Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Lord Of The Lost - både for ESC og Tons

- This is the very best way to start a tour – in a country we haven’t played for six years! Vokalist Chris «The Lord» Harms ser skummel ut, men skravler i vei på et smått stakkato engelsk.


Lord of the Lost / John Dee / 12.03.26


Februar 2020; tenk at jeg kunne sett disse som siste konsert før lockdown, i stedet for Nitzer Ebb. Det tyske bandet ble startet som soloprosjekt av Harms i 2007. Med økende kompleksitet i musikken han skapte skjønte han at han trengte fullt band for å spelle live – og dermed var det gjort.

Som barn var han interessert i cellospilling, glam rock, Roxette og en utdanning som audioingeniør. Det finnes verre bakgrunner. Kompleksiteten i musikken hans er langt fra tilfeldig. I fjor ga han ut et soloalbum der inspirasjonskilder inkluderte Depeche Mode og Modern Talking.

«I fucking hate people. Every fucking day, old man what the fuck is going on. We wrote a song about it. It might be a love song» ... tyskere har snodige kjærlighetssanger. Jeg er fortsatt fryktelig usikker på om «Die Befindlichkeit des Landes» er en kjærlighetsballade. «I Hate People» er uansett en vakker tittel på ei fet låt.

At det finnes historier bak hver eneste låt, er bare spennende. «This next song, we’ve never played live before, we rehearsed it at sound check, we might fuck it up» - men I’ll Sleep When You’re Dead låt like perfekt som resten av konserten.

«Your response is like waves, the music, the feeling between us, there is so much love coming from you guys!» - og jeg får mer og mer sansen for denne underlige kreasjonen som står på scenen. «Opus Noir Vol. 1» (vanlig og instrumental) kom i fjor høst; Vol. 2 (vanlig og instrumental) i vinter, og Vol. 3 ventes i april. «Det var ikke meningen å lage en skivetrilogi, men så var det så mange låter, vi håper dere liker dem!» Selvfølgelig vil vi like dem. Jeg gjetter at det på dette tidspunkt finnes to typer folk i salen: Blodfansa som oppdaget dem lenge før meg, og de (som meg) som har fått øynene sperret opp for dette utrolig tøffe bandet fra Hamburg.

I gamle dager var det ingen blant min generasjon som ville innrømme at de så på Eurovision Song Contest. Bortsett fra et år da vi satt på So What! og kompromisset med sykepleieren var at hun kunne få oppdateringer via mobil uten at vi mobbet (for mye). Med et meget lite unntak, var deltagelse i ESC ofte dödaren for en middelmådig karriere. Selv seier trengte ikke føre til noen videre karriereutvikling.

På et eller annet tidspunkt har dette snudd helt om, og jeg kan nevne nærmest i fleng dritfete rockeband som har deltatt i ESC. «Vi spilte i Australia forrige kvelden! Det er førtifemte landet vi speller i! Hadde det ikke vært for Eurovision hadde vi aldri spelt der!» Selvfølgelig, Australia deltar visstnok nå, uten at jeg skjønner hvorfor.

Før vi kommer til en lang, fantastisk versjon av «Blood & Glitter» som de deltok med i 2023, har vi fått et saftig utvalg fra bandets nittenårige karriere. Vi er lovet nesten to timer med tysk mørk rock, og det er ingen som går skuffet hjem denne kvelden. Selv om bassist Klaas «Class Grenayde» Helmecke er syk - så der blir det innspilt spor - rocker det mer enn nok fra scena.

Nest siste låta er «Cha Cha Cha», som finske Käärijä deltok med i ESC 2023 (og kom på andre plass med). «We loved the Finnish song, it’s forced me to sing in Finnish – forced me to try to sing in Finnish. Let’s make a wall of death to a Eurovision song!» - og jammen ble det ikke nettopp det.

Verden er snodig. Neste gang de spiller, skal jeg dra med sykepleieren, som digger både ESC og Tons of Rock.

Låtliste: Kill The Lights // My Funeral // Damage // Prison // Epiphany // Forever Lost // Drag Me To Hell // I Hate People // Blood For Blood // Priest // In The Field Of Blood // I’ll Sleep When You’re Dead // On This Rock I Will Build My Church // In Darkness, In Light // Loreley // Winter’s Dying Heart // I Will Die In It // The Things We Do For Love // Doomsday Disco // Blood & Glitter // Cha Cha Cha // Light Can Only Shine In The Darkness


Del på Facebook | Del på Bluesky

Espen Lind - og "Hver gang vi møtes"?

(23.03.26) Lørdag kveld markerte Espen Lind tre tiår i norsk popliv, med en konsert i Kilden Kulturhus i Kristiansand. Det ble en kveld full av hits, små rariteter, og ikke minst humor. For ja, det må nesten understrekes: Mannen er faktisk veldig morsom.


Lord Of The Lost - både for ESC og Tons

(23.03.26) - This is the very best way to start a tour – in a country we haven’t played for six years! Vokalist Chris «The Lord» Harms ser skummel ut, men skravler i vei på et smått stakkato engelsk.


Stilfullt, vittig, fremoverlent - The Divine Comedy

(23.03.26) Like deler lettsindig som ærlig, dypsindig sjelegranskende. The Divine Comedy, opprinnelig fra Eniskillen i Nord-Irland, traff publikumshjertet på et forhåndsutsolgt show i Kulturkirken Jacob. Majestetisk kammerpop og flink indiepop. Tross at vokalist, gitarist og frontfigur Neil Hannon slet med en tung forkjølelse bergtok de oss med finslepen musikalitet, uimotståelig sjarm og gøyal, teatralsk sceneopptreden.


Tedeschi Trucks Band mot nye høyder

(22.03.26) Det gis ut mye bra musikk for tida, bevare meg vel. Men Tedeschi Trucks Band er likevel noe helt for seg sjøl.


The making of "Olympia – the album"

(21.03.26) Bli med rap-trioen Blaksta på tur. Hvilken premie de har i vente!


To herlige timer med Pil & Bue

(21.03.26) «Faen det e godt å se dokker. E de godt å se oss?» - publikum brøler i respons. Sjøl brøler jeg enda litt høyere inni meg, for selv om den siste uka har vært full av alt for korte netter og jeg er margsleten og dørstokkmila var lang, så måtte jeg inn i kveld og se denne herlige nordnorske duoen.