Fra “Fakkeltog” til “Take On Me”

- Du skulle sette på en låt og slå folk i hjæl på tre minutter. Paul Waaktaar Savoy forklarer hva som forma a-ha historien – den delen vi kjenner så langt. Dette er del I av et omfattende intervju. Det er gledelig å kunne konstatere at de musikalske ambisjonane ikke er omvendt proporsjonale med bevegelsene på bankkontoen.

Paal Waaktaar Savoy

Av Stig Myhre // 06.07.99

---

Savoy, det andre bandet til Waaktaar, er aktuelle med radiosingelen “Star”, en forsmak på Savoy-LPen “Mountains In Time”, ute i butikkene 23. august.

“Velvet”; ny a-ha-singel...?

Comeback-skiva til a-ha er på vei. Rapportene tyder på en ny a-ha singel i september, og LP i november. Platekontrakten med Warner Music er i boks, og de planlegger en gigantisk verdensturne i år 2000. Forsmaken på a-ha albumet er visstnok Savoy-hiten “Velvet”, opprinnelig en låt skrevet med a-ha i tankene. Vi kommer selvfølgelig sterkt tilbake til disse utgivelsene. I denne intervjurunden med Paul Waaktaar Savoy, den kreative kraften i a-ha, snakker vi om a-ha historien før gjenforeningen. Fra a-ha forgjengeren Bridges til “Memorial Beach” i 1993.

For du kommer aldri utenom Bridges. Følelsen av å være fri. Følelsen av å være “amatør”. Nøkkelsetninger I Bridges, forgjengeren til a-ha. Ga ut “Fakkeltog” i 1980. Mot slutten av a-ha karrieren gikk Paul tilbake til denne befriende epoken. “Vi heter Bridges og tapte NM i rock i 1978”, uttalte a-ha i forkant av “Memorial Beach”. Året var altså 1993. Ikke tilfeldig. Bandet tok kontrollen igjen. Plateselskapet og apparatet rundt skulle ikke lenger tukle med livsverket.

“The Early Years”...?

- Jeg digger Bridges. Ikke musikk som folk flest spiller inn i 16-17 årsalderen, sier en fornøyd Paul. Han har bare en liten innvending.

- Flau over deler av tenåringsangsten. Jeg følte veldig mye på den tida - var jo rene martyren,

- Kansje vi burde lansere “Fakkeltog” påny, som “the early years”? , undrer han. En strålende ide. En sterk savna nyutgivelse du i dag må betale 2000-3OOO kroner for. “Fakkteltog” viser hva som forma Norges største popsnekker. Ikke minst melankolikeren Waaktaar Savoy. Tungsinnet dominerer på “The Melancholic Chevaliers”, “Scared, Bewildered, Wild”, “Death Of The Century” og “September”.

The Doors & Jimi Hendrix

Bridges besto av låtskriveren Paul på gitar og vokal, Magne Furuholmen på synth, Viggo Bondi på bass og Øystein Jevanord på trommer. Fire hippier, midt i pønk og new wave-æraen. Sånn ca. ti år for sent ute.

- Full pipekonsert under Bondifestivalen. Mor sydde slengbukser, som du ikke fikk kjøpt lengre. Vi spilte obskure, psykedeliske låter midt i pønken, med Magne på “psykedelisk gitar”...

Bridges var med andre ord ikke videre inspirert av Sex Pistols og “Anarchy In The UK”. Jimi Hendrix og The Doors derimot...

- Jimi Hendrix hadde en feit produksjon. Ingen gitarister har vært så fluid som Jimi Hendrix. Jeg er stor fan av Mitch Mitchell, den eminente trommeslageren hans. Men jeg likte først og fremst låtene. Gikk lei av timinutterssoloene til Hendrix. De to tre første LPene er knallbra, blant annet fordi produsenten Chas Chandler holdt han tilbake. Den minimalistiske Jimi Hendrix er undervurdert.

- The Doors lærte meg mye om arrangement. Utrolig flinke folk. Få overdubs. Enkle virkemidler utgjorde hele pakka, og jeg ble meget imponert. Fikk frysninger av gitarspillinga til Robby Krieger. Han traff alle nervetrådene. Alltid oppfinnsom, selve immunforsvaret mot kjedelige akkorder. Men alle deler av bandkonseptet fascinerte meg. Ta for eksempel basslinjene på “You`re Lost Little Girl” og “Riders On The Storm”. En gigantisk opplevelse i seg selv.

- Noen “måtte” være Ray Manzarek...

- Vi ønska en harpist i bandet. Ingen enkel oppgave. Hvor finner du kombinasjonen harptist og Doors-fan?

- Jeg og Magne krangla om statusen som gitarhelter. Men lidenskapen for The Doors utløste en av våre bitreste perioder. Du skjønner, noen måtte spille keyboard, en måtte liksom være Ray Manzarek. Jeg pekte selvføklgelig ut Magne, og fikk viljen min til slutt. Magne bærer ennå nag...

- Traff du noensinne helten din, Robby Kriger?

- Nei. Men jeg traff en som kjente ham veldig godt. Han fortalte at Robbie er gun-fanatic. Svære rifler og Magnum’er i hvert eneste rom, overbevist om at drapsmannen banker på døra hvert øyeblikk...

Bridges og pønk-ideologien

Ved inngangen til åttitallet ble likevel Bridges inspirert av pønkideologien. Tidsånden het “gjør det sjøl”!.“Fakkeltog” ble utgitt på det selvfinansierte plateselskapet Våkenatt. Bridges tegnet, klistret og klippet coveret ferdig på kjøkkenbordet.

- Tross alt, jeg syntes pønkbevegelsen var jævlig tøff. Kult å måtte gjøre alt selv. Jeg fikk samme samme kicket med Savoy og indierocken på nittitallet. En hjemmesnekra ideologi. Mer kontroll. Ikke coorporate. På åttitallet ble det alt for mye fokusering på utseende og image.

- Kjøtt og dePress skilte seg ut. Utrolig bra band. Jeg digga spesielt Kjøttlåtene “Kloning” og “Jeg Vil Bli Som Jesus”. Andreij Nebb er stor, spesielt på “Lars Hertevig” og “Block To Block”.

- Krise at Magne flytta fra Manglerud til Asker - “gærn” side av byen?

- En nedtur, Asker var skikkelig soss. Men innsatsviljen ble testa. Jeg reiste fra Manglerud, tvers gjennom byen og helt til Asker for å øve. Fem ganger i uka. Utrolig kjedelig å sitte på bussen etter skolen og tilbake igjen på natta - da skal du vite at du har lyst. Alltid nye låter. Alltid ambisiøse prosjekt.

“Intrikate” Øystein Jevanord

Bridges handla om intrikate linjer og symfonisk rock. Avanserte saker. Beinhard øving – og det er kansjke et tankekors at Øystein Jevanord spilte trommer på deLillos-LPen “Suser Avgårde” i 1986? Dette megabidraget til den enkle popmusikken...

- Øystein Jevanord er en kjempegod trommeslager, spilte på en del a-ha låter, og gjorde en lengre turne med oss. Veldig sprø. Original. Han gjør ting bakvendt. Jeg skjønner godt at det ikke var plass til den uortodokse spillestilen i deLillos, så fikk han da også sparken. deLillos er et band der du risikerer en smekk over finger’n om du våger deg på musikalske utskeielser.

I likhet med Øystein Jevanord, tok Pål og Magne syvmetersteg musikalsk. Det starta med bandet Poem, i perioden mellom Bridges og a-ha - 1981/82. Det uutgitte Poem-albumet viser et mer tidsriktig band, musikere på vei mot det store gjennombruddet.

- Vi tvang Øystein Jevanord til å kjøpe synthtrommer, som han hata maksimalt. Men Poem-LPen inneholder masse bra sanger. En del av dem ble a-ha låter; “We`re Looking For The Whales”, “Soft Rains Of April” og halvparten av “Scoundrel Days”!. Likevel droppa vi albumet og reiste til London i 1982.

På haiketur gjennom Europa...

Paul og Magne satsa alt på karrieren. Glem utdanning. Glem trygg framtid. Viggo Bondi og Øystein Jevanord, kompisene fra Bridges, hadde mindre ambisjoner. De sto over Londonturen og takka for seg. Paul lot Morten Harket overta vokalen, og a-ha så dagens lys i september 1982.

Etter gjennombruddet, mente alle at Øystein og Viggo gjorde tidenes brøler. Men hvem kunne spå suksessen? I denne lotto-bransjen? Dessuten – det er ikke særlig attraktivt å fryse i London, heller ikke i 1982 – og musikken hadde virkelig ikke lenger mye til felles med Brdiges.

- Det fantes ingen plass for kompromisser i Bridges - vi spilte for oss selv. Vi møtte viktige bransjefolk i England, folk som ikke hadde tid til å komme inn i stemningen. Du skulle sette på en låt og slå folk i hjæl på tre minutter. Ingen sarte detaljer. Vi slukte alle popshow på fjernsynet, spesielt Top Of The Pops, elska Soft Cell og synthpopen.

- Ingen London-depresjoner?

- Joda. Vi haika i fire dager, for å besøke familien i Norge. Gjennom det mest intense drittværet i Holland og Belgia. Våkna klokka tre om morningen i en eller annen kjip by. Men det verste skjedde da jeg traff Lauren (kona og gitaristen/vokalisten i Savoy). Den dårlige økonomien gikk meg på nervene, spesielt da Lauren reiste hjem til USA. Ikke bare var jeg blakk, jeg var blakk på den andre siden av Atlanterhavet... Og jeg hadde ikke muligheten til å ringe henne. Dette gjorde meg ganske desperat, men jeg sendte henne masse låter for å imponere...

Til topps på Billboard!

Paul skrev blant annet den første a-ha singelen, “Take On Me”, tydelig inspirert av Lauren Savoy. “Take On Me” ble hitsingelen og gjennombruddet. Beviset på at den høye målsettingen ikke var forgjeves.

“Ambisjoner er gratis, så hvorfor være beskjeden?” undra Paul Waaktaar. Og Paul. Magne og Morten oppfylte drømmene til tusenvis av band. I september 1985 kunne de se sitt navn på toppen av klodens viktigste hitliste, Billboard Hot 100!

-

---

Del på Facebook | Del på Bluesky