Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.

Av Petter Aagaard // 07.03.26

Likevel brant prosjektet raskt ut. Oppfølgeren "The Odd Couple" fra 2008 fikk langt mindre oppmerksomhet, og etter hvert forsvant Gnarls Barkley mer eller mindre stille fra rampelyset. I årene som fulgte fortsatte både Green og Danger Mouse med egne prosjekter, men duoen virket lenge som et avsluttet kapittel.

Det som gjør gjenforeningen mer komplisert enn ren nostalgi, er historien som henger over prosjektet. I 2013 ble nemlig CeeLo Green tiltalt for å ha dopet ned en kvinne. Han erklærte seg senere «no contest» til å ha tilsatt ecstasy i drinken hennes. Selv om saken ikke endte med tiltale for seksuelt overgrep, skapte hendelsen sterke reaksjoner.

Det var imidlertid uttalelsene hans i etterkant som virkelig utløste kritikk. I nå slettede meldinger skrev Green blant annet at «folk som virkelig har blitt voldtatt, husker det», og antydet at bevisstløshet utelukker voldtekt. Kommentarene ble bredt fordømt, og viste en alvorlig misforståelse av hva samtykke innebærer.

Green beklaget senere uttalelsene og trakk seg delvis tilbake fra offentligheten. Likevel opplevdes oppgjøret for mange som kort og ufullstendig. Derfor føles tidspunktet for et comeback også noe merkelig. I en tid der samtaler om samtykke, makt og ansvar står sterkere enn noen gang, reiser gjenforeningen spørsmål om hva bransjen velger å overse.

Det betyr ikke at mennesker ikke kan endre seg. Men reell forandring krever mer enn tid. Uten tydelig refleksjon og ansvar kan et comeback fort fremstå mindre som en kunstnerisk retur, og mer som et forsøk på å vente til publikum glemmer.

Nå er altså Gnarls Barkley tilbake med et nytt album, og "Atlanta" markerer også slutten på samarbeidet som startet for 20 år siden. Etter nesten to tiår uten ny musikk fra prosjektet, er forventningene naturlig nok høye. Heldigvis viser albumet at kjemien mellom CeeLo Green og Danger Mouse fortsatt er til stede.

Albumet består av 13 spor, og i stedet for å lene seg tungt på nostalgi, føles "Atlanta" overraskende levende i nåtiden. Dette er ikke en sentimental oppsummering av karrieren deres, men snarere en siste kreativ samtale mellom to musikere som fortsatt virker inspirert av hverandre.

Musikalsk beveger albumet seg gjennom flere sjangre, slik man forventer av Gnarls Barkley. Sørstatsgospel, funk, soul og psykedeliske elementer smelter sammen i et uttrykk som både føles klassisk og friskt. Danger Mouse står for produksjonen, og hans karakteristiske rytmer og varme lydbilde gir albumet en tydelig identitet.

Samtidig er det CeeLo Greens stemme som virkelig driver låtene fremover. Vokalen hans er fortsatt fleksibel og uttrykksfull, og han beveger seg uanstrengt mellom sårbarhet, humor og selvsikkerhet.

Åpningssporet «Tomorrow Died Today» setter tonen for albumet med et mørkt, men energisk portrett av en verden i uro. Produksjonen skaper en nesten optimistisk stemning, noe som gir låten en interessant kontrast mellom tekst og uttrykk.

Andre spor, som «I Amnesia», viser duoens mer lekne groovy side, mens «Line Dance» leverer en funk-vibe som føles skapt for dansegulvet. «The Be Be King» kombinerer humor og selvtillit i Greens karakteristiske stil, mens «Boy Genius» gir et mer introspektivt øyeblikk der han reflekterer over identitet og erfaringer. «Cyberbully (Yayo)» høres for øvrig akkurat ut som tittelen.

Det som gjør "Atlanta" ekstra spesielt, er balansen mellom refleksjon og energi. Albumet føles personlig uten å bli tungt, variert uten å virke rotete. Låtlisten flyter naturlig fra spor til spor og skaper en følelse av sammenheng.

Resultatet er et fascinerende og engasjerende album som minner oss på hvorfor Gnarls Barkley fortsatt har en viktig plass i moderne musikk