Sondre Lerche briljerer som forfatter
Sondre Lerche er en rev med mystiske akkorder. Men han er også en ordets mann, også i skriftlig forstand.
Sondre Lerche har samla noen av sine beste essayer. Noen av dem har jeg lest i Musikkmagasinet (Klassekampen), men han leverer også helt nye tekster. Fornøyelig lesning tvers gjennom, og Lerche er virkelig en god skribent. Dette er ikke en musiker som har fått hjelp av en profesjonell forfatter.
Sondre Lerche er kjempeflink til å anmelde både konserter og album. Så han er hjertelig velkommen i PULS’ spalter, hvis han skulle ha noe på hjertet og som må ut til folket så fort som mulig.
Lerche er superfan av a-ha. Bandet, og spesielt Morten Harket, har tilsynelatende vært formativt for hans liv som musiker. Essayet om «A Kind of Christmas Card» er sjelsettende bra. Hvilken låt dette er! Jeg glemmer aldri første gang jeg hørte den. Jeg sto på bussen fra Trondheim til Værnes, og tenkte: Dette må da være Ian Hunter?! Så var det Morten Harket!
Han skriver om Tin Pan Alley-komponisten Cole Porter, og spesielt om U2s versjon av «Night and Day». Jeg syns han kunne tatt med seg Bonos duett med Frank Sinatra i samme slengen: «I’ve Got You Under My Skin». Det er ikke ofte Frank Sinatra blir sunget av scenen!
Sondre Lerche skriver «pianolåter på gitar», helt korrekt. Det er nok derfor han er opptatt av komponister som Paddy McAloon (Prefab Sprout), Elvis Costello, XTC, Steely Dan og Burt Bacharach (han kunne gjerne lagt til Stevie Wonder) - artister som skriver «vanskelig» popmusikk, men som likevel får det til å låte som pop-hits. De som bruker «jazz-akkorder», som Lerche sier det.
Lerche skriver at han har gjort forsøk på å skrive låter med bare tre akkorder, men fant fort ut at det ikke var noe for ham. Han spiller ikke på samme bane som rock-historikeren Trygve Mathisen beskriver i «Tre grep og sannheten – norsk punk 1977-1980». Lerche sier det sånn: «Livet kunne blitt så annerledes, så grått og trist med bare de samme tre akkordene og én sannhet.»
Likevel behandles for eksempel Kygo med respekt i denne boka, en artist som i mine ører bruker mye mindre enn tre akkorder (forstå meg rett). Og forfatteren elsker Kylie Minogue! Enig! Hun er en av de svært få popartistene om hvem jeg kan si at jeg liker alt hun har gjort. «Light Years». «Fever».
Du får historier om Milton Nascimento og politikken i Brasil, om «gubbene» anført av Thorstein Selvik i Dagens Næringsliv, om å løpe maraton til tonene av ambient/kunst-musikken til Kim Myhr og Steve Reich. Ja, Sondre Lerche har begynt å løpe flere mil om dagen borte i Hollywood!
Jeg har kommet meg gjennom mange bøker om musikk, antageligvis alt for mange. Dette er en av de beste jeg har lest.
Del på Facebook | Del på Bluesky