Nytt hovedverk i den litteraturvitenskaplige forskningen av Dylans tekster

Det er mange kategorier Dylan-fans. Én av dem må være oss som får lyst til å sette oss bedre inn i andre temaer fordi vi ikke helt forstår hva Dylan synger om, eller at han kommer med referanser vi så vidt har hørt om. Da trenger vi et solid oppslagsverk. Professor emeritus i allmenn litteraturvitenskap, Erling Aadland, gir ut en slik bok nå. «Dylan og Diktet» er på 719 tettskrevne sider med omfattende analyser av hver strofe og intertekstualiteten i forfatterskapet. Professor Aadland regnes som den med lengst fartstid som Dylan-fortolker i Norge. Således vil nok «Dylan og Diktet» bli stående som et hovedverk i årene fremover.

Bob Dylan

Av Dag Inge Fjeld // 27.08.22

Dag Inge Fjeld (53) er partner i BTF Innsikt og foreleser på Høyskolen Kristiania innen markedsføring og reklame. Fjeld har også gjennomført kurset Bob Dylan: Tradisjonstolk og kulturspeil ved Universitetet i Oslo.

Det er også et morsomt poeng at professor Aadland blir en av de etter hvert mange akademikere som har bidratt til at Bob Dylan, med sin egenkomponerte utdanning har utviklet seg til et akademisk fag ved flere universiteter.

«I go right to the end» synger Dylan i «I Contain Multitudes» fra 2020. Hans siste studioalbum kan være et bra sted å starte Dylan-puslespillet, med hjelp av Aadland. Det er gått 2 år siden utgivelsen av «Rough And Rowdy Ways», (RARW fra nå av). Et av hans beste album i nyere tid.

Men som Aadland påpeker: «Som så mange Dylan-plater ligner heller ikke denne på noe han har laget før, den er unik, både musikalsk og lyrisk. Sangene lar seg nesten ikke kategorisere.»

Tekstene ga innhold til mang en Dylan-podcast og verdibørsen på NRK P2. Dylan starter altså albumet med en tekst om mangfoldighet i en personlighet. En av de mest minnerike verslinjene inneholder en svært uvanlig kobling av personer: «I’m just like Anne Frank - like Indiana Jones/And them British bad boys the Rolling Stones».

Allerede i årboken fra Hibbing High School i 1959 presenterte den 18 år gamle Robert Zimmerman et mangfold av ambisjoner og interesser. Robert skrev at målet hans var å bli med i bandet til Little Richard. Så blir «Latin Club 2; Social Studies Club 4» nevnt som det han har engasjert seg i på videregående.

Her legges viktige spor som særlig Harvard-professor Richard Thomas vektlegger i den glimrende boken «Why Dylan Matters». (En bok jeg anbefaler at man leser sammen med «Dylan og Diktet».)

Thomas mener Robert Zimmerman både lærte latin og fikk innsikt i Romerrikets historie i denne Latin Club. Samtidig må man ifølge Thomas legge til at hans onkel drev en av gruvebyens kinoer. I denne tiden var det mange filmer som handlet om Hellas og Romerriket, i tillegg til bibelske handlinger lagt i Romerrikets tid. På grunn av filmindustriens frykt for senator McCarthys undersøkelser om antiamerikanske aktiviteter ble en voldsom produksjon av filmer lagt til denne tiden.

Thomas mener kombinasjonen av kinofilmer som filmatisering av Shakespeares «Julius Cæsar» med blant annet Marlon Brando og Latin Club på skolen la et varig fundament for at det «renner over av referanser og allusjoner – til musikk, litteratur og historie» som Aadland skriver om «Tempest» fra 2012.

Før vi forlater mangfoldsgrunnlaget som ble lagt i ungdomsårene er det verdt å trekke frem konsert-hendelsen som må ha vært en ydmykende opplevelse for Robert i sitt forsøk på å leve ut drømmen om å passe inn i et Little Richard-band. "Golden Chords", med en Richard-inspirert Robert Zimmerman i spissen på piano, skulle spille i skolens gymsal 6. februar 1958. Det hele ender med at engelsklæreren kutter strømmen og stanser opptredenen.

Det må ha fremstått som ydmykende med foreldre og byens voksne som publikum. I Clinton Heylins nye biografi “The Double Life of Bob Dylan” trekker han frem et intervju med Echo Helstrom som var kjæreste med Robert på den tiden:

«Bob was sort of oblivious to the whole fact that people were not turned on by his music ... There was this cat, playing like they were clapping, when they were really booing.”

Syv år senere skulle buingen gjenta seg foran en forsamling ortodokse protestvisesang-fans. Men da hadde Bob Dylan satt sin manager til å passe på miksepulten, og mytene skal ha det til at noen stoppet Pete Seeger i å hogge over strømkabelen med sin øks.

Mange har poengtert at Dylans «Bringing It All Back Home» fra mars 1965 og «hendelsen» på Newport Folk Festival 25. juli 1965 kan tolkes som et deja-vu med denne tiden i hans formative år. Aadland påpeker at «Albumets tittel blir ofte satt i forbindelse med den enorme populariteten Beatles fikk over hele verden, også i USA, der de slo igjennom for fullt i 1964. Men Dylan vet at populærsangens røtter er i Amerika, så det handler altså om å ta den moderne populærsangens utvikling tilbake til dens rette hjem.»

Clinton Heylin er en av Dylan-forskerne som har fått tilgang til det nye Bob Dylan Archive ved University of Tulsa. Jeg synes hans formative år og hva som skjedde på videregående skole er fascinerende å lese om, for å få en forståelse av hvordan en selvstudert artist ender opp som Nobelprisvinner og gir næring til akademiske universitetsfag.

Teknologipessimisten

«Dystopisk» er én av merkelappene som ofte settes på Dylans tekster. På RARW er det «My Own Version Of You» som indikerer at Mary Shelleys Frankenstein; or, The Modern Prometheus er temaet i åpningsverset:

«All through the summers and into January/I’ve been visiting morgues and monasteries/Looking for the necessary body parts/Limbs and livers and brains and hearts/I want to bring someone to life - is what I want to do/I want to create my own version of you”.

I tiden etter siste studioalbum med originalmateriale i 2012 må Dylan ha fått med seg debatten om Facebook, kunstig intelligens, algoritmer og ansiktet til Mark Zuckenberg. Ikke rart han sannsynligvis tenker at dette skrev Shelley om i 1818. Menneskeheten forandrer seg ikke på så få år.

Aadland hjelper oss med en dypere referanse - «Shelleys gotiske skrekkfortelling bygger på gamle jødiske fortellinger om å skape et levende, menneskelignende vesen (golem) av dødt materiale.» Aadland siterer Kevin Saylor på at «sangen fort blir) en advarsel mot å leke Gud og skape falske idoler, vår promethevske impuls til å gjenskape verden».

Dette er et tema som jeg mener går igjen flere steder i Dylans tekster enn Aadland trekker inn. Han nevner «Gates Of Eden» fra «Bringing It All Back Home» (1965). Men han trekker ikke inn «License to Kill» fra 1983 med strofen: «Oh, man has invented his doom/First step was touching the moon” som et annet eksempel på farene Dylan ser i at vi beveger oss utenfor de områder Gud har gitt oss?

Aadland påpeker det apokalyptiske budskapet i «License To Kill» knyttet til menneskets overmot. Men den nevnte strofen om månelandingen er ikke kommentert. Kanskje er formuleringen så konkret at det ikke kan være selve månelandingen Dylan tenker på?

En annen del av teksten i denne låta er svært interessant i disse tider. Dylan skriver «Now he worships at an altar of a stagnant pool/And when he sees his reflection, he’s fulfilled”. Dette kobler Aadland til “den greske myten om Narcissos, som druknet da han strakte seg etter sitt eget speilbilde i vannet, som han ble forelsket i».

Et videre lesetips om denne myten er boken «Ekko - et essay om algoritmer og begjær» av Lena Lindgren. Her følger hun sporene fra investor Peter Thiel som putter dollarmillioner inn i teknologiske løsninger som lever på denne myten. Det har gitt oss Facebook og Donald Trump som president. Så kjære demokratiforkjempere; kom ikke her og klag. Dylan advarte oss allerede i 1983 ...

Som alle leserne av denne teksten er klar over, så spiller Dylan i Oslo Spektrum 25. september. Det blir hans første konsert utenfor USA på det som ikke lenger er «The Never Ending Tour». På denne konserten er det strengt forbudt å ha med seg en smart telefon og smart klokke inn i konsertlokalet. Dylan gir selfie-ukulturen motstand og konsert-posørene får mindre mulighet til å forstyrre opplevelsen for oss andre. Bruker vi bred pensel kan vi tolke dette grepet som et oppgjør med la-det-skure-holdningen som han synger om i «Dirge» (1974): “So sing your praise of progress and of the Doom Machine”.

Smarttelefonene er blitt konsertopplevelsens dommedagsmaskin som Dylan heldigvis gjør motstand mot.

Den religiøse – kristne Dylan!?

I hverdagspraten om Dylans kristne periode pleier man å avgrense den til årene 1979-1981 med albumene «Slow Train Coming», «Saved», og «Shot Of Love». Men, ifølge Aadland er RARW fra 2020 «blant de klareste kristne album siden den kristne trilogien, selv om det på ingen måte er misjonerende.»

Måten Dylan misjonerer på i sine album etter «Time Out Of Mind» kategoriserer Aadland som negativ teologi. Det er en innadvendt grubling, en forsynstro og derigjennom fortvilelse som «når du føler at alt er overlatt til Gud». Aadland mener det tar virkelig form på «Oh Mercy» (1989), men trekker som mange andre frem «Time Out Of Mind» (1997) som det tydeligste eksempel. Den som leter etter kristne koblinger i Aadlands «Dylan og Diktet» blir rikelig belønnet. Et søk i teksten viser at Gud er nevnt 276 ganger, Jesus 130 ganger, Johannes (som i Johannes’ Åpenbaring) 25 ganger, og Moses 15 ganger.

Den årlige Dylanfestivalen på Beitostølen pleide å avrunde med en Dylan-inspirert gudstjeneste i Lidar kirke. Det var fascinerende hvor mange referanser og årlige variasjoner som Fjellprest Eli Vatn kunne koble til Dylans tekster. Med «Dylan og Diktet» er det mer enn nok av referanser - også i verkene fra og med og etter «Time Out Of Mind» - til at flere teologisk interesserte kan fordype seg og bygge prekener med utgangspunkt i Dylans.

Denne Trump-koblingen

Jimmy Carter var den første presidentkandidaten som hyppig siterte fra Dylans tekster. Carter var stor fan av Dylan, hadde alle platene, og inviterte Dylan og The Band til sin guvernør-residens, sannsynligvis under «Before The Flood»-turneen. I dokumentaren "Jimmy Carter: Rock & Roll President" fra 2020 snakker Dylan varmt om Carter og forteller om møtene de har hatt gjennom årene.

Allikevel har Trump-temaet vært et betent samtalepunkt blant Dylan-fans siden 2016. Det dreier seg om tolkningen av hans sanger og vers som omhandler økonomisk politikk og likheten med hva Donald Trump gikk til valg på i 2016. Historie-professor Tor Egil Førland ved Universitetet i Oslo publiserte i 1992 analysen «Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist».

Der påpekte Førland hvordan et konsistent syn på kapitalismen og frihandel gikk igjen i Dylans tekster over flere tiår. «North Country Blues» (1964), «Union Sundown» (1983), og "Workingman's Blues #2" (2006) - som kom lenge etter Førlands analyse - har alle klare utfall mot finanskapital og internasjonal konkurranse som rammer arbeidsfolk.

I tillegg er det strofer i «Slow Train» (1979) og «Tin Angel» (2012) som nevner det samme. Under en av forelesningene i Dylan-kurset på UiO høsten 2016 var Førlands hovedtese at «Dylans politiske syn sammenfaller med hovedsynspunktene til Donald Trump».

Etter en gjennomgang av «North Country Blues», «Union Sundown», og "Workingman's Blues #2" er det ikke vanskelig å kategorisere Dylan som en økonomisk isolasjonist. Det ble også enda tydeligere i 2014 når Dylan stiller opp i en reklamefilm for Chrysler og deres «Buy American»-budskap under selveste Super Bowl.

Førland oppsummerte at «Trump er nok ingen veldig progressiv isolasjonist, men Dylan er ikke særlig progressiv han heller på sine gamle dager.»

Dylan er mangfoldig, som han selv peker på i «I Contain Multitudes». Men rommer det Trump? Jeg tror ikke det. Jeg tror en så belest person som Dylan gjennomskuer en sjarlatan som Donald Trump. Jeg tror Dylan og senator Bernie Sanders står hverandre nær, og at Sanders i sin økonomiske politikk favner det Dylan har pekt på i sitt forfatterskap.

Samtidig er det mang en tekst hvor Dylan tydelig er mer verdikonservativ enn mange av hans fans fra tidlig 60-tallet skulle ønske han var. På «Scarlet Town» (2012) synger han «Uncle Tom still working for Uncle Bill», som peker på USAs arvesynd og at Dylan kanskje mener det finnes strukturelle grunner til at forskjellen mellom svarte og hvite ennå er så stor? I dagens brennhete politiske klima i USA tenker nok Dylan igjen på Romerriket og dets endetid som historiens determinisme for en supermakt?

Hovedverk for akademisk Dylan-studium

Universitetet i Oslo har gjennomført emnet «Bob Dylan: Tradisjonstolk og kulturspeil» fire ganger. Jeg gjennomførte kurset i 2016, og fulgte mesteparten av forelesningene i 2019. Det har kommet mange gode avhandlinger og bøker fra norske akademikere som sikkert vil utgjøre et solid pensum fremover. I 2016 kom professor Gisle Selnes med «Den Store Sangen - kapitler av en bok om Bob Dylan». Sammen med Aadlands «Dylan og Diktet» bør det vel være mulig å ha et større akademisk kurs enn det som har vært arrangert hittil? Både Aadland og Selnes er tilknyttet Universitetet i Bergen.

“Twenty years of schoolin'/And they put you on the day shift” synger den selvstuderte Dylan i “Subterranean Homesick Blues” fra 1965. Samtidig har altså Dylan skrevet sangtekster som akademikere lager universitetskurs over. Politikere siterer han. Steve Jobs modellerte seg som teknologileder basert på hans eksempel. De fleste finner noe ved han og det han har skrevet som passer perfekt inn i hva man selv er drevet av. Men man skal passe seg for å konkludere.

Erling Aadland viser på en omfattende måte hvor mangfoldig og kreativ Dylan er i sitt forfatterskap, og at en tydelig bås er umulig å plassere han i.

Richard Thomas formulerer det veldig tydelig, ved at han ønsker at studenter skal «see Dylan’s art as art and to attend to his songs not as autobiography, but as the product of a highly creative imagination that constantly manipulates and transforms linear time and the details of any actual life experience, much of which he has carefully concealed from the very beginning” (“Why Dylan Matters” s. 10).

Det er det som gjør Dylan-puslespillet så fascinerende. Det er en hobby vi kan holde på med i mange tiår fremover.

ERLING AADLAND
Dylan og diktet
Cappelen Damm

Del på Facebook | Del på Bluesky

(02.10.24) Bob Dylan har i mange år vært raus med å gi ut komplette bokser av turneer og uutgitt materiale fra ulike perioder av sin karriere. Opptakene fra 1974-turneen markerer et femtiårsjubileum det er verdt å bruke tid på for oss som er opptatt av den gåtefulle artisten.

(24.01.23) Nå slippes den syttende boksen i Bob Dylans Bootleg Series. Det er «Time Out of Mind»-perioden vi skal få slippe dypere inn i. I 1997 var jeg 29 år og kjøpte TOOM på CD når det kom ut. Trykket på play og ble fascinert av et helt unikt lydbilde. 26 år etter er jeg nesten på samme alder som Bob Dylan var når han spilte inn dette albumet, med temaer som handlet om aldringsprosess og å ha en bevissthet omkring døden. Dylan var gammel da. Blir han yngre nå, med en remikset versjon av dette albumet? Og hva er egentlig poenget?

(24.05.22) Vi feira Bob Dylans 80-årsdag så det sang. Men det er altså ett år siden, i dag. Ola Bog har skrevet et dikt i dagens anledning. Hvis du lurer på hvem De Aderton er, så er det altså den skandalepregede gjengen som sitter/satt i Svenska Akademin - de som ga litteraturprisen til Bob Dylan i 2016.

(24.05.21) Bob Dylan fyller 80 år i dag! PULS hyller ham med et nyskrevet dikt av Tom Stalsberg. Fotomontasjen er ved André Martinsen. Komponist: Kjell B. Larsen. I bandet: Kjell B. Larsen (gitar), Sveinung Hovensjø (bass), Bjørn Jenssen (trommer), Bugge Wesseltoft (orgel). Teknisk ansvarlig for å knytte tekst og musikk sammen: Vidar Øverli. Resitatør: Arild Rønsen.

(19.06.20) Things have changed. Et hardt regn faller over et USA i oppsmuldring. Og i tumultenes utkant, Bob Dylan, betrakteren og herolden, nasjonens riksskald, moden av år nå, men fortsatt underveis på den livslange ferden gjennom Desolation Row, vital som aldri før. Ikke en gåstol i mils omkrets. Ti sanger med en imponerende robust melodisk og lyrisk fysikk.

(11.11.07) Nok en gang ramler det ut en samleskive med utdrag av Bob Dylans beste låter fra samlebåndet. En av de mest produktive artistene gjennom tidene har en backkatalog som er større enn de fleste. Låtene er like aktuelle i dag som noen gang, og de kommer som perler på en snor.