Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Gojira i Spektrum - alt er riktig

Det beste med å skrive for Puls er at jeg får sett alle banda jeg egentlig burde kjent til for lenge siden. “Jeg kan ta Gojira, jeg har ingen planer søndag, dropper søndagsmiddagen” ... vel, denne søndagen ble det treretters av ypperste klasse, og allerede før første support var ferdig med første låt tenkte jeg at dette blir en kremkveld.


Gojira / Oslo Spektrum / 17.06.22


I gamle dager dro man på konsert for å se band man kjente godt. I gamle dager droppet man stort sett supporten fordi de pleide være elendige. I gamle dager betød kort kø på damedoen bra tungmetall. Det begynner å bli lenge siden gamle dager, men kort kø på damedoen betyr fortsatt bra tungmetall. Supportbanda (Employed to Serve og Alien Weaponry) var så bra at de får en egen anmeldelse. Enkelt og greit.

Spektrum var full av publikummere som var kommet for å rocke vilt og uhemmet. De fleste begynte med første bandet og trippa mens de venta på indrefileten. Et sceneteppe hang med lysende symboler som byttet på, inntil en nedtelling begynte – fra 180 – hender i været, mobiler lyste og ølglass fløy over salen. Sceneteppet faller og plutselig føles Spektrum som en konsertsal, en gigantisk storstue, passende for Gojira aka Godzilla. Spektrum funka som ordentlig konsertlokale! Tenk at jeg skulle si det. For Gojira hadde med seg et forrykende multimediashow, med lys og laser og røyk og sølvserpentiner og konfetti og video og det høres overdådig ut, men det passet så bra.

Det var til og med en liten tegnefilm, en slags hyllest til en annen apefilm. Videoen til “Another World” kan finnes på internett og anbefales!

Alt stemte denne kvelden. Lyden var gjennomgående helt perfekt. Mosh piten kokte, og den innbefattet mesteparten av gulvet. Sittende mosh har jeg aldri sett før, men det er tydeligvis en greie? Crowdsurfing, selfiecrowdsurfing, imponerende få mobiler som lyste opp – eller kanskje jeg bare var så betatt av det som skjedde på og fra scenen at jeg ikke la merke til det.

For Gojira er et knakende bra band, atter et band jeg burde fått med meg for lenge siden, for de har holdt på siden 1996. Brødrene Joe (vokal, gitar) og Mario (trommer) Duplantier fikk med seg Christian Andreu (gitar) for de ville spille “hardt og fort”. Og det har de fortsatt med. De startet som Godzilla – og besetningen har vært den samme siden 1998, da bassist Jean-Michel Labadie kom med. De måtte bytte navn i 2001 og da ble det naturlig nok Gojira som er rōmaji for Godzilla.

Tungmetall har blitt tyngre med årene. Steintungt, faktisk. Gojira har fått tre fossile slangestjerner (Ophiuroidea) oppkalt etter seg. Det har forøvrig også Thomas Haake (Meshuggah) og Ian Paice (Deep Purple) fått, de siste i en lang rekke tungmetallmusikere som har fått fossile arter oppkalt etter seg.

Gojira er hardt og melodisk og rått, det er tungt og seigt og steintøft. Det er avant garde prog møter dødmetal på Sea Shepherd. Det er komplekst og vakkert og rytmene hopper vilt og hemningsløst. Tekstene er gjennomtenkte og gode, så man har lyst til å lese dem som dikt. Bandet er selvfølgelig opptatt av klima og miljø og har en forkjærlighet for hvaler, delfiner og haier. “Flying Whales” er en søt liten ballade om nettopp hvaler.

På et tidspunkt tenkte jeg at dette er litt Pantera, bare tusen ganger bedre. Den såkalte “gjenforeningen” (hvordan det skal foregå er det ingen som skjønner) kan de bare droppe og sende folk på Gojirakonsert istedet. Trommisen (som var fjorten da de startet bandet) var tydeligvis født med trommestikker i henda. Disse delte han forøvrig gladelig med publikum og det seilet et par dusin fra trommesettet ut til salen i løpet av kvelden.

Bror Joe var nok født med mikrofon i hånda, for mannen kan synge. Og snakke perfekt engelsk. Når bassist og gitarist holder like høy standard, da er det bare å glede seg til neste gang de gjester det kalde nord.

Det er gode muligheter for å se den franske kvartetten – tenk at et så bra band kommer fra Frankrike! - for de besøker Norge ofte. Det er nok mange som ønsker dem til Tons of Rock, men jeg vil mye heller se dem i storstua en gang til. Dette var ganske enkelt trés magnifique!

Set list: Born for One Thing, Oroborus, Backbone, Stranded, Flying Whales, The Cell, Love / Remembrance, Hold On, Grind, Silvera, Another World, L'enfant sauvage, The Chant, The Gift of Guilt, New Found, Amazonia


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Gojira - komplekst og vakkert

(25.06.23) Mitt første møte med Gojira var i Oslo Spektrum for snart et år siden. Jeg har hørt mye på dem siden det. At jeg i den anmeldelsen tok feil på et punkt (om gjenforeningen av Pantera) er jeg i grunnen bare glad for.


Nye toner fra Gojira

(02.05.21) Det har vært skyhøye forventninger til deres syvende album. Etter 20 år med kompromissløs tilnærming til musikk, møter vi her litt andre toner fra de sympatiske miljøaktivistene fra Frankrike.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.