Live 1974: Et Dylan-puslespill anbefalt for de meget erfarne

Bob Dylan har i mange år vært raus med å gi ut komplette bokser av turneer og uutgitt materiale fra ulike perioder av sin karriere. Opptakene fra 1974-turneen markerer et femtiårsjubileum det er verdt å bruke tid på for oss som er opptatt av den gåtefulle artisten.

Av Dag Inge Fjeld // 02.10.24

Dag Inge Fjeld er partner i BTF Innsikt og foreleser på Høyskolen Kristiania innen markedsføring og reklame. Fjeld har også gjennomført kurset Bob Dylan: Tradisjonstolk og kulturspeil ved Universitetet i Oslo.

Før vi går inn i detaljene, må vi plassere Bob Dylan inn i første fase av 1970-tallet. Selv om Bob er et ikon fra tiåret før, har det vært en eksplosjon i utbudet av nye artister og album. En ny generasjon skal ha sitt eget, og historier om det nye vil alltid trigge interesse.

NY STANDARD FOR STUDIOARBEID

Utviklingen i hva man kunne utrette i et innspillingsstudio var også en del av historiene som fascinerte på begynnelsen av dette tiåret. Selv relativt unge storheter kan havne i skyggen av nye talenter som Elton John, Led Zeppelin, Yes, Van Morrison, David Bowie, Roxy Music, Joni Mitchell, The Velvet Underground, Marvin Gaye og Leonard Cohen, for å nevne noen.

I mars 1973 setter Pink Floyd en ny standard for studioarbeid med «Dark Side of the Moon» og på slutten av 1973 kommer Paul McCartney og hans Wings med «Band on the Run». Macca viser at de erfarne fremdeles kan være best, og at en krevende artistisk gjenfødelse nesten fra scratch var det som måtte til.

Sekstitallets laurbær var blitt til kompost ved inngangen til syttitallet. Når tidene forandrer seg så drastisk må vel en artist som Bob Dylan snart komme i gang igjen med svømmingen, før han drukner i glemselens hav?

RENESSANSEN

David Geffen var av den oppfatningen. Han var den nye vinen i musikkbransjen og hadde i flere år bygget seg opp med en solid gruppe artister han var velgjører, manager og produsent for. Jackson Browne som var en av de første artistene i Geffens portefølje har omtalt ham som en Medici-karakter i musikkbransjen. Sammenligningen er interessant.

Medici-familien var bankierer over flere hundre år, og var kjent for å finansiere og beskyttet kunstnerne som holdt til i Firenze. De muliggjorde perioden som ble kalt Renessansen. Ikke ulikt Geffen var de flinke til å få publisitet omkring sitt virke. Typisk nok var Bob Dylan en av de ytterst få artistene som ikke falt for den Medici-aktige smigeren som Geffen øste over sine artister og prospects.

I 1973-74 var Dylan heller en kalkulert mottaker av gaver, uten kontraktsmessig å forplikte seg til gjenytelser. Som i seg selv er en bragd.

Uten David Geffen ville det nok ikke blitt en turné. Så vi må drøfte hans virke litt mer:

ET KREATIVT ASYL

Geffen var en intens oppkomling. Han vevde seg inn i livene til sine artister. Han ga dem et kreativt asyl. Hans plateselskap het Asylum records. En av de unge spennende artistene som ikke bare var i Geffens artistiske portefølje, men som også hadde husrom hos ham, var kanadiske Joni Mitchell.

Etter å ha initiert et møte med Robbie Robertson fra The Band, som besøkte Los Angeles for å sjekke ut vibrasjonene, gikk det ikke lang tid før Robbie var overbevist om at Geffen var mannen som kunne lose The Band videre.

Geffens artistiske krets på vestkysten var fornyelsen Robbie søkte. Geffens neste steg i den forretningsmessige forførelsen var å invitere Robbie og kone med til Paris og Cannes sammen med seg selv og Joni. Deretter ble Robbie og familie hjulpet med å etablere seg i Malibu. Snart kommer David Geffen med et tilbud det blir vanskelig å se nei til «...you should get the other guys to come and join you out here. We should put something together with Bob Dylan and the Band. It could be historic. It could be the biggest thing to happen to music in a long, long time. And I'll help put it together. You guys could make a lot of money».

Geffen kunne gjøre turneen mulig uten honorar i bytte mot et konsertalbum eller et nytt studioalbum i retur for sitt plateselskap. Slik ble «Planet Waves» til i de første ukene av november 1973, og er det eneste studioalbumet hvor Dylan benytter The Band. Albumet skulle etter planen bli utgitt samtidig med turnéstart i 1974. Dylan somlet så mye med albumnotater og beslutninger om plateomslag at først halvveis ut i turneen kommer «Planet Waves» i butikkene.

ET SAMLET THE BAND

I 1973 er det gått åtte år siden Dylan turnerte sist. Han har brukt mye tid på familien. Når han nå skal i gang med nytt studioalbum og en seks ukers turné, blir det mer krevende å balansere alle hensyn. Ifølge Clinton Heylins gjennomgang av notatbøkene fra 1973 og 1974 legges grunnlaget for «skillsmissealbumet» «Blood on the Tracks» nå.

Buing og skjellsord fra publikum var hverdagskost forrige gang Bob Dylan og The Band turnerte sammen. I etterkant virker det komisk, og når man hører opptakene fra 1966 er det vanvittig å tenke på at ortodokse protestvisesang-fans mente den elektriske Dylan var noe å protestere mot. Det ble så ubehagelig for Levon Helm at han hoppet av i november 1965. «Live 1974» er altså første turneopptak med et samlet The Band.

Samtidig som turneen pågår, foregår et stort politisk drama i USA. Watergate er i ferd med å bli en uoverkommelig skamplett for president Richard Nixon. Høringene og det altoppslukende dramaet har gjort ham styringsudyktig i rollen. En journalist fra Washington Post får muligheten til å intervjue Bob i januar.

DET KONKRETE I DET EVIGE

På spørsmålet om hva han synes om president Nixon, svarer han på sin sedvanlige kryptiske måte: «I'm not really into presidents, I prefer kings and queens.»

Samtidig som Bob ikke ville nærme seg det konkrete, bryter jubelen løs hos publikum hver kveld når strofen «But even the president of the United States sometimes must have to stand naked» blir sunget. Selv mennesker ved makten slipper ikke unna sine grunnleggende menneskelige egenskaper. Typisk for nobelprisvinner Dylan at han overlater til publikum å tolke inn det konkrete i det evige.

FOREVER YOUNG

Filmen «Pat Garrett and Billy the Kid» kom på kino våren 1973, til elendig kritikk. Først på slutten av åttitallet ble filmen ansett for å ha flere kvaliteter ved seg. Bob spiller en av karakterene i dette western-dramaet. Mest av alt var det «Knockin' on Heaven's Door» fra filmmusikken som ble virkelig kjent. Under 1974-turneen ble den med i settet nesten hver kveld. «Lay, Lady, Lay» er en annen relativt ny låt som er med på 21 av konsertene.

«Forever Young» er blitt den mest kjente og kjære av låtene fra «Planet Waves». Under innspillingen hadde Bob problemer med å bestemme seg for hvilket arrangement som ville passe best.

«I been carrying «ForeverYoung» around in my head for five years and I never wrote it down, and now I come to record it, I just can't decide how to do it.» (Heylin side 187)

På albumet avslutter den side 1, og starter opp side 2 i en raskere og kortere versjon. Under turneen I 1974 er det ingen eksperimentering med den rolige og intense versjonen. De karakteristiske tonene fra Robbie Robertsons gitar er like intense. Kjøper du boksen får du 25 ganske identiske versjoner å kose deg med. Jeg har ikke rukket å spille gjennom boksen systematisk mer enn én gang, men ser ikke bort fra at en av senhøstens aktiviteter en regnfull lørdag kan være å loggføre hver versjon og finne den ultimate.

OM Å FINNE SEG EN KONFLIKT

Første låt på de to første konsertene i starten av januar er «Hero Blues». Dette er en låt som ble påbegynt, men ikke utgitt som en del av «The Freewheelin' Bob Dylan» i 1963. Dylan har skrevet den om, og versjonen her er helt ulik de opprinnelige skissene. Det var en stor overraskelse for alle at han åpnet de første konsertene med denne låta. Teksten er svært interessant. Bob skriver at kjæresten ønsker at han skal finne seg en konflikt. Slik at hun kan fortelle sine venner om sin kjæreste som er blitt en helt. Men han vil ikke få så mye ut av at kjæresten står på hans grav og roper om hans heltemot. Hun skulle heller valgt Napoleon Bonaparte som kjæreste.

Dette er en tidlig ironisk antikrigssang fra en periode lenge før Vietnamkrigen hadde begynt å slå sprekker i fortellingen om det uovervinnelige amerikanske militæret. I 1974 var teksten aktuell, og Dylans motiv var kanskje å minne publikum om at han hadde vært fremsynt?

Snart lander de på "Most Likely You Go Your Way and I'll Go Mine" som åpningslåt. Midt i turneen er det også den låta som avslutter konsertene. Så kommer «Lay Lady Lay» fra «Nashville Skyline» (1969). Denne låta ble første gang spilt live på Isle of Man-festivalen i 1969. Også den gangen var det med The Band. Det anbefales å sammenligne. Jeg savner de flotte trommedetaljene til Levon. Men crooner-stemmen synes jeg det er greit at han gikk bort fra.

«Tough Mama» fra «Planet Waves» er med i settet på de tre første konsertene.
"Rainy Day Women #12 & 35" er en gjenganger på turneen. En morsom detalj er hvordan Bob legger til trafikk- og logistikkhendelser fra turnélivet som man nå blir steinet for.

JIMMY CARTER

21. og 22. januar spiller de i Atlanta, Georgia. Sønnen til delstatens guvernør var svært opptatt av Dylan og var på en av konsertene. Bob og bandet ble invitert hjem til guvernør Carter og de to fikk god kjemi. I dokumentaren «Jimmy Carter: Rock & Roll President», forteller Bob at Carter flittig siterte fra hans tekster når de møttes.

Carter forteller i samme dokumentar at Bob var svært interessert i å høre mer om hans kristne tro. Et par år senere stilte guvernør Carter til valg som demokratenes presidentkandidat og siterte fra Dylans tekster i flere av sine taler. Bob ble evangelisk kristen fire år senere, men forberedte kanskje grunnen allerede da?

UTAKK BLE GEFFENS LØNN

Siste konsert ble holdt på The Forum, i utkanten av Los Angeles, Dylan starter med gitar og munnspill. På syvende låt kommer The Band med på «Forever Young». Etter en flott versjon av «Maggie´s Farm» som siste låt, kommer Bob tilbake og takker dem som var avgjørende for at turneen ble noe av. Her nevnes ikke David Geffen. Senere trekker Dylan seg fra den muntlige forståelsen om et formelt samarbeid med hans Asylum Records. Dylan har fått en bedre avtale med sitt gamle plateselskap Columbia.

For Geffen var dette et stort nederlag. Det var nok også et brutalt møte med en artist som hadde forstått musikkindustriens mørke sider. Dylan-historiker Clinton Heylin har viet mange sider i sin nyeste biografi til omstendighetene etter å ha studert notatbøker på det nye Bob Dylan Center i Tulsa. I «The Double Life of Bob Dylan Volume 2: 1966-2021» gjør han en interessant omtale av David Geffen:

«Also making a pitch for the son Allen Klein never had was that other survivor of the folk-rock wars, Robbie Robertson, who had moved west himself, tired of the upstate torpor that had enveloped the other members of The Band, most of whom had co-dependent junkie partners and were as such happy to play the odd festival and live off the proceeds till the next payday came round.» (Heylin side 182)

Allan Klein var mannen som frarøvet The Rolling Stones sine royalty-inntekter og rettigheter til katalogen frem til «Sticky Fingers» (1971), før han i 1969 manipulerte seg inn i The Beatles’ organisasjon og splittet Paul McCartney fra de andre. Det var ikke fordelaktig for Geffen om Bob mente han var Klein-aktig. Samtidig er Heylins betraktning en viktig anerkjennelse av Robbies rolle for The Band.

«He had always considered Geffen a money-man. It apparently had not occurred to Geffen that Dylan might be a money-man, too, and one who had learnt to be wary of label-heads bearing gifts. Geffen was shocked to find an artist who liked money as much as him» … «Having to deal with someone (else) who saw all the angles just wasn't on. Geffen never saw it coming.» (Heylin side 196).

HVEM KAN KOSE SEG MED BOKSEN?

1974-turneen er jevn. Det er ikke mye eksperimentering. Når vi setter boksen inn i puslespillet om den gåtefulle Bob Dylan blir de 432 låtene interessante. Men bare da. For andre holder det med «Before the Flood» (1974).

Er man over gjennomsnittlig opptatt av Dylan, føles det godt å ha komplette samlinger. Således er denne turneen historisk - av flere grunner:

For det første er det et comeback for Bob som turnerende artist. For det andre er det regnet som den første stadion-turneen i rockehistorien. For det tredje, er det et komplett The Band som spiller med ham. For det fjerde, var 1974-turneen en oppvisning av forhandlings- og maktspill som en gang bør inngå som pensum på handelshøyskoler.

Jeg skal legge puslespillet på nytt en lørdag i november hvor det er meldt masse regn. Frem til da, må jeg tenke over kriteriene og formlene for rangering. Kanskje blir det en algoritme?