Bob Dylan: Patriarkens triumf
Things have changed. Et hardt regn faller over et USA i oppsmuldring. Og i tumultenes utkant, Bob Dylan, betrakteren og herolden, nasjonens riksskald, moden av år nå, men fortsatt underveis på den livslange ferden gjennom Desolation Row, vital som aldri før. Ikke en gåstol i mils omkrets. Ti sanger med en imponerende robust melodisk og lyrisk fysikk.
«Rough and Rowdy Ways» er nobelprisvinnerens 39. album med egne sanger, og det første siden “Tempest” i 2012. Et salig dylansk rabalder av idiomatiske refleksjoner om historien, kunsten, kjærligheten og døden. Intet mindre. Musikalsk novellekunst i et walt whitmansk ordøs.
Bob Dylan har alltid vært en storslått formidler av de krokveier livet tar, men som like fullt kan lede til en rydning der utsynet er vidt og forsonende. En notorisk innbruddstyv i sin egen kultur, en korsfarer med poesien og melodien som våpen, og den nyere amerikanske historiens fremste arkeolog. Ingen gjør ham den rangen stridig. Sangene hans har alltid hatt denne underliggjørende, metaforiske, referansespretne og tungekrøllende lyrikken i seg, som i 2016 gjorde at selv de stivleppede litterater i Stockholm ga etter og tildelte ham nobelprisen i litteratur, den gjeveste av alle priser for en pennens knekt. Høyst fortjent, naturligvis.
Utvilsomt har Dylans tekster alltid hatt dette koloristisk mangefasetterte ved seg, som toscanske malerier fra middelalderen. Men mon om ikke Dylans format som melodisnekker er en smule underkommunisert oppi i all viraken med nobelprisen: Sannheten er jo at han gjennom drøyt 500 sanger over en periode på snart 60 år har stilt til skue hvilken fabelaktig komponist han også er.
En ny plate fra Dylans hånd er under enhver omstendighet en skjellsettende begivenhet, og verdens mange dylanologer har allerede lenge vært benket rundt bedeskammelen rede til å tolke alle tekstlige krummelurer og konnotasjoner. Ingen artist i moderne tid er så mytisk omspunnet som Dylan, en sky og ganske sikkert sær fyr som nødig gir intervjuer, en person som kun byr på seg selv gjennom sin kunst, ikke sin person. Når den store boka om populærkulturen fra 60-tallet og hit skal skrives, er det en historie om Bob Dylan - og deretter alle de andre. Uten å forkleine verken Hendrix, Lennon, Joplin, Cave, Waits, Joni Mitchell eller Miles Davis – eller noen andre – men slik er det fatt. Dylan er patriarken, mannen med sitt eget panteon.
«Rough and Rowdy Ways» er et musikalsk byggverk med en god dose blues i bunnplankene. Men dette er alle vegne et løst sammensnekret byggverk. Det drypper litt fra rhythm ‘n blues-krana også. En snipptur innom Memphis og sumpmusikken slik vi kjenner den fra Dr. John er også sporbar. Tre av sangene: «I Contain Multitudes, «False Prophet» og «Murder Most Foul» ble sluppet tidligere i år og ga oss mer enn en pekepinn på hva som var i vente. Alle sanger som bekreftet at den aldrende mester ikke har tapt sin glans. Og det er bare å konstatere at de øvrige sangene på «Rough and Rowdy Ways» holder samme høye standard.
Undertegnede var helt grunnløst en tanke bekymret for at dette skulle bli litt for mye av en form for lydlagt litteratur, men plata inneholder noen av de fineste balladene Dylan har skrevet på år og dag. «I made up my mind to give myself to you» må være den vakreste kjærlighetssangen siden «To make you feel my love» og “Don’t fall apart on me tonight». En gyngende, knirkende hymne med gospelrøtter.
“Key West” er ved siden av nevnte «I made up my mind…» platas fineste musikalske øyeblikk. Et vaudeville-lydende akkordeon skaper en karnevalistisk stemning i en sang med linjer som dette: “The fishtail palms and the orchid trees/They can give you that bleeding-heart disease.” «Crossing the Rubicon» byr på den seigeste bluesen på plata med Charlie Sextons gitar i John Lee Hooker-stil, der Dylan breker ut: «I’ved pawned my watch, I’ve paid my debts/And I cross the Rubicon». Som i den cæsariske fortellingen - har du krysset Rubicon, kan du ikke se deg tilbake. «My own version of you» er Dylan i et bent frem mefistofelisk lune, og «Goodbye Jimmy Reed» er søskenbarnet til «Dirty Road Blues» fra «Time out of Mind.»
«Murder Most Foul» høres ut som noe helt uvant fra mesterens hånd, likefullt så dylansk som det kan bli. Den mest resiterende av de i alt ti sangene. Med en tekst, ikke om mordet på Kennedy i 1963, men med denne tragiske hendelsen som et bakteppe for en søtten minutter lang elegi om de amerikanske myter og mysterier, så breddfull av populærkulturelle referanser og tankemat at det vil putre heftig under lokket på dylanologene til nettene blir lange og kulda setter inn ...
I et telefonintervju Dylan ga til New York Times fra heimen i Malibu i forbindelse med utgivelsen, det første intervjuet siden nobelprisen for fire år siden, sier han at tekstene er skrevet i en slags stream-of- consciousness, de bare fløt fram uten noen egentlig bevisst begrunnelse. En type beat-poesi, altså. Slikt kan jo være vanskelig å tro på, og må vel skrives på den fyldige kontoen for mytespinn, en øvelse Dylan alltid har mestret til fingerspissene. Men ett er på det rene. Denne gangen har Dylan ikke skrevet sanger for folk med bar i kjellerstua. Det er så mye å gripe fatt i av litterære og historiske referanser at du skal være vel bevandret i din samtids historie for å henge sånn noenlunde med i svingene.
På konserter de senere årene har Dylan tidvis sunget som trakk han rustne spikre ut av gammelt treverk. Nå er stemmen ren og fraseringen dyp og klar. Selvfølgelig har alderen lagt et lag med aske over stemmebåndene hans, det skulle da også bare mangle, han går tross alt i sitt åttiende år. Men det melodiske i stemmen, slik han fremsto på platene med coverversjoner mellom «Tempest» og denne, er tilbake. En blyblå vellyd belesset med rust og tåke.
Men som så ofte tidligere, Dylan oppsummerer sitt kunstneriske prosjekt aller best selv, som i evidente konstateringer som denne: «I’m a man of contradictions/I’m a man of many moods/I contain multitudes».
Sangene på «Rough and Rowdy Ways» er spottende og demoniske og humoristiske. Selvbiografiske og analyserende og metaforisk subtile. Nøkterne og svermeriske. Enigmatiske og ekstatiske. De religiøse henvisninger florerer. Sanger som lodder i det fortidige, men beskriver nåtiden. Pakket inn i rå blues, crooning og litani, og kompet av et døsig piano, blyge gitarriff (stort sett), varlig vispende trommer og en florlett fiolin, i tillegg til litt akkordeon her og der.
«I’m a poet and I know it/Hope I don’t blow it», sang han en gang for veldig lenge siden. Ingen fare, mester Bob. Ingen fare.
Del på Facebook | Del på Bluesky