"Time Out Of Mind" uten noir-stemningen. Blir det bedre?

Nå slippes den syttende boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Det er «Time Out of Mind»-perioden vi skal få slippe dypere inn i. I 1997 var jeg 29 år og kjøpte TOOM på CD når det kom ut. Trykket på play og ble fascinert av et helt unikt lydbilde. 26 år etter er jeg nesten på samme alder som Bob Dylan var når han spilte inn dette albumet, med temaer som handlet om aldringsprosess og å ha en bevissthet omkring døden. Dylan var gammel da. Blir han yngre nå, med en remikset versjon av dette albumet? Og hva er egentlig poenget?

Av Dag Inge Fjeld // 24.01.23

Dag Inge Fjeld er partner i BTF Innsikt og foreleser på Høyskolen Kristiania innen markedsføring og reklame. Fjeld har også gjennomført kurset Bob Dylan: Tradisjonstolk og kulturspeil ved Universitetet i Oslo.

Når dette lydbildet og denne stemmen starter å synge «I’m walking, through streets that are dead/ Walking, walking with you in my head».

Det er noe filmatisk over det. En mørk svart-hvitt versjon. Slaget på gitaren gir en rytme som kan minne om den fremdrift og ro man får fra et gammelt veggur. I 1997 fikk jeg en «Twin Peaks»-stemning fra «Love Sick». Bandet på the Roadhouse i denne mystiske byen kunne lett ha fremført mesteparten av låtene på «Time out of Mind».

Vi må også huske at 1997 var internetts første gullalder. Med world-wide-web og Netscape fikk vi tilgang på all informasjon fra hele verden, og selskaper som hadde dot-com i navnet ble ukentlig børsnotert til enorme papirverdier.

Selv jobbet jeg i Bates reklamebyrå på den tiden. Finans- og reklamebransjen sto midt i en ny jappetid, og her kommer Bob Dylan med et album som er en antitese av tidsånden: «It’s not dark yet, but it’s getting there.» Tenk å synge det i en tid hvor historien var over, og det vestlige liberale hegemoniet var sikret. Mens utgivelsesdatoen 30. september 1997 sto i fremtidens tegn, gir Dylan ut et album som kan bety «i gode gamle dager», «til kjedsommelighet» og «en evighet» ifølge synonymordboken. Et kjennetegn ved store kunstnere er at de virkelig er i utakt med samtiden.

Jeg har lest mange av de veldig mange Dylan-biografiene som har blitt skrevet. Ikke i manns minne kan jeg erindre å ha lest noen store innvendinger mot «Time out of Mind». (Riktignok husker jeg en twittermelding, eller var det en kommentar i en podcast fra Michael Gray, hvor han mente at «Love And Theft» fra 2001 er et bedre album.) TOOM har blitt en målestokk for Dylans seneste periode. Det innledet hans høyt aktede senperiode. Så hva har vært problemet? Hvorfor må det en remiks til?

Først må det nevnes to gode grunner for å sette sammen et albums lydbilde på nytt: Phil Spector og en stemoderlig behandling. Paul McCartney følte sterkt på behovet for å ta bort Phil Spectors effekter på «Let it Be», og ga ut «Let it Be Naked» i 2003. Resultatet var greit. I Beatles-katalogen har Giles Martin fått anledning til å rette opp i sin fars litt for kjappe stereo-plassering av instrumenter. Særlig den siste remiksen av «Revolver» har ordnet opp i den stemoderlige behandlingen som albumets stereomiks fikk i 1966. Har Bob Dylan et tilsvarende behov for å rette opp noe i dette mesterverket, fra så sent som 1997?

«Cold Iron Bounds»

I heftet som inngår i denne Bootleg Series-boksen skrives det kort om «Dylan's and Lanois' aesthetic clashes». Videre; «tensions between Dylan's and Lanois' working methods and artistic visions began to bite». I «Chronicles» skriver Dylan om Lanois i forbindelse med «Oh Mercy»-innspillingen i 1989, som var det første albumet Lanois produserte for Bob: «Like Sam Phillips, he likes to push artists to the psychological edge.»

I 1997 var det en kubansk-influert discorytme som unnfanget «Cold Iron Bounds», og som Lanois ikke ble imponert av. I uenigheten dem imellom var det Lanois som ble presset så langt at han knuste gitarer i denne meningsutvekslingen.

Ett av konsertopptakene på boksen er fra Oslo 19. mai 2000 og én fra Bonnaroo Music Festival i Tennessee 2004. Der kan vi høre versjoner som har mye av de nevnte rytmene. Leken rytme, et tempo som settes ned, og så en kaskade av instrumenter. I flere runder. Jeg synes denne type eksperimentering er givende, og en avgjørende grunn til å høre Dylan live. Forskjellen mellom studioversjonen og den remiksede blir marginal, spør du meg. Sistnevnte drar fordel av bedre utstyr, men «Cold Irons Bounds» fremstår ikke som vesensforskjellig uten Lanois bidrag. Det er konsertversjonene som er en fest å lytte til.

Den tilfeldig profetiske «Mississippi»

Den andre låta som blir nevnt i forbindelse med Dylan og Lanois kreative kræsj er «Mississippi». I et intervju med Rolling Stone på tyveårsdagen for utgivelsen, utdypes konflikten:

“’Mississippi’ went no better. ‘The song was pretty much laid out intact melodically, lyrically and structurally, but Lanois didn’t see it,’ Dylan told Rolling Stone in 2001, after he’d recut ‘Mississippi’ for ‘Love And Theft’. Lanois wanted a more polyrhythmic arrangement, and they adjourned to the parking lot to hash it out, a habit during the sessions. Dylan felt ‘the song had more to do with the Declaration of Independence, the Constitution and the Bill of Rights’ than’’some steamy cauldron of drum theory’.”

Dersom Lanois gjengir Dylans visjon for sangen korrekt, synes jeg versjonene på «Tell Tale Signs» samsvarer mer enn dem på «Fragments». Her er det versjon 2 som er mest annerledes.

Det fascinerende med “Mississippi” er at låta ble utelatt i 1997, for så å bli med på «Love And Theft» som ble utgitt 11. september 2001. Samme dag som 4 passasjerfly ble kapret av islamistiske terrorister og angrep mål i New York og Washington, kommer Dylan med et nytt album, og i en strofe fra “Mississippi” synger han «Sky full of fire, pain pourin' down.» Var det én låt som beviste den forsynstroen som mange mente Dylan la til grunn i «Time Out of Mind», så var det denne låta. (Det må også nevnes at strofen «Coffins droppin' in the street» fra låta «High Water» var tragisk treffende på terrorens dag. I tillegg til; «I’m gonna baptize you in fire so you can sin no more» fra «Bye and Bye».)

Hadde “Mississippi” blitt inkludert i “Time Out Of Mind”, ville åpningsstrofen «Every step of the way we walk the line/Your days are numbered, so are mine» passet perfekt inn i stemningen. Etter hvert har det blitt mange alternative versjoner. Det er interessant å lytte til konsertopptakene av “Mississippi”. De minner mer om albumversjonen enn en av de alternative studioversjonene som etter Lanois omtale skulle minne lytterne om uavhengighetserklæringen og konstitusjonen.

Åpningssporet

Vi får gå tilbake til det mektige første sporet på TOOM. Selveste «Love Sick». Det er suggesjon, meditasjon og en noir-film som spilles ut. Når NRK-programleder Espen Aas hadde sin gjennomgang av alle Dylans album, fortalte han også om sin konsertopplevelse rett etter TOOM ble utgitt. Når dette enkle gitarriffet startet gikk det et gisp gjennom salen, ifølge Aas. Det mener jeg er en god oppsummering av låta. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg setter meg i lyttestolen og setter stiften ned.

Remiksen fra 2022 på «Fragments» er ganske lik. Men fra første minutt hører vi at det er mer trommevisper i lydbildet. Vi hører også mer til cymbalene. Gitarriffet som slår takten er dempet. Det er et fyldigere lydbilde. Det siste kan være et resultat av alt som teknisk er blitt mulig de siste årene. Stemmen er fortsatt noe forvrengt, men det virker mer moderat når vi kommer ut i sangen.

Daniel Lanois fikk frem et mørkt og alvorlig landskap med «Love Sick». I 1947 kom filmen «Time Out Of Mind». I omtalen på wikipedia beskrives den som en «1947 American film noir drama film». I den videre omtalen av «film noir»-kategorien pekes det på at man i det stilistiske «emphasize cynical attitudes and motivations. The 1940s and 1950s are generally regarded as the ‘classic period’ of American film noir. Film noir of this era is associated with a low-key, black-and-white visual style that has roots in German Expressionist cinematography. Many of the prototypical stories and much of the attitude of classic noir derive from the hardboiled school of crime fiction that emerged in the United States during the Great Depression.»

Jeg synes Lanois er tettere på denne stemningen enn remiksen. Samtidig er remiksen nydelig å høre på fordi trommevispene kommer så godt frem i lydbildet. Således leverer man godt på det som formuleres i boksen: «this Time Out of Mind puts you in close proximity to the players». Vi kommer nært. Men fortsatt holder jeg på Lanois’ produksjon. Han bragte oss nærmere en eksistensiell følelse, som bare en mann midt i femtiårene kan kjenne på. Kanskje blir rollen til de to studioversjonene fremover at Lanois’ versjon spilles når det er samling i bånn, og man må finne håpet på nytt? Og at den remiksede versjonen kan spilles når man er lystigere til sinns? Eller når man skal teste detaljer i stereoanlegget og trenger alternativer til «Dark Side Of The Moon?

Not Dark Yet

En av Dylans aller beste låter noensinne må være «Not Dark Yet». Han synger mesterlig, drar ut ord som «steel» tidlig i sangen, og legger ofte trykk på s’ene på slutten av ord. «Well, my sense of humanity has gone down the drain/Behind every beautiful thing there's been some kind of pain.» Fantastisk poesi.

Tittelen med sin punchline er blitt et munnhell. Det er svært interessant å høre de første versjonene. Han starter med en moderat rask versjon, så går han videre til et moderat tempo. Interessant opp mot albumversjonen.

Men hva med remiksen? Det er fyldigere og mer cymbaler i lydbildet. Men, i likhet med «Love Sick» mener jeg albumet fra 1997 leverer tettere på det litteraturviter Erling Aadland mener er TOOM-albumets hovedtemaer: «ensomhet, aldring og dødelighet».
Jeg blir mer og mer oppmerksom på at Lanois forstod hva dette hørtes ut som. Som igjen kan bety at alvoret rundt dødelighet er noe som er blitt tillagt TOOM i ettertid, og da særlig i forbindelse med Dylans hjerteinfeksjon og sykehusinnleggelse senere på året, etter albumets ferdigstillelse.

Det er sånn med Dylan. Det er lett å tro at helseproblemet inspirerte tekster og stemningen på TOOM. På samme måte som det er en utbredt oppfatning at han skrev «A Hard Rain’s A‐Gonna Fall» under Cuba-krisen.

Lanois som Spector?

«Fragments is about the process … how it could have sounded in Dylan's original vision.»

Jeg har tenkt mye på om denne remiksen er rettferdig overfor Daniel Lanois. Blir han stående igjen i Dylan-historien som en Phil Spector-skikkelse? Blir den nye miksen den nye standard-utgaven av «Time Out Of Mind»? Jeg håper ikke det. Lanois fortjener å ha et godt renommé etter både «Oh Mercy» og TOOM. Ja, han utfordret Dylan og det ble anstrengt mellom dem. Sånn utvikles god kunst. Basert på denne boksen er jeg sikker på hvor viktig det er å snakke ham opp.

Make You Feel My Love

Til slutt kan det være greit å komme innom den melodien som for det store publikum er kjent som en Adele-hit. Financial Times markerte også tyveårsjubileet for TOOM og trakk frem denne sangen. Under overskriften «‘Make You Feel My Love’: from Bob Dylan to Adele», hevdet de at «The Dylan song was a ‘blueprint for ageing rockers in quest of a credibility reboot’». Også FT la vekt på lydbildet som en del av forklaringen på albumets store suksess:

«Twenty years ago this autumn, Bob Dylan released the album that resurrected his career and his cool. ‘Time Out of Mind’ saw the 56-year-old artist confronting’“the dread realities of life’, exposing a ruined voice and broken heart in a spectral sonic soundscape. ‘Time Out Of Mind’ became the blueprint for ageing rockers in quest of a credibility reboot.»

Jeg liker sangen. Med Dylans stemme får de enkle kjærlighetsstrofene en nødvendig kontrast. På samme måte som hans flotte julealbum. Sanger man er vant til å høre i såpeglatt fremføring blir med Dylans stemme noe man tenker dypere omkring. Det er flere lag her, tenker jeg. Selv en nobelprisvinner i litteratur må få lov til å formulere seg enkelt og sentimentalt noen ganger. Heldigvis har han en stemme som alltid har fungert som et instrument i seg selv.

Alt i alt mener jeg «Fragments: Time Out Of Mind Sessions (1996-1997)» er viktig å ha for å lytte til sangenes utvikling og mulige alternative løp. “Mississippi” er et slikt eksempel. «Cold Iron Bounds» er festlig i sine konsertversjoner. Når man også vet hvor mye krangling og gitarknusing den skapte, så er det ekstra interessante og tenke «hva om»?

Men så tenker jeg at det originale albumet fortsatt står fjellstøtt i min topp-10 rangering. Som regel også i topp-5. Særlig nå som jeg er kommet i den alderen.

(I salg/på strømmetjeneste fredag 27. januar.)