Nye toner fra Gojira

Det har vært skyhøye forventninger til deres syvende album. Etter 20 år med kompromissløs tilnærming til musikk, møter vi her litt andre toner fra de sympatiske miljøaktivistene fra Frankrike.

Av Jon Mikkel Flaten // 02.05.21

«Born For One Thing» er en herlig start, og er klassisk Gojira i godform. Stilendringen på «Fortitude» er likevel lett å høre på de neste låtene; dreiningen mot det mer melodiøse og allsangvennlige er påtagelig. Bandet har selv uttalt at de med «Fortitude» var klare for å bringe mer glede og positivitet ut til fansen. De beveger seg over i kategorien stadion-rock - og det er lurt, hvis antall fans er viktig. Men puristene vil nok føle seg litt snytt.

«Fortitude» var ferdig innspilt og klar i januar 2020. Grunnet pandemien har den ligget på is siden den gang. Likevel er det noe uferdig over albumet. Med en plate som omhandler temaer Gojira virkelig brenner for - miljø og jordklodens tilstand - er det et paradoks for meg at de virker litt uinspirert. «The Trails» og «The Chant» er gode eksempler på dette, dansbare og sjangerforvirrede som de er.

Jeg er på ingen måte mot å utvikle seg som band, og etter å ha fulgt bandet Opeth gjennom tykt og tynt i et par tiår, har jeg vært igjennom det meste. Jeg føler bare at Gojira her er på vei til noe, men foreløpig ikke har kommet riktig frem.

Låter som «Sphinx» og «Grind» drar opp helhetsinntrykket med sin klassiske Gojira-stil. «The Grind» ligger sist i dette settet. Dermed avslutter man med samme følelse som etter en nordnorsk sommer, der siste feriedagen har plussgrader og sol og alle var enige om at sommeren var fin.

Nå venter snart lange turneer der bandet får testet de nye låtene sine på publikum, meg inkludert. Kanskje bringer dét ny inspirasjon for å nærme seg målet på neste album. Jeg venter i spenning.

Jeg vet vi ikke triller terning på platene i PULS, men drister meg likevel til å levere en 3’er.