The Complete Budokan 1978: Overpriset og deilig, gammel moro

Av alt som kunne hentes ut fra Dylans skattkammer, valgte de ut noe fansen trengte aller minst. Og som de må betale mest for, over 3000 kroner for skarve 4 CD-plater. Men pent å høre på, det er det.

Av Espen Aas // 17.11.23

Espen Aas er journalist og programleder i NRKs nyhetsavdeling. Han har fulgt Bob Dylan tett gjennom mer enn 30 år og har ledet flere programmer som tar for seg Dylans platekarriere.

Den omfattende verdensturneen startet i Japan, etter sju-åtte dager med øvelser der forskjellige musikere ble testet ut og forkastet, og det er derfra den «nye» utgivelsen stammer. Til slutt endte han opp med en bassist fra forrige turné, to gitarister (i tillegg seg selv, der én var helt ny), en fiolinist (som også spilte mandolin), en saksofonist/fløytist, en perkusjonist, en helt ny trommeslager, en keyboardist og tre korister. 12 personer sto på scenen samtidig. Settet lå på oppunder (og noen ganger over) 30 låter per kveld, hentet fra samtlige album, minus debutplaten og «Self Portrait»-albumet som knapt inneholdt Dylan-komposisjoner.

Det var nesten to år siden sist Dylan hadde spilt en eneste konsert, like lenge siden forrige studioalbum, så forventningene til Japan-besøket var enorme. Og den japanske grenen til Dylans plateselskap ville få til et konsertalbum fra stjernens aller første besøk i landet (og verdensdelen). Slik ble det også - to kvelder i Tokyos legendariske Budokan Hall ble tatt opp på 24 spors opptaksutstyr og utgitt på dobbelt-albumet «Bob Dylan At Budokan» i august samme år. Åtte låter fra den første kvelden, 14 fra den andre. Men alt fra de to kveldene var jo tatt opp, og nå, 45 år senere har Sony Music sammen med Dylans folk valgt å gi ut alle de 56 låtene, i perfekt kvalitet og helt my miks. Langt bedre enn den opprinnelige platen fra 1978.

Likevel, fansen har altså 22 av disse sangene fra før av på den opprinnelige platen, så det er dermed kun 36 «nye». Og skal man gjøre seg vanskelig, så skiftet Dylan bare ut fem låter fra første til andre kveld, så du får mange sanger to ganger.

Heldigvis lyder de litt forskjellige, delvis takket være et ferskt band, og det faktum at Dylan konstant ser ut til å gjøre små endringer. De mest hardbarkede fansene har selvsagt hørt alt sammen på piratopptak for lenge siden, men det er mye å hente på lydkvaliteten.

Begge konsertene åpner med en instrumental «A Hard Rain’s A-Gonna Fall», en av Dylans største tekster er altså utelatt, til fordel for et helt nytt komp som fungerer som en slags åpningsvignett for Dylan. Han deltar ikke på den, men når han kommer på, går han begge kveldene i gang med … coversanger.

Første kvelden er det «Repossession Blues», en gammel blueslåt skrevet av rockabilly-gitaristen Roland Janes (som jobbet med blant andre Jerry Lee Lewis, Billy Riley med flere). Dette var andre og siste gang Dylan fremførte den, og aller best låt den faktisk da de øvde på den forut for selve turneen. Kveld to var den byttet ut med bluesartisten Tampa Reds «Love Her With A Feeling». Begge morsomme å høre Dylan gjøre, selv om de fleste nok ønsker seg noe fra mannen selv. Men det får de jo, for herfra følger en rekke kjente (og noen mindre kjente) låter fra Dylans allerede da rikholdige katalog, der altså nesten alle hans foregående album er representert. I fullstendig nye og til dels ukjente arrangementer, med saksofon, congatrommer, fløyte, fiolin og korister. Noe som ble dømt nord og ned i store deler av musikkpressen.

«Dylan høres ikke ut som Dylan». Noen erklærte av Dylan var død (!), andre mente at Dylan ønsket å kopiere Bruce Springsteen med å ta med saksofonist (som E-Street bands Clarence Clemons), andre igjen sammenlignet ham med Las Vegas-stilen til både Neil Diamond og Elvis og mente Dylan var på vei inn i klisjeer og karriereslutt. Det ble ikke noe bedre av at Dylan denne gangen hadde fått sydd egne scenekostymer til alle bandmedlemmene, seg selv inkludert (der han sto på scenen i en hvit silkedress).

Men Dylan ligner jo sjelden på Dylan fra år til år. At mannen som i løpet av de foregående årene hadde endret musikkstil en rekke ganger hadde gjort det igjen, burde strengt tatt ikke ha overrasket noen. En artist i stadig endring. Men «Don’t Think Twice, It’s All Right» og “Knockin’ On Heaven’s Door” i reggae-arrangement var radikalt. Eller at Dylan nå fullstendig hadde lagt bort den akustiske gitaren. Alt ble fremført med band.

«Mr. Tambourine Man» og «Love Minus Zero/No Limit» var for første gang blitt «elektriske”, «Girl Of The North Country” og «Blowin’ In The Wind» var arrangert for piano, «It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding)» og «All Along The Watchtower» lød tett opp mot heavyrock. «Maggie’s Farm” hadde blitt helt annerledes med dominerende korister, og «One More Cup Of Coffee (Valley Below)» en seig affære. I tillegg dukket det opp en helt ny Dylan-komposisjon, «Is Your Love In Vain?» som først skulle komme ut på plate mange måneder etter denne turneen. Noe han fleiper med fra scenen der han sier det kommer en ny sang, og spør om de klarer gjette hvilken det er.

Dylan var verdens mest piratkopierte artist, og opptak hadde det med å lekke ut fra både øvelser og plateinnspillinger. Ordningen med korister beholdt han forresten i mange år etterpå, og han giftet seg faktisk med den ene av dem.
Skal vi se litt stort på det, så er ingen av Dylans live-plater spesielt gode, iallfall ikke når man sammenligner med hva som var tilgjengelig av potensielt langt sterkere materiale fra turneene de representerer. Og Budokan-konsertene, enten i original form eller den nye komplette to-kveldssamlingen er heller ikke det.

Disse to konsertene er henholdsvis konsert nummer 7 og 8 det året. Det er åpenbart at bandet ikke er skikkelig samspilt ennå, kun én sang fra Dylans kommende album er representert og det japanske publikummet er så høflige og stille at de ikke tilfører verken band eller oss som lytter noe ekstra energi. Dylan ble så overrasket over det japanske publikumet at han var overbevist om at de ikke likte sangene hans til å begynne med.

Et veldig gledelig innslag på boksen er «Tomorrow Is A Long Time», en av Dylans fineste kjærlighetstekster, og som han noen år tidligere hadde gitt ut på sin «Bob Dylan’s Greatest Hits Vol. II» (Dylan valgte selvsagt å inkludere opptil flere sanger som ikke var gitt ut før på den platen). Denne sangen ble dessverre lagt bort etter turneen i øst, og ble ikke hentet frem igjen før ni år senere. Tidligere nevnte «All Along The Watchtower» er et fyrverkeri av en annen verden, mens «nyere» sanger som «Forever Young» og «Going, Going, Gone» kler de nye arrangementene bedre enn på plate.

La det ikke være tvil om at det var gøy å høre gjennom alt materialet både en og to ganger. Det er en nytelse å kunne la ørene gli fra det ene instrumentet til det andre i den nye og langt klarere musikken. Den etter hvert danske statsborgeren Billy Cross har noen stilige gitarsoloer underveis, keyboardet til Alan Pasqua og fiolinen til David Mansfield flørter flott på den instrumentale «Hard Rain» som åpner begge konsertene. For ikke å snakke om bass-introen til bassist og band-leder Rob Stoner på «Love Minus Zero/No Limit» fra den andre konserten. Og selv om det utvilsomt var uvant med både fløyte og saksofon, er bidragene til Steve Douglas (som trakterer begge) på denne utgivelsen her mikset inn på en fremtredende og stilig måte. Lytt blant annet på «One Of Us Must Know (Sooner Or Later)» Men på samme måte som den opprinnelige «At Budokan» ofte blir stående urørt i lange perioder i platehyllen, er det en overhengende fare for at denne lider samme skjebne.

Columbia/Sony har gitt ut utrolig mange spennende bokser med uutgitt materiale fra Dylans enorme hvelv gjennom de siste tiårene. Denne gangen har de levert det minst spennende så langt. Og at du fortsatt må kjøpe den på det utgående formatet CD for å få med alt materialet, trekker det videre ned. En også høyt priset vinylversjon gir deg kun deler av materialet. Den komplette vinylversjonen gis i første omgang kun ut i Japan.

Dersom Dylan og plateselskapet skulle gitt publikum et godt eksempel fra den omfattende 1978-turneen, ville jeg mye heller ha hørt noe fra Europa-delen da han og bandet var på sitt mest samspilte og ble tatt svært godt imot av publikum. For eksempel den fantastiske Nuremberg-konserten i (Vest) Tyskland der Dylan og bandet spiller på samme sted som der Adolf Hitler holdt taler, og (den jødiskfødte) Dylan sa fra scenen at det ga ham stor glede å synge «Masters Of War» nettopp der.

Dette var også eneste konserten fra turneen der Dylan faktisk sang teksten på «Hard Rain». Eller hvor tøft hadde det ikke vært å få den 33 låter lange utendørskonserten fra Blackbushe i England der Eric Clapton gjester på gitar under «Forever Young» og Dylan-bandet spilte seks låter fra det da nye «Street Legal»-albumet (ikke minst en fantastisk versjon av «Changing Of The Guards»).
Eller kanskje årets aller siste konsert, fra Hollywood i desember, da Dylan hadde møtt Jesus og noen kvelder tidligere hadde skrevet inn bibelreferanser i sin «Tangled Up In Blue» og i tillegg debuterte en av sangene fra sin kommende gospelplate «Slow Train Coming» med kors rundt halsen, samtidig som han leverte sin aller siste konsertfremførelse «Changing Of The Guards».

Men så finnes vel det neppe 24-spors profesjonelle opptak fra noen av disse konsertene. Og dermed ville det aldri vært i nærheten av lyden vi får på de to Tokyo-konsertene. Men som så ofte før, så ønsker vi oss ting fra Dylan, mens han velger å gi oss noe helt annet. Og derfor går vi jo aldri lei av Dylan. Vi fortsetter å ønske oss mer. Selv om det virkelig er å skyve på grenser hos fansen å kreve 750,- per CD-plate når over en tredel av sangene alt står i platehyllen. Som de mest ihuga oss har kjøpt på både CD og vinyl fra før av.