Ole Børud - Everything is under control

(Oslo/PULS) Hva er det som skjer med lille Norge når aviser som VG, Dagbladet og Aftenposten ikke nevner med et ord at vi har en ny soulstjerne her i landet? Men all slags uinteressant info som “Skal vi Danse” og “Idol” bør helst nevnes hver dag... (!) Det er tydeligvis slik at PULS vet bedre enn gutta i Akersgata om hva som foregår der ute i musikkverden, og stolte er vi av det, fordi nå skal dere lære mere om Mr. Ole Børud. Norges nye soul-prins.

---

Ole Børud / /

Av Petter Aagaard // 17.09.08

---

Ja, vi lever i en spennende (sjelfull) tid, med dyktige artister som Jarle Bernhoft og Name som også går soul-veien, men på sin egen måte. Ole derimot har skapt et skarpt lydbilde fokusert rundt sent 70/tidlig 80-tallet, slik at artister som Steely Dan, Prince, og ja, til og med James Brown blir hovedinspirasjonen. Denne epoken hadde en veldig polert westcoast sound, som var feilfri på mange måter, og denne integriteten klarer Ole Børud og hans 11-manns band å mestre “to the nines”. På toppen av det hele, så hadde de en lydmann som visste hvordan han skulle få både blås og koringer langt fram i mixen, slik at man begynte å svette allerede etter låt nr. 2.

SPREADING THE NEWS: I gotta let them see the light. FOTO: Dan Aksel Jacobsen

Det var stappfult av mennesker på Fabrikken denne kvelden (v. Blå), så man kan trygt si at det var utsolgt. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at nesten halvparten av publikumet var musikere i en eller annen form, fordi man skal lete lenge etter en bedre (eller mere funky) crowd, som ikke trengte å bli fortalt to ganger at de skulle klappe med. Dette var altså en releaseparty for hans nye album “Shakin´the Ground”, og de kjørte gjenom alle 12 låtene i (nesten) rett rekkefølge. Vi fikk til og med en bonuslåt på kjøpet, og det var intet annet enn en humørfylt (og jammet) versjon av Marvin Gayes “What´s Goin´On”.

BACKYARD PARTY: We got the groove to make it right! FOTO: Dag Aksel Jacobsen

Denne kvelden hadde for mange høydepunkter å fremheve, men det er noe ekstra magisk med åpningslåten “Backyard Party” som faktisk bringer fram litt Tower of Power vibrasjoner, på en bra måte. Han ber folk i salen om å synge med på små-avanserte fraseringer som “a-a-a-wow-wow-wow”, og folk fikser det, til undertegnedes store begeistring. “Spreading the News” er også en låt som har noe på radioen å gjøre. (Hører dere det P4?) Med en synthbass som nesten stjeler fokuset, vil nok biltrafikken gå mer effektivt i tiden framover. “The Vow” er en nærmest “Musicology” leken låt hvor trommeslager (og produsent) Ruben Dahlen får vist fram sine massive ferdigheter, og sist men ikke minst, man kan aldri gå feil med en dose disco, og det får vi med “City Lights” (ikke til å bli forvekslet med Jarle Bernhoft sin “Streetlights”).

Som Ole Børud selv sa denne kvelden: “I don´t make no wozzy love songs, I make the funk!” Selv om alle låtene er deilige melodiøse doser av funk med veldig mye fokus på forrykende og heftig groove, så er det likevel sangstemmen man sitter igjen med størst inntrykk av på slutten av kvelden. Mannen er ikke i nærheten av å treffe en sur tone en gang, og han gjør det med et smil om munnen, mens han spiller gitar. Apropos stemme: Han hadde med seg 3 godt voksne (hvite) menn som korister, og de bør fremheves som et positivt tilskudd i bandet. Alle i bandet (untatt saxofonisten) kjørte en nærmest “Reservoir Dogs” look, med svart dress, hvite skjorter og svarte slips. De så rett og slett drit-tøffe ut, og sounden ble ikke noe mindre tøff av å nesten ha mere bass-soloer på låtene enn gitar og piano.

CITY LIGHTS: Come and join me for a ride. FOTO: Dan Aksel Jacobsen

Utenfor Fabrikken sto flere hundre publikumere igjen etter konserten og pratet i vei om hva de nettopp hadde opplevd. Jeg hørte en trommis som bl.a. sa: “Jeg tror bare jeg digga det jeg!” Ikke et negativt ord var å finne i massene, helt til en musiker (som jeg skal la være anonym) gikk bort til meg å sa: “Vel, han slår ikke Sofian da.” ... Etter en 5 sekunders pause snudde jeg meg mot han, tittet han rett i øynene og sa: “Jo, han gjør det!”

For å avslutte på "a fun note": Jeg startet denne anmeldelsen med å kjefte på gjengen i Akersgata (Skam dere!) fordi at de skriver mere om "Skal vi Danse" enn om skikkelig bra musikk ala Ole Børud. Ironien med den setningen er jo selvsagt at hvis dere ser på disse "kjendisene" våre som danser hver fredagskveld. Hvem er det som er hovedsangeren i storbandet? Joda, det er ingen ringere enn, you guessed it, Ole Børud.

Undertegnede har vært så heldig å ha intervjuet Ole (om alt mellom himmel og jord), og dette får dere lese i neste utgave av Puls-magasinet, som kommer i begynnelsen av oktober.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky