Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

Når jeg tenker etter, hadde det egentlig ikke sjokkert meg om så var tilfelle. Han går tross alt med på å spille i band med kona si, som ennå ikke har lært seg å skifte grep på gitaren, synge rent eller forstått seg på hvordan man oppfører seg på en scene. For eksempel, hvilken popvokalist stiller seg lengst bak på scenen, bak trommesettet?? Herregud.

AF

Mark Lanegan:

Ingenting er verre enn å se sine gamle idoler falme. Fire timer før Slash og kompani parodierte seg selv på Enga-scenen, stilte en uinspirert Mark Lanegan – herodeppa som alltid – under steikende sol og med elendige lydforhold på Sjøsiden i Middelalderparken.

Det eneste positive man kan om dagens Mark Lanegan, er at han synger like stødig og kraftfullt som før. Men hva hjelper det når låtkvaliteten svikter, og kroppsholdningen på scenen er like slapp og ubrukelig som en nedregnet vedsekk?

Det var en rein plage å se mannen i en slik falmet og utdatert utgave, som både undertegnede og hundrevis av andre publikummere har hyllet som en gud i mange år.

Og når han i tillegg forlater scenen etter 27 minutter, og alle vet han har tjent en trygdebrukers årslønn på konserten, da fortjener han intet mindre enn en real omgang juling. Skamme seg!

AF

National Bank:

National Bank gjorde sin debutkonsert på Øya’04, og den leverte de med stil. Låta ”Tolerate” burde vel være kjent for de fleste etter en durabelig mengde radiospilling den siste tida, og det er trivelig å konstantere at National Bank har flere låter av samme kaliber som radiohiten.

Thomas Dybdahl, 2 brødre Horntvedt, Morten Qvenlid og Nicolai Eilertsen har med god hjelp fra en låtskrivende herremann ved navn Martin Hagfors satt sammen en musikalsk konstellasjon som tabloidavisene garantert omtaler som en ”supergruppe”. Men i motsetning til for eksempel Øya-aktuelle Velvet Revolver, så virker det hele så deilig naturlig og så befriende lite hypa. Musikken snakker for seg. Band og publikum storkoste seg om kapp i kveldssola denne fredagskvelden, og etter at en humørsjuk Mark Lanegan, samt en del morderiske veps delvis ødela dagen for min del, ble i alle fall kvelden reddet av en av tidenes beste debutkonserter.

TK

Velvet Revolver:

Hvem var egentlig Axl Rose igjen? Han er for lengst glemt, og ikke er det noen som savner han heller. Han kan sitte og ruge på Guns-navnet og surmule i fred.

Joda. Det funker detta. Det når aldri heeeelt de store høyder, det er kanskje litt vel strømlinjeformet, men det funker. Det rocker og trøkker og er generelt ganske kult. Og det er unektelig et fett syn å se disse gutta på scenen igjen;Slash, Duff, Matt Sorum, Scott Weiland og han siste fyren som ingen vel egentlig vet helt hvem er eller bryr seg noe særlig om. Ikke ser de spesielt gamle ut, og ikke ser de så altfor slitne ut heller, og det bitre nederlaget over å bli henta på Gardermoen i noe annet enn Limo ser ut til å være glemt. Det skranter litt på låter å bite seg merke i (men hva gjør vel det, når man kan legge inn en og annen G'n'R/STP-klassiker?) men alt i alt en så absolutt fullt godkjent jobb på Øya. Skal bli artig å se hvor lenge dette bandet varer.

TK

Velvet Revolver: Gamle karer har fortsatt draget på fansen (Foto: Torgeir Kjeldaas/Puls)