Om å titte på Dylans sjel

Hvordan klarer denne mannen å være så tilsynelatende sint, med så mange blide og velmenende mennesker rundt seg? I et tilnærmet fullsatt Oslo Spektrum? Han har jo vært sint siden midten av 60-tallet - eller enda lenger, ifølge de som kjenner ham. Kanskje har han vært mer protesterende enn sint. Og protestere gjør han fortsatt, selv om han nærmer seg pensjonsalderen.

---

Bob Dylan / /

Av Anonym // 20.05.00

---

Ikke det at hans sceneopptreden virker svekket av alderdomsplager, han har jo alltid virket fjernere fra idrett enn noen andre vi kjenner. Så hvorfor går en så og hører på mannen som ved flere anledninger i går kveld gjorde forsøk på å radbrekke sine egne melodier med gitarsoloer vi først trodde var lagt inn på spøk... og kanskje var de det?

Lyset senker seg og konserten starter med et akustisk sett med standard, dylan'sk blues/rock. Det skal liksom være litt surt for å være OK.

Bandet kikker diskret bort på sjefen for å finne ut - ikke bare hvor han er på gitarhalsen, men hvor i all verden han er på vei, sånn generelt... Til tonene av "Like A Rolling Stone" virker det som om det er en sammenheng mellom gitarsolo og komp, men dette endrer seg raskt i de neste numrene.

De andre to gitarsitene får til stadighet tilbragt nystemte, skinnende gitarer. Dylan kan ikke bry seg med slikt.

Spennende? Ja... kanskje - tekstene kan jo hans trofaste pbulikum fra før. Så hvorfor ikke eksperimentere litt igjen? Ingen av Dylans konserter er like.

Sakte, men sikkert føler bandet at de har fullt grep over salen. De snart 60 år gamle beina i fokus begynner å svinge som to jazzinspirerte pendler - fullstendig ute av synk.

Like sikkert som vitenskapen tidligere har bevist at humler ikke kan fly, ville de postulert at det ikke går an å holde balansen med slike umulige beinvikler.

Gjennom klassikere som "Don't Think Twice, It's All Right" klarer denne musikkens Woody Allen atter å få oss til å lytte til sine protester - i moll. Bob Dylan har fremedeles noe å si, og er vel en av de få stjerner som blir trodd når han sier at han ikke turnerer for pengenes skyld, men for budskapets: - Dette er jo jobben min.

Med "All Along The Watchtower" går vi inn i den elektriske delen av konserten - i dobbel forstand. Musikken kjøres i bølger mot oss.

Publikum blir trykket ned i stolene, for deretter i stort antall å delta i tradisjonell scenestorming og trampeklapp. Dylan har trøkk!

Klassikerne hagler mot oss, og minnene om det smått sære i starten av konserten er som visket bort. Dette svinger skikkelig, men alt for brått er det slutt.

Dylan kommer tilbake til ekstraomganger, som blir omtrent like lange som ordinær spilletid. Så har han da også nok å ta av...

Han avslutter med en temmelig så ny versjon av "Blowin' In The Wind", og fansen har allerede begynt å sørge - fordi det kan bli lenge til neste gang...

Om vi kommer tilbake neste gang? Ganske sikkert. Fyren har sjel - og han lar oss til og med få titte på den.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky