Samtidig er det paradoksalt at Dylan som en internasjonal artist ikke ser seg selv i speilet og tenker at også han fordriver lokalt talent og arbeidsplasser på samme måte som Toyota presset Chrysler i senk? Når jeg kjøpte «Infidels» med en knapp avisbudlønn - kunne jeg ikke kjøpe albumet til en norsk artist som sikkert trengte de pengene mer enn Dylan?
Det er masse å innvende mot Dylans forståelse av internasjonale markeder og kapitalismens vesen. Men uansett er «Union Sundown» en svært interessant låt å fordype seg i. Etter Brexit, Trump, og Vedum her hjemme har frihandel, globalisme og friksjonsfri utveksling av varer, tjenester og arbeidskraft fått et negativt stempel i mange samfunnslag. Dylan er som vanlig først ute med å adressere temaer, noe han altså gjorde i det jappetiden skyter fart og globalisme var et positivt ladet uttrykk. I »Springtime In New York The Bootleg Series Vol. 16» er det en alternativ versjon av låta hvor teksten er enda mer refsende enn det den er på albumet. I tillegg til at fagforeninger er handlingslammet, anklager Dylan i den alternative versjonen det politiske systemet for å være ute av stand til å gjøre noe med utviklingen. USAs presidentembete er nikkedukker for storkapitalen. De kan sitte trygt så lenge de ikke utfordrer. «You know, capitalism is above the law … Democracy don't rule the world. You better get that in your head. This world is ruled by violence. But I guess that's better left unsaid.» Dette machiavelliske synet på demokratiet kommer han tilbake til med «Political World» i 1989. Jeg nevner det kort her, fordi jeg tror det er på tidlig åttitall Dylan fordyper seg i denne typen litteratur, og ikke tidlig på sekstitallet, som han forteller om i selvbiografien fra 2004.
Så langt i gjennomgangen kan man få inntrykk av at Dylan var en tidlig versjon av Bernie Sanders. For å komme i forkant av en slik konklusjon 35 år senere, gir Dylan oss et sterkt forsvar for Israels militære oppgjør med sine nabostater: «Neighborhood Bully». Det er grunn til å tro at bakteppet for teksten er konfliktene i Libanon og massakren på palestinske flyktninger i Sabra og Shatila i 1982. Israel sto ikke bak, men kunne ha forhindret dette i å skje. Den internasjonale fordømmelsen var enorm. Åge Aleksandersen responderte med låta «Va de du Jesus?». Dylan er kanskje inne i sin machiavelliske periode og relativiserer. Dylanfans som står politisk på venstresiden pleier å påpeke at låta aldri har vært spilt live av Dylan …
«When The Night Comes Falling From The Sky» på det utskjelte «Empire Burlesque» er skikkelig 1985. Hør på trommene og synthen, og minnene om «Miami Vice» og «9+1⁄2 Weeks» kommer. I dag er dette nostalgi. I 1985 var det vel et forræderi! På tross av effektene synes jeg den låta er den beste på «Empire Burlesque». En alternativ versjon kom på «The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961–1991». På «Springtime»-boksen inneholder 2 alternative versjoner. Selv om det er mindre av Steve Van Zandts gitar i lydbildet på den sakte alternative versjonen, synes jeg den er best av det som er gitt ut så langt. Hakket bedre enn versjonen på 1991-utgivelsen, som også er en rask versjon. Men det må lyttes mer. Flere avveininger må tas om hvilken versjon som fortjener å kalles nest best.
Tilbake til «Empire Burlesque» og «Springtime»-boksen. Mange fans vil bli glade for et album hvor det trommeaktige «Miami Vice»-lydbildet er strippet bort. Da synes jeg albumet står seg godt. Uansett, i mitt regneark får 1985-utgivelsen terningkast 3,7. Til sammenligning får «Infidels» terningkast 5 og som tidligere nevnt får «Shot of Love» 3,9. Samlet blir det terningkast 4,2. Dette er ikke en dårlig Dylan-periode i min vurdering.
Det er 57 sanger i boksen, som til sammen varer 4 timer og 21 minutter. Det er mer å fordype seg i, men tiden strekker ikke til. Siden jeg tilhører «Infidels»-generasjonen har jeg vært ekstra oppmerksom på låtene herfra. Alle dylanfans må kjøpe denne boksen. Da har vi så mye mer å drøfte når samfunnet nå kommer tilbake til en ny normaltilstand med konserter og samlinger. Nyt boksen!
Del på Facebook | Del på Bluesky