Hva kan vi, annet enn å si tusen takk - Your Bobness?

Han er bare ikke sann. Det begynner riktignok å bli smått dagligdags at han besøker oss på sin everlasting tour. Poenget er at det er i ferd med å bli like dagligdags å mene at "denne gang gjorde han kanskje sin aller beste konsert"... Jeg så ham sist på Norwegian Wood, da han smilte om kapp med sola i Frognerbadet. Nå så 60-åringen ut som om han hadde gått på S.A.T.S. hver dag i mellomtida. Som hun sa det, hun som hadde havna på stolen ved siden av min: - Sjå kor søt han er, når han står og vrikker på kne...!

---

Bob Dylan / /

Av Arild Rønsen // 08.04.02

---

Det er det han gjør, nemlig. Vrikker på kne. Det venstre kne. Han er med, kan du si - men her er det jaggu et stykke igjen til rock'n'roll-fakter av typen Tyler & Perry!

Full dress & slips & cowboyhatt også denne gang - og stadig med denne tåpelige stripa sydd inn i sida på hvert buksebein; sånt du forbinder med Kampen Janitsjar, ikke den mannen som for hver dag som går nærmer seg statusen the only songwriter in rock'n'roll.

Bandet hans kjenner vi etter hvert godt, med ett unntak. I januar forsvant David Kemper utover sidelinja. Inn med George Recile (som også er bassist og låtskriver). Han gjør sine saker finfint, og later til ikke å ha gjort noe annet i sitt liv enn nettopp å slå trommer mot basspillet til Tony Garnier.

ALLTID PÅ TUR: Bob Dylan og hans band - som nå har vært på turné siden 1988... ( )

Tre gitarister: Dylan, Charlie Sexton og Larry Campbell.

De kommer på scenen med en trad country/hillbilly-låt i ermet. "Wait For The Light To Shine" er bluegrass så det holder, og her er det snakk om pang! Rett på! Ingen høflighetsfraser av typen "hyggelig å være i Oslo" eller noe i den duren.

Ståbass, mandolin, to akustiske gitarer. Ikke passende i Oslo Spektrum, tenker du kanskje? Feil. Men på sett og vis kan du ha rett: Dette minner mye mer om den lange tarmen av en konsertscene i hovedstaden som heter Gamla enn om en "stort anlagt rock'n'roll-konsert".

Vi sklir rett over i en helakustisk versjon av "The Times They Are A-Changin'" - og hvilken versjon! Zimmermann gir jamt blaffen i alt som kan ligne en melodi, synger en eller kanskje to toner - og hever røsten mot slutten av hvert refreng, for bare å understreke at the times they are a-changin'. Really.

Foran meg sitter en av musikkjournalistikkens virkelige nestorer her til lands, Aftenpostens Tor Marcussen. Han ler så han rister - ja, han er nær ved å dette av stol'n!

ROBERT ZIMMERMANN: The only songwriter in rock'n'roll? ( )

Og det er virkelig rasende morsomt, men her er vi også ved noe av det som gjør Bob Dylan så helt fullstendig unik:

Han tør, og han evner, å gi sine egne klassikere helt ny oppdressing - og denne øvelsen er han ganske så aleine om.

Forskjellen mellom originalen og den utgaven vi fikk i går, var milevis mer påfallende enn tilsvarende mellom Frank Sinatras respektive Sid Viciuous' versjon av "My Way". Det Dylan gjør med "The Times They Are A-Changin'" ville funnet sin like, om Paul McCartney hadde gjort "Let It Be" som rein pønk. Det er sånt som Offspring kan finne på å gjøre. Men Macca sjøl? Nix.

"Desolation Row" kommer i lignende tapning. Den som er en smule uoppmerksom, vil ikke en gang catche at han faktisk slutter hvert vers med - des.... r...

Unplugged-avdelinga, den første av opptil flere, avsluttes med "The Lonesome Death Of Hattie Carroll". Men så er det jamnt slutt på alt som kan minne om country for en stund. "Solid Rock" - fra hans katastrofe-album "Saved" - fungerer som en rein demonstrasjon av et tight, dødsbra rockeband.

Men den skulle bare ha rolle som en smakebit. Plutselig har nemlig Garnier igjen funnet fram ståbassen, og det er klart for shuffle-låta "Floater (Too Much To Ask)".

Kjente toner strømmer ut i salen; min kollega i Dagsavisen tipper det er "I Shall Be Released", mens jeg går for "Forever Young". Det ender i "Positively 4th Street". Ingen dårlig låt, det heller.

Men nå er det klart for seig, hard blues. "Lonesome Day Blues" er bygd som en hvilken-som-helst blueslåt. Men så er det dette lille annerledes, disse ekstra fire-fem tonene som er satt sammen til verdens enkleste og mest funksjonelle riff.

Det kan virke som denne utblåsninga tok på mer enn godt var, for både "Mama, You Been On My Mind" og "Visions Of Johanna" er helt unødvendig slurvete framført. Greit nok med litt peiskos og familien samla i påsken liksom - men det må henge sammen. Det er ikke greit at tre gitarister spiller i tre forskjellige taktarter.

Men publikum lar seg ikke affisere. Bob Dylan har for lengst gjort dette til en festaften, og det skal mye mer enn litt upresis gitarklimpring til for å ødelegge stemninga. Og kan vi be om mer - enn "Don't Think Twice, It's All Right"? George Recile har gått over til visper, og den med absolutt gehør i salen som kunne skrivi ned tonene Dylan frambragte ville umiddelbart vært klar for den master degree vedkommende måtte være på jakt etter - uansett universitet, over alt på kloden.

DYLAN & GARNIER: Du finner vel ikke en så mye mer korrekt duo. ( )

Vi er inne i konsertens aller beste parti. "Ballad Of A Thin Man" er glimrende, om enn temmelig ugjenkjennelig; "Summer Days" gnistrer det av, mens "The Wicked Messenger" muligens er kveldens absolutte høydepunkt?

Kort oppsummert: Dylan i Spektrum 2002 er basic Dylan. Blues - i videste forstand. Rått, brutalt, slurvete, ømt & sårt - i skjønn forening: Dylan in concert. Superb.

Men - kunne jeg også tenkt meg å se en annen Dylan in concert? Yes. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg Budokan-versjonen fra 70-tallet - med store jentekor, større instrumentering... kanskje en saxofon: Jeg lengter etter å høre "Changing Of The Guards" i levende live! Liksom jeg kunne tenkt meg en helt-nede-avdeling; med plass til "Not Dark Yet" og "Sweetheart Like You". Ja, jeg kunne til og med ha ønska meg helt strigla versjoner av "Jokerman" og "Serve Somebody"...

Men det blir muligens en annen gang. Kanskje den dagen vår mann ikke en gang orker å vrikke på venstre kne - men bare vil sitte ned?

Her har du Bob Dylans sett i Oslo Spektrum, 7. april 2002:

Wait For The Light To Shine
The Times They Are A-Changin'
Desolation Row
The Lonesome Death Of Hattie Carroll
Solid Rock
Floater (Too Much To Ask)
Positively 4th Street
Lonesome Day Blues
Mama, You Been On My Mind
Visions Of Johanna
Don't Think Twice, It's All Right
Ballad Of A Thin Man
Summer Days
The Wicked Messenger
Leopard-Skin Pill-Box Hat
Man Of Constant Sorrow
Like A Rolling Stone
Knockin' On Heaven's Door
Honest With Me
Blowin' In The Wind
All Along The Watchtower

---

Del på Facebook | Del på Bluesky