Hvilken triumf, Sondre Lerche!
«Acrobats» byr på en detaljrikdom til å miste pusten av. Et helt utenom det vanlige, popmusikalsk verk.
Sondre Lerche er en type artist det er en fornøyelse å følge langs alle hans krumspring. Det er fire år siden smått fantastiske «Avatars of Love», og en smak av oppfølgeren kom tidlig i år i form av EPen «Turning Up the Heat Again». I juni var han så full av «Acrobats» at han stolt som en hane ikke kunne dy seg for å holde en intimhøring for spesielt inviterte.
Med «Acrobats» i hende, er det ikke vanskelig å forstå hans opprømte engasjement. Dette er nemlig noe ganske spesielt – og det er sannelig ikke hver dag nyvunnen lykke på kjærestefronten munner ut i eksepsjonelt fin popmusikk.
Popmusikk? Jeg har tidligere tillatt meg å stille spørsmål ved om Sondre Lerche steller med pop; er han ikke altfor «komplisert» til å benevnes som popmusiker? Men dette er sikkert: Avsluttende «Life-Changing Love» er popmusikk så det holder! Her er han like mye pop som Harry Styles er når HAN er på sitt aller beste.
Er så «Acrobats» en komplisert affære? Ja, den er vel det – hvilket ikke betyr at den er tung å lytte til. Om du gir albumet litt tid og noen omdreininger, vil du oppdage at et vell av nydelige melodilinjer bare smyger seg inn i hodet. Hvilken oppfinnsomhet Lerche er i besittelse av!
Dette gir seg blant annet utslag i arrangement som låter flunka nytt fra låt til låt. Her er ikke mye som ligner «to gitarer, bass og trommer». Nøye utvalgte live instrumenter, som ståbassen, marimbaen og klarinetten, men også hauger og lass av elektronikk – som oftest styrt av maestro Matias Tellez. Sangerinnen Marianna Sangita Røe beriker så absolutt det vokale, mens et titall strykere gjør lyden mektig. Orkestratoren og keyboardisten Alexander von Mehren er også en viktig brikke i det intrikate spillet omkring «Acrobats».
Som komponist, våger Sondre Lerche seg på innfall som strengt tatt er «forbudt». Det følgende blir litt teknisk, men ta «Drive Me Away From You», der refrenget bygges på den mega-tradisjonelle akkordprogresjonen D – fiss – G – A. Helt annerledes enn tradisjonelt blir det, når Lerche finner ut at han skal ta byggverket ned, stor sekund for stor sekund som det heter på musikkspråket. Akkordprogresjonen er den samme, men alt sammen flyttes sånn at utgangspunktet ikke blir D, men C, så Bb, så Ab, så Gb, så E – hvorpå slutten kommer brått før han er tilbake i D. Som sagt – «forbudt».
Men låter det popmusikk? Yes! Vi snakker popmusikk av himmelsk karakter!
Opphavsmannen briljerer som gitarist (hovedsakelig nylonstrenger), men overlater kompet i den smakfulle men monumentale valsen (!) «In the Time Before I Knew Her Well» til noe som nærmer seg et fullbesatt symfoniorkester. Very Paul McCartney-ish.
Jeg gjentar: Oppi alle de kompositoriske krumspringene er dette som helhet et betydelig stykke popmusikk – og la deg for all del ikke stoppe av at jeg har tillatt meg å gå en smule musikkteoretisk til verks.
Det føltes for en gangs skyld på sin plass, men her er det bare å gi seg hen - helt uavhengig av om du veit hva en C-dur akkord er for noe. For «Acrobats» låter vidunderlig.
Del på Facebook | Del på Bluesky