Stilfullt, vittig, fremoverlent - The Divine Comedy
Like deler lettsindig som ærlig, dypsindig sjelegranskende. The Divine Comedy, opprinnelig fra Eniskillen i Nord-Irland, traff publikumshjertet på et forhåndsutsolgt show i Kulturkirken Jacob. Majestetisk kammerpop og flink indiepop. Tross at vokalist, gitarist og frontfigur Neil Hannon slet med en tung forkjølelse bergtok de oss med finslepen musikalitet, uimotståelig sjarm og gøyal, teatralsk sceneopptreden.
The Divine Comedy / Kulturkirken Jacob / 21.03.26
Vi tas rett inn i antikken og eldgamle fortellinger. Patrick Shaw-Stewarts krigsdikt "Achilles in the Trench" er inspirasjon for åpningslåten "Achilles" fra fjorårets album "Rainy Sunday Afternoon" sammen med Homers Iliaden og refleksjoner om dødelighet. Hannon lykkes med å destillere skjønnhet, sorg, ungdom, alderdom, forfall og tristhet i fire minutter, symbolsk barokk-pop.
Publikum bestående i stor grad av menn i en viss alder, men også godt voksne damer med litterær ballast er med på notene fra første tone. Glis og stoldans kan beskues forestillingen igjennom, og folk er ikke vonde å be enten det gjelder klapping eller å reise seg på noen av de raskere låtene mot slutten. Det snakkes mye engelsk rundt omkring, så mange har nok reist for å komme hit.
Mer vemod og anfektelser over døden følger i "The Last Time I Saw The Old Man", hvor demens (og farens Alzheimer) også er alderdommens følgesvenn. Rett ut sagt tåredryppende vakkert er det. Nydelig musikalsk arrangement og en stemmekraft i crooningen som gir assosiasjoner til Scott Walker.
Vokalen til Hannon bærer overraskende godt konserten gjennom, tross at han er tungt medisinert og både må snyte seg og hoste voldsomt underveis. Han har en varm og god baryton stemme som ruver og kler settingen. 55-åringen er elegant kledd i dress og har en fedora på hodet i starten. Når ironien trer frem tar han på seg solbriller. Bandet er også ulastelig kledd.
Fiolin, trekkspill, tamburin, to keyboard, akustisk og elektrisk bass, banjo, elektrisk og akustisk gitar og trommer fyller ut lydbildet. De fleste bidrar også med backing vokal. De behersker alle genre til fingerspissene, og spiller med tilstedeværelse uten noen gang å true fokuset fra Hannon selv. Til sammen er syv personer involvert utover roadien Alistair, som også er påfallende elegant antrukket og får æren av å rulle inn et cocktailbrett senere i konserten.
Begge åpningslåtene er altså hentet fra gruppens nyeste album, men vi får også mange av de mest kjente sangene fra hele karrieren. En fortreffelig blanding av disse finstemte kammerpopstykkene og mer humoristiske, fengende toner med noe slektskap til britpopen, så som "At The Indie Disco", "Generation Sex" og avsluttende "National Express" før ekstranumrene.
Og bandet kan rocke når det passer dem. Settet er herlig balansert i så måte, med fin variasjon og dynamikk. Jo lengre utover vi kommer, jo høyere tempo før vi igjen får noen storslagne ekstranumre.
The Divine Comedy er også et dikt av Dante Alighieri fra 1341. Det betraktes som forfatterens sentrale verk og et av verdenslitteraturens høydepunkt hvor sjeler etter døden får belønning og straff etter sine handlinger.
Tekstene til Hannon er generelt fulle av referanser til teater, litteratur og film. Lyduttrykket gir assosiasjoner til størrelser som Noel Coward, Burt Bacharach, Michael Nyman, Bryan Ferry, Kurt Weill, utover allerede nevnte Scott Walker, Morrissey og Marc Almond. Akustikken i kirkeveggene kler bandet utmerket, selv om mannen på scenen i liten grad kan høre publikum underveis.
Det er like stilfullt som det er vittig og fremoverlent.
Lounge-jazza "Mar A Lago By The Sea" går etter hvert over i en slags bossa nova med innflettede samba rytmer og et stykke hvit reggae! Nord-iren tar seg tid til å servere de andre bandmedlemmene deres favoritt cocktails fra et drink-bord rullet inn fra siden av scenen. Et av mange festlige innslag underveis.
Tross oppfordringer fra publikum, få vi aldri gjennombruddslåten "Something For The Weekend". Her er imidlertid plenty andre godsaker å hygge seg med i løpet av kvelden. "Becoming More Like Alfie" fra "Casanova" sitter godt i ørene, med flere lekre detaljer og referanser til Michael Caine-filmen og sekstitallspopen.
"Tonight We Fly" fra " Promenade" (!994) løfter det hele bokstavelig talt opp i skyene. Lykkelig forlater vi rommet, oppglødd over å ha vært med på en storveis kveld. Enkelte publikummere undrer om jeg har noe å utsette på kveldens konsert. Det har jeg i grunnen ikke. Å høre smart, melodiøs musikk spekket med både følelser og pretensjoner er en sann fryd. Det har vært skikkelig fint selskap og en lørdagskveld vi vil minnes med stor glede.
Del på Facebook | Del på Bluesky
The making of "Olympia – the album"
(21.03.26) Bli med rap-trioen Blaksta på tur. Hvilken premie de har i vente!