Espen Lind - og "Hver gang vi møtes"?
Lørdag kveld markerte Espen Lind tre tiår i norsk popliv, med en konsert i Kilden Kulturhus i Kristiansand. Det ble en kveld full av hits, små rariteter, og ikke minst humor. For ja, det må nesten understrekes: Mannen er faktisk veldig morsom.
Espen Lind / Kilden, Kristiansand / 21.03.26
Men før vi går videre: Jeg må stoppe opp ved én ting. For det er rett og slett ikke til å tro: Undertegnede, 47 år gammel, var den yngste i hele konsertsalen. Den yngste. I hele Kilden! Det er nesten vanskelig å fatte. Det føltes som å ha gått inn på et arrangement jeg ikke helt hadde fått med meg målgruppen til.
Så til hovedpersonen.
Espen Lind har vært med lenge. «Innholdsrik» strekker rett og slett ikke til som beskrivelse av karrieren hans. Tromsøværingen som gjorde en selvsikker entré som Sway med funky dreadlocks på midten av 90-tallet, før han noen år senere etablerte seg som en fullverdig popstjerne, på internasjonalt nivå.
Siden den gang har han vekslet mellom egen musikk og låtskriving for andre, og det er ikke noe småtteri. Det er tross alt ikke mange som kan skilte med å ha skrevet for storheter som Beyoncé, Taylor Swift og Lionel Richie.
Når den nå 54 år gamle Lind entrer scenen i Kilden, er det med ny giv, og en sofistikert sveis - og deltakelsen i «Hver gang vi møtes» har åpenbart gjort sitt. Og nettopp det preger også konserten i stor grad.
Setlisten er nemlig ... ganske spesiell.
For oss som ikke har fulgt denne TV-serien, fremstår nemlig deler av låtvalget som mildt sagt forvirrende. Publikum derimot? De absolutt elsket det. Applausen nådde faktisk sitt høyeste nivå under coverversjoner av låter fra Marit Larsen og Markus & Martinus. Ja, nettopp.
Merkelige greier.
Linds tolkning av «Ustø grunn» bar forresten tydelig preg av tradisjonelle gospeltrekk, noe som åpenbart traff godt i Kristiansand. Det samme gjaldt for låter som «By the Time I Get to Heaven» og «The Buffalo Tapes», som også beveger seg i dette gospel-inspirerte landskapet.
Alt dette var vakkert og flott, men det er mot slutten av konserten at Lind virkelig får vist hva som bor i stemmen. Kraften er der fortsatt, og de høye tonene sitter som en kule.
Bandet leverer også langt over det man vanligvis forventer av backingmusikere, og disse gutta beveger seg uanstrengt fra det sjelfulle og funky, til det litt mer rocka og nedtonede. Alt etter hva materialet krever.
Skjalg Raaen har for eksempel lagt fra seg den mest utagerende gitarhelten fra tiden med Åge og Sambandet, og spiller i stedet med smakfull presisjon, med litt slide her, og noen elegante Stratocaster-toner der, og ikke minst, solid koring på så og si alle låtene. Han er en sjarmør.
Kveldens høydepunkt? Enkelt ... Duetten mellom Lind og Raaen på «Irreplaceable», som er en låt Lind selv var med på å skrive bl.a. sammen med produsentduoen Stargate. Her blir den gjort om til noe som kunne vært hentet rett ut av The Everly Brothers-universet, til stor latter og entusiasme i salen.
Den sexy «Yum Yum Gimme Some» utviklet seg til en løs og leken funk-jam der alle i bandet fikk vist seg frem. Både pianist Erik Sortdal, trommeslager Torstein Lofthus og bassist Jørgen Malo leverte - og så Skjalg da så klart, som tok over hele scenen, på en herlig James Brown-ish måte.
Selv «When Susannah Cries», en låt som i utgangspunktet er ganske enkel, fikk nytt liv i en mer raffinert innpakning. Det var bandet som rett og slett reddet den.
Ingen Lind-konsert uten ukulele så klart, og den fikk vist seg fram ved flere anledninger, slik som på «Afraid of Heights» og «Hey Soul Sister». To av de mer søte høydepunktene på kvelden.
Men igjen, det mest slående ved kvelden?
At jeg, 47 år gammel, satt der som salens desidert yngste ... Det er jaggu ikke hver dag man opplever noe slikt. Kan nesten ikke huske sist gang det skjedde.
Og det sier kanskje like mye om publikum som om artisten ... og kanskje litt meg ... eller kanskje noe om pop-bransjen?
Fordi når jeg gikk ut på byen etterpå, og snakket med ei jente på 25 år, og jeg fortalte henne at jeg hadde nettopp vært på en Espen Lind-konsert, så spurte hun kjapt: «Hvem er det?»
Wow. Brutal denne pop-bransjen, altså ... Ageism is a bitch!
Del på Facebook | Del på Bluesky