brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.


Da jeg så brenn. på Tons of Rock i 2023, var stikkordet «Pønkeparodi». Kanskje mest grunnet sceneshowet? Så har det ikke klaffet sånn at jeg har kommet meg på noen konserter siden den gang. Ei heller passer det med turnéen denne høsten, selv om jeg veldig gjerne skulle sett dem igjen!

Uansett, lite minner om pønkeparodi med «Alt jeg trodde var sant». Sjarmen er der fremdeles. Fire år etter «Vandrer på solskinn» kommer den første skiva de har fiksa sjøl. Jeg liker DIY, og det låter som de har skjønt hva de holder på med.

De holder fortsatt på med sin særegne blanding av pønk, pop og rock. Indierock blandet med gammel DumDum Boys. Interessante tekster. Edvard Smith Save på vokal og bass og Rémy Malchère Pettersen på trommer leverer en søt liten skive (ti låter og 27 minutter) som absolutt frister til mer.

Etter noen gjennomlyttinger savner jeg likevel litt mer snert. Intensiteten fra konserten jeg var på. Er de kanskje litt forsiktige? Alle låtene er kule, men det er ingen som utpeker seg som noe spektakulært – som jeg kanskje hadde håpet på, siden dette er fjerde skiva. Jeg mistenker at de nok er bedre live enn på skive. Desto mer synd at jeg ikke får sett dem live denne høsten, satser på neste år!

Låtliste: Piano // Naken // Henrettet i sofaen // Vann over hodet // Køen // Vekk meg opp // Håp om et eller annet // Et lite sekund // Shitt'n // Dørene lukkes


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: brenn. - mye mer enn en pønkparodi

(01.07.23) “Neste låta er – jeg har ikke setlista så jeg vet ikke hva den er – jeg er så dum!” Kan man unngå å bli sjarmert av slikt? Enkelte konserter kan være kjedelige i sin perfekthet. Når man føler at man like gjerne kunne sittet hjemme og hørt på skiva på et supert musikkanlegg, da undres jeg over hvorfor jeg går på konserter. brenn. er unge og kule og jeg har skrevet “Pønkeparodi?” i notatboka.


Miniøya: brenn.

(11.06.23) brenn. er hele norges nye rockefavoritter. Gjelder det også Puls' minireportere?


Et strålende kikcoff for norsk rock i 2022!

(07.01.22) Nå kan du føle deg brennmerka. For du er rett og slett nødt til å høre dette. brenn.!


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.