Ole Børud: Keep Movin
Fra en heidundrades partyplate i 2008 som fremdeles spilles på alt fra Nyttårsfester til kristne vorspiel, leverer nå Mr. Børud sin etterlengtede andreplate i soul/funk sjangeren. "Keep Movin" er akkurat hva tittelen sier: Han er på vei videre, med en enda sterkere agenda, and we do like it...
Denne gang sitter han selv i produsentstolen og han har skrevet over halvparten av låtene sammen med Jackie Kavan, slik at albumet holder en fastere kurs enn hans forrige album "Shakin the ground". Plata har (om mulig) en renere og ryddigere lyd og kan derfor denne gang appelere til enda flere aldersgrupper og miljøer. Albumet er godt plantet i Guds ord så hvis ikke dette blir en gedigen hit hos alle TenSing-kor og kristne høyskoler, så kan jeg like godt joine Märtha's Engleskole med en gang...
Skiva starter rett på med klassisk Tower of Power funk med låta "High Time", hvor festen er godt i gang med strofer som: "Gotta groove to the music", og man må begynne å vrikke på kroppen med en gang. "Rock Steady" er en skikkelig happy-song som egentlig bare mangler gospelkoret i bakgrunnen. Iallefall med tekster som "Better listen to the words Jesus said", forsterkes den teorien. Disse ordene kommer utrolig nok ikke kleint ut, og det kan være fordi det låter mer amerikansk enn f.eks hvordan Oslo Gospel Kor ville ha sunget det.
Tittelsporet "Keep Movin" er litt røffere i kantene, med heavy synthbass og en liten dose fuzzgitar i versene. Ole synger "Just keep the faith in the One who gave His life", og denne låta funket forøvrig veldig bra live på hans releasekonsert. "Broken People" er en vakker ballade, dedikert til de svake i samfundet, med nok groovy rytme til å fylle dansegulvet. "Make a Change" er en anti-hat låt som fenger noe vanvittig i refrenget, og "Heaven is on my side" er et frisk pust og en bevisst gospel-twist av "Footloose" som også tok helt av på releasekonserten. "She's like no other" er en hyllest til hans mor, og er uten tvil en av de musikalske høydepunktene på skiva. Et utrolig fengende refreng (og bridge) som du husker på etter bare en gjennomlytt. P4 - Are you listening?
Alt er denne gang på en måte mer melodisk plantet i "amerikansk kirkemusikk" enn hans forrige utgivelse, og selv om hans agenda alltid har vært veldig kristen, så er det enda mer synlig denne gang, både i tekst og musikk. Ikke at albumet tar noe skade av det, snarere tvert imot. Det er akkurat som om dette er en mer moden utgivelse, med litt mindre leking og eksperimentering, selv om den absolutt utfordrer lytteren til å henge med i svingene, når han tar seg en svingom innom andre sjangre enn funk, Westcoast og soul.
Kanskje all den grønnfargen på CD-coveret er et hint om at han nå har blomstret som soloartist?
Del på Facebook | Del på Bluesky