Sondre Lerche And The Faces Down Quartet: Duper Sessions
A major minor detail. Thats the question. Duper Sessions er popmusikk slik jazzfolket liker den. Det vil si popmusikk slik den hørtes ut et drøyt halvt århundre tilbake i tid da jazzen jo VAR popmusikk. Progressivt?
For å svare på spørsmålet først. Nei, progressivt er det definitivt ikke. Men så er det da heldigvis lov å kikke tilbake i historia også. Sondre Lerche gjør det til og med hovedsakelig med egne, nykomponerte låter og det skal han ha poeng for.
Men vi skal altså tilbake. Lerche tar det på kornet, når han serverer Månenatt På Honululu som bonuskutt; en sang som herja norske radioer en gang på 1940/50-tallet. En fantastisk morsom versjon, by the way amerikansk kjennes som passende sjargong i denne sammenhengen.
For det var her det skjedde, i Tin Pan Alley, midt på Manhattan i New York. Det geografiske opphav er West 28th Street, mellom Broadway og Sixth Avenue et par steinkast fra hovedkontoret til Rolling Stones, by the way.
Etter hvert ble Tin Pan Alley uttrykk for en stil, mer enn geografi. Vi snakker om tida før innspilt musikk bestemte hva som var populært, og et stykke ut i nettopp den tida. Den gang a vaudeville theatre dukka opp på hvert et gatehjørne, og da musikken i all hovedsak ble solgt som noter som den musikalske familiefar eller -mor så kunne framføre på piano, foran betatte sønner og døtre og onkler og tanter.
De sentrale komponistene hadde navn som Irving Berlin, Cole Porter, George Gershwin og Hoagy Carmichael. Jeg spurte en gang Paul McCartney hvem han som komponist følte størst felleskap med; Irving Berlin eller Keith Richards? Svaret lød sånn:
- Ehhhh Cole Porter.
Vi er der Rod Stewart er med sin Great American Songbook.
Den hippeste referansen, sett fra Sondre Lerches synsvinkel, er nok Chet Baker jazzens James Dean. Stikk ned eller ring til den utmerkede jazz-saxofonisten Bodil Niska i Bare Jazz (midt i Grændsen i hovedstaden), og hun vil ganske sikkert kunne geleide deg fram til en 3-cd-utgivelse under tittelen Chet Baker: Vocal Collection.
Om Sondre Lerche med utgivelsen av Duper Sessions kan få bare et titalls unge mennesker til å oppsøke dette mesterverket, har utgivelsen hatt sin kulturhistoriske misjon.
Hvor var jeg? Jo, Tin Pan Alley gikk overende midt på 50-tallet. Noen tidfester det nøyaktig til 12. april 1954, den dagen Bill Haley and the Comets spilte inn Rock Around The Clock. Nesten to år seinere, i januar 1956, var æraen uansett definitivt over for da var Elvis Presley ute med "Heartbreak Hotel.
Nå skulle ikke folk lenger ha noter. Og resten er historie vi alle kjenner.
I bunn og grunn er dette et godt, gammeldags swing-album, som en eldre kollega av meg sier - og tonen settes så avgjort allerede med åpningssporet Everyones Rooting For You. The Faces Down Quartet gjør en glimrende jobb, men om hele albumet skulle vært slik, kunne opphavsmannen like gjerne hyra Hot Club de Norvège.
Her vrimler selvfølgelig av kompliserte akkorder maj7 og det som verre er, som i Minor Detail; ei låt det ellers ville vært naturlig å tillegge for eksempel Jan Eggum.
Ei glitrende pop-plate er det blitt. Men forvent altså ikke pop lengre framskreden enn hva jazzfolket tåler. Heller ikke tekstmessig; her kommer man aldri lenger enn til at sommer kommer og vinter går, but there will never be another you. Enhver Gluecifer-tekst er Ibsen i forhold.
Del på Facebook | Del på Bluesky