Dylan i Spektrum: Fantastico!

Har jeg noen gang hørt et bedre band? Kanskje. Men neppe.

---

Bob Dylan / Oslo Spektrum / 25.09.22

Av Arild Rønsen // 26.09.22

---

La meg likegodt først som sist ta kalamitetene med å frata publikum mobilene ved inngang til konserten. Det gikk helt fint. Smertefritt, faktisk. Litt kø inn, litt kø ut – men overraskende smidig utført. Og vi fikk en konsert herlig fri for «se hvor jeg er»-bilder.

Dylans turneer og plateinnspillinger med The Band fra 60-tallet er legendariske. Men bandet han nå drar rundt med – turneen starta i slutten av 2021, og skal vare ut 2024! – er mirakuløst bra. Charley Drayton har erstatta Matt Chamberlain på trommestolen, og Doug Lancio har kommet inn som gitarist for Charlie Sexton. I tillegg: Bob Britt (gitar), Tony Garnier (bass), Donnie Herron (pedal steel, trekkspill, fiolin etc.)

I sentrum av bandet – Bob Dylan på piano. Hvor flink er han som pianist? Sånn passelig. Men han kler dette bandet – til perfeksjon, vil jeg si. For dette skal låte upolert og skranglete. Sånn at bass og piano og gitar kommer inn «feil». Men det er jo hele meninga! Og gjett om det er vanskelig å få til!

Store deler av konserten kommer til å handle om hans foreløpig siste utgivelse «Rough And Rowdy Ways» (2020). Men han åpner faktisk med «Watching The River Flow», innspilt så tidlig som i 1971. Og nummer to på settlista er «Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine», en sang fra «Blonde On Blonde» (1966).

Men så er vi over i nåtid. «I Contain Multitudes» ble sluppet i forkant av «Rough And Rowdy Ways», og er så klassisk Dylan som det er mulig å få klassisk Dylan. Mystikeren og samfunnsrefseren i en og samme person. Men viktigst i Spektrum: Det låter nærmest ubegripelig bra!

Mange jeg kjenner har flere Dylan-konserter i beltet enn undertegnede. Men dette kan jeg si med hånda på hjertet: Jeg har aldri hørt ham synge bedre.

Konserten er prima vare fra første til siste tone, og høydepunktet kommer med «Key West (Philosopher Pirate)». Jeg tok ikke tida, men bandet må ha holdt det gående et sted mellom 10 og 15 minutter. Uforglemmelig.

Vi får «Gotta Serve Somebody» fra «Slow Train Coming» (1979), i ny og nesten ugjenkjennelig versjon. Dette har blitt noe av Dylans varemerke når han er på veien – og det er han jo ustanselig. Han spiller låtene sine helt annerledes på scenen enn han gjorde i studio. En vanskelig øvelse? Bortimot umulig – for alle andre enn Bob Dylan.

Han står nesten hele tida bak sitt piano, men våger seg ut på scenen et par ganger, først i «Black Rider», siden i «Every Grain Of Sand», der han til og med trakterer munnspill i en takt eller to.

Bob Dylan har blitt 81 år gammel, men på scenen oppfører han seg som en ungdom i sin beste alder. Dette kan ha vært siste gang vi så ham på en norsk scene. Men jeg krysser fingrene for at han kommer tilbake. Gamlingen har nemlig aldri vært bedre.

Setlist: Watching The River Flow, Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine, I Conatain Multitudes, False Prophet, When I Paint My Masterpiece, Black Rider, My Own Version Of You, I’ll Be Your Baby Tonigt, Crossing The Rubicon, To Be Alone With You, Key West (Philosopher Pirate), Gotta Serve Somebody, I’ve Made Up My Mind To Give Myself To You, That Old Black Magic (Johnny Mercer-cover), Mother Of Muses, Goodbye Jimmy Reed, Every Grain Of Sand

---

Del på Facebook | Del på Bluesky