Ole Børud - Death Metal goes Soul
Ole Børud er nå aktuell med albumet Shakin the Ground og er andremannen vi intervjuer i vår soul-trilogi. Han er det vi kaller for en underdog, fordi mens Jarle Bernhoft og Name surfer på en gullkantet platekontrakt med Universal, finner vi denne karen på selveide OBM (Ole Børud Music). Med en musikk-karriere som strekker seg over 26 år (han fyller snart 32) og som innebærer alt fra barnemusikk til death metal, står denne mannen nok en gang på egne sjelfulle bein.
Intervjuet foregår bak Krompen sin framtidige kåk, Slottet, på det nyåpnede avdelingen av Åpent Bakeri, og etter å ha spandert på han en rosinbolle, eplekake og en rar kaffe jeg aldri har hørt navnet på før, begynner jeg å tenke litt i solvarmen. En mann med så mange års erfaring må jo selvsagt også få følgende åpningsspørsmål:
Når var det du merket at DU hadde soul?
Hmm For å si det sånn, denne skiva her ble til pga en slags gjenopdagelse av barndommen min. Den musikken jeg er oppvokst med har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, til og med når jeg var i min metal-periode, var jeg likevel fan av f.eks Pages. Rundt år 2000 derimot begynte jeg å tenke i soloretningen, og da ble det soul som ble det musikalske resultatet.
Han forteller meg at mesterparten av den musikalske inspirasjonen på hans nye plate er fra 1978 til 1983, noe som man forøvrig kan høre på lydbildet, selv om man merker en fornyelse i selve produksjonsbildet. Hvis man derimot lukker øynene og hører på Oles praktfulle sangstemme, tror man at han er alt annet enn norsk. Dagen før dette intervjuet lot jeg noen venner høre på Oles album, og de skulle gjette om vokalisten var svart eller hvit. De gikk alle fem på, så jeg var overbevist om at de artistene Ole hadde blitt inspirert av også var afroamerikanere.
Hvem er egentlig hovedinspirasjonen nå som du går solo?
 Dødsmetall forbinder jeg ikke med Satan i det hele tatt, men mer med sånn ekstrem barnslig splatter greie. FOTO: Jo Bergersen |
Jeg har alltid likt West Coast biten av soul/funk musikk, som bl.a. tidlig Michael Jackson, som er produsert av Quincy Jones. Andre nevneverdige er Seawind, George Duke, Pages, Donald Fagen, Steely Dan og Graham Central Station.
OK, så stemte ikke teorien min i det hele tatt. 3 av de 7 overnevnte er jo hvit, 4 hvis du regner med Michael Jackson. En annen ting jeg derimot la merke til var at alle de overnevnte artistene er over gjennomsnittet spirituelle personer, med et mål om å treffe høyt, både visuelt og audielt.
Så hvor viktig er egentlig denne falsetten?
Det var et veldig bra spørsmål, fordi den er faktisk veldig viktig. Den er et lite kjennemerke på selve sjangeren. Selv har jeg vært litt mer bevisst på denne biten i løpet av de senere årene som sanger. Låtene bare driver meg automatisk opp dit, det er litt vanskelig å forklare.
Han begynner å bli beskjeden og snakker heller om alle de amerikanerne som synger bedre og høyere enn han, selv om han burde vite at det kun er en håndfull mennesker i dette landet som synger like sjelfullt som han selv.
En ting er jo stemmen din Ole, men du trakterer flere ting?
Det er jo gitaren som er hovedinstrumentet mitt ved siden av stemmen. Jeg gidda aldri å øve på soloer, fordi tunge rocke-riff var tingen, men jeg hadde en viss følelse med melodiøsitet. Nå i de siste årene derimot har jeg blitt mer nerd på gitar, og plukker hele tiden div ting på nettet o.l. Ellers kan jeg jo alltids spille litt bass og en grei tromme-groove, pluss ulike ting det kan være bruk for i en studiosammenheng, som det også blir en del av, da jeg jobber som produsent for andre artister.
Han virker å være i et meget godt humør, og verre blir det ikke når vi snakker om det viktigste musikalske prosjektet så langt i hans liv: Shakin the Ground, som allerede har fått strålende anmeldelser, også her i Puls. Ryktene om at han har jobbet i studio med eget materiale har sirkulert i musikkmiljøet i lengre tid.
 SHAKIN´ THE GROUND: Album ute nå! |
Hvordan var egentlig prosessen i studio?
Jeg brukte dritlang tid faktisk, over to og et halvt år, men det er mest pga en kalender som skulle arrangeres. Samtidig så har det egentlig ikke vært noe budsjett inn i bildet, så det er faktisk et lite under at jeg fått til denne skiva. Jeg er nok litt perfeksjonist, og jeg takler f.eks ikke når ting er på tuppa.
Ole som opprinnelig er fra Hamar, er oppvokst i et kristent hjem, og tror derfor at han kommer til å ha et greit nedslagsfelt i det miljøet også. De fleste av tekstene har en liten undertone i seg som handler om kjærlighet, spiritualitet og positivitet, og jeg gir han et komplement på teksten til låten The Vow (som han har skrevet til sin kone). Da ble hans smil og øyne litt større, men samtidig litt ydmyk av takknemlighet. Varm og svett er han også, men det er nok mest fordi at sola står og steiker rett i ryggen på han.
Det har jo ikke bare vært soul Ole, hva er din bakgrunn?
Fra tidlig av så sang jeg med familien, jeg begynte da jeg var 5 år, ble faktisk lurt av mamma og pappa, fordi de sa at hvis jeg ville bli med i studio, skulle jeg få Hubba Bubba. Sjangeren var vennlig og hyggelig barnemusikk, Børudgjengen het vi. Etter en stund gikk en del av familien mot gospel, men i løpet av 90-tallet ble jeg kjempefan av metal sjangeren, og spesielt dødsmetall. Jeg hadde et prosjekt i Hamar som het Schaliach, men bandet Extol er de som kom seg mest rundt, og har hatt bl.a. 2-3 turnéer i Statene.
 Jeg håper at plata mi gir folk en positiv vibb det er ålreit å få med seg. FOTO: Jo Bergersen |
Jeg blir forklart at den Black Metal som jeg kjenner litt til, kom noen år senere, en sjanger som Ole forøvrig ikke er noe fan av. Han ble derimot ganske lei av hele metal-greia på slutten av 90-tallet, ikke av å skrive låtene, men å høre på det. Han nyter likevel friheten han har til å gjøre akkurat hva han vil, uansett sjanger.
Dødsmetall forbinder jeg ikke med Satan i det hele tatt, men mer med sånn ekstrem barnslig splatter greie. Jeg har nok alltid vært litt bevisst på hva jeg hører på, så jeg har ikke hørt på de bandene som var i drøyeste laget. Gammel Sepultura er mer min greie, og Believer. Sistnevnte er et kristent band.
Du som troende, hva annet enn musikk er det som har soul?
Jeg føler selvsagt at mennesker har soul. Det er jo egentlig der det starter, fordi hvor kom all denne soulmusikken ellers fra? Ellers er jeg så inn i musikk i alle former at jeg kanskje må finne på noe å gjøre ved siden av. Jeg tror jeg kommer til å være en kid resten av livet.
Vi snakker litt om lekenheten man har som barn, som det er viktig å ikke miste når man blir eldre. Hele samtalen utvikler seg til en liten acapella gospel-låt kun akkompagnert av to stk som skatter i vei. For å være en åpen kristen, er Ole farlig lite sær, og han rødmer når jeg forteller han at hu dama jeg for tiden dater var en stor fan av barneartisten Ole Børud.
Som underdog, hvilke forventninger har du nå til ditt solo-prosjekt?
Man vil jo gjerne at det produktet man er så glad for, og er fornøyd med skal gjøre det bra, så jeg vil gjerne rekruttere en del nye folk til å høre på funk og soul. Jeg skal bare kjøre på, jeg er jo mye mer oppegutt enn nedegutt, og jeg har et inntrykk av at bare hvis folk får en sjanse til å høre denne plata, så vil de like den å. Folk må komme in terms med at det gjør ikke noe å like forskjellige musikkstiler.
 Takket være Hubba Bubba, så er denne mannen all about the music. FOTO: Jo Bergersen |
Jeg kunne ikke vært mer enig, fordi etter å ha downloadet litt Extol på nettet, (som jeg tidligere ikke hadde noe kjennskap til) så merket jeg at hvis denne mannen klarer å komponere og framføre musikk i så ulike stilarter, så burde jammen vi som lyttere klare å åpne ørene våre litt mer i årene fremover også.
Nå har jeg blitt voksen, og jeg har med denne skiva fått gjort akkurat det jeg ville, og neste gang jeg er med på noe, hvis det blir metal Vel, det tar vi da.
Med tanke på at denne mannen så å si har levd et helt liv som musiker, så må jeg jo spørre han det samme dumme spørsmålet som jeg spurte Jarle Bernhoft en uke tidligere
Blir man rik av denne musikkbransjen?
Jeg tror det er litt avhengig av hvilke veier du går, men hvis du er en habil artist som duger til en jobb, så vil det nok åpne seg noen sjangser før eller senere. De fleste vil jo ikke selge sjela si, og det vil ikke jeg heller.
And on that note, så tar vi oss en tur i Slottsparken og tar noen grønne fine bilder, som passer overraskende bra til hele settingen. Da den unge og livlige fotografen Jo Bergersen ber Ole om å posere med rockn roll tegnet, nøler han ikke et sekund. Han har nok gjort det der en gang før, eller hundre.
2 soulartister om Ole:
Jarle Bernhoft
Det var noen greier her som var outstanding bra gjort, som f.eks Spreading the news. Litt sånn type lyd som Steely Dan har. Jævlig modig gjort, rett og slett skamløst, men på en god måte.
Name
Jeg er positivt overrasket over vokalen, litt vel Stevie Wonder kanskje, men jeg liker at det høres ut som gospel-soul og ikke kristen-soul.
Del på Facebook | Del på Bluesky