Sondre Lerche sprenger alle grenser
Det hender det dukker opp album der man som anmelder blir sittende smått målløs. Hvordan er det mulig å få til dette, liksom?
Hver gang jeg hører Sondre Lerche, kommer til å tenke på et møte jeg hadde med Paul McCartney. Jeg ville vite hvem han kjente seg mest i familie med, som komponist – Keith Richards eller Irving Berlin? Svaret kom på rede hånd:
- Cole Porter.
Jeg aner jo ikke hva Sondre Lerche mener om verken Paul McCartney, Irving Berlin eller Cole Porter – ingen av dem omtales i hans glimrende bok. Men jeg har på følelsen av at jeg er på rett spor.
«Patience» er nærmest skremmende bra. Et kunstverk. Vi snakker popmusikk hele veien, men Sondre Lerche slentrer elegant mellom høyst forskjellige uttrykk. «That’s All There Is» toucher Pet Shop Boys-pop’en, mens «Put The Camera Down» er orkestrert som kammermusikk. «Why Did I Write The Book Of Love» er bossa nova, og «Why Would I Let You Go» er … Paul McCartney opp ad dage.
Men mest er det Sondre Lerche. Han er en hva idrettsverdenen omtaler som en «komplett utøver». Som komponist, som gitarist, som vokalist – Sondre Lerche er en artist alle andre nå må måle seg mot. Og ungdommen står i kø.
Med dette varsler jeg flere super-anmeldelser i nær framtid – for dette er jeg bombesikker på: Norsk popmusikk har aldri vært bedre enn den er i 2020. Det er så mange av dem nå, stjernene! Og de funkler stadig klarere på himmelen!
Jeg finner ingen grunn til å gå mer detaljert til verks for å beskrive innholdet på «Patience». Har du ikke skjønt tegninga nå, kommer du antageligvis aldri til å skjønne den.
Del på Facebook | Del på Bluesky