Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser
Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.
/ /
Torsdagen ble i det store og det hele preget av en gjeng fra NYC ved navn TV on The Radio, en gedigen Black Debbath-opptur (kunne det egentlig bli noe annet??), en tilsvarende nedtur ved navn Span (men det fikk ikke vi sett mye av, for da måtte vi hjem og spise) og en helt overveldende forestilling fra trønderne i Silence The Foe. Skulle også fredagen reddes ved hjelp av norske artister? Ikke helt.
Kaada:
Kaadas uttrykksform ligger langt til venstre for hva menigmannen tåler hjemme i stuene sine til vanlig. Likevel klarte en spillesugen Kaada å få med seg publikum med sine sykhumoristiske innslag av utålmodige stemningsskifter og Patton-hermende spasmedansing.
Selv hadde jeg plassert meg bakerst i mengden, og inntok et relativt stort sytekor av gamle FNM- og Bungle-fans, som syntes Patton-dresskledde Kaada virket påtatt og utdatert ja, nesten barnslig i forhold til hva Patton har prestert innenfor den samme schizofrene sjangerrammen.
Å være spesiell er ikke det samme som å være bra. Musikken som Kaada representerer, i likhet med Mr.Bungle og Kultur Schock, er såpass lovløs og ute i forhold til folks fatteevne at det er vanskelig å arrestere ham for kvalitetssvikt.
Det ønsker jeg for så vidt heller ikke å gjøre. Kaada er en dyktig musiker med god fengeteft og artige idèer. Men den konstante skjevheten han tegner musikken sin inn i, er litt for kronglete til at han klarer å bære den med rak rygg.
AF
Savoy:
Ekteparet Waaktar/Savoy bør holde visene sine hjemme i millionbolig(ene) sine hvis de ikke klarer bedre enn de viste på ØYA fredag.
Det er rett og slett frekt å stille opp under en signatur som Waaktars, og så levere en konsert som dette. Savoy opptrådte som et et nystartet amatørband på Kulturmønstring-nivå. De tusener av fremmøtte ørepar, koordinerte ikke i det hele tatt med øynene deres, som så en av landets største popmakere noensinne, sitte ved roret. Vår alles kjære Paul Waaktar.
 ( ) |
Bandet spilte bedritent dårlig og i utakt. Hver eneste låt hadde vokale utskeielser med en surhetsverdi langt utenfor det spiselige. Og lyden var så grøtete og dårlig at Paul Waaktar likegpdt kunne plassert mora si bak miksepulten.
Når jeg tenker etter, hadde det egentlig ikke sjokkert meg om så var tilfelle. Han går tross alt med på å spille i band med kona si, som ennå ikke har lært seg å skifte grep på gitaren, synge rent eller forstått seg på hvordan man oppfører seg på en scene. For eksempel, hvilken popvokalist stiller seg lengst bak på scenen, bak trommesettet?? Herregud.
AF
Mark Lanegan:
Ingenting er verre enn å se sine gamle idoler falme. Fire timer før Slash og kompani parodierte seg selv på Enga-scenen, stilte en uinspirert Mark Lanegan herodeppa som alltid under steikende sol og med elendige lydforhold på Sjøsiden i Middelalderparken.
Det eneste positive man kan om dagens Mark Lanegan, er at han synger like stødig og kraftfullt som før. Men hva hjelper det når låtkvaliteten svikter, og kroppsholdningen på scenen er like slapp og ubrukelig som en nedregnet vedsekk?
Det var en rein plage å se mannen i en slik falmet og utdatert utgave, som både undertegnede og hundrevis av andre publikummere har hyllet som en gud i mange år.
Og når han i tillegg forlater scenen etter 27 minutter, og alle vet han har tjent en trygdebrukers årslønn på konserten, da fortjener han intet mindre enn en real omgang juling. Skamme seg!
AF
National Bank:
National Bank gjorde sin debutkonsert på Øya04, og den leverte de med stil. Låta Tolerate burde vel være kjent for de fleste etter en durabelig mengde radiospilling den siste tida, og det er trivelig å konstantere at National Bank har flere låter av samme kaliber som radiohiten.
Thomas Dybdahl, 2 brødre Horntvedt, Morten Qvenlid og Nicolai Eilertsen har med god hjelp fra en låtskrivende herremann ved navn Martin Hagfors satt sammen en musikalsk konstellasjon som tabloidavisene garantert omtaler som en supergruppe. Men i motsetning til for eksempel Øya-aktuelle Velvet Revolver, så virker det hele så deilig naturlig og så befriende lite hypa. Musikken snakker for seg. Band og publikum storkoste seg om kapp i kveldssola denne fredagskvelden, og etter at en humørsjuk Mark Lanegan, samt en del morderiske veps delvis ødela dagen for min del, ble i alle fall kvelden reddet av en av tidenes beste debutkonserter.
TK
Velvet Revolver:
Hvem var egentlig Axl Rose igjen? Han er for lengst glemt, og ikke er det noen som savner han heller. Han kan sitte og ruge på Guns-navnet og surmule i fred.
Joda. Det funker detta. Det når aldri heeeelt de store høyder, det er kanskje litt vel strømlinjeformet, men det funker. Det rocker og trøkker og er generelt ganske kult. Og det er unektelig et fett syn å se disse gutta på scenen igjen;Slash, Duff, Matt Sorum, Scott Weiland og han siste fyren som ingen vel egentlig vet helt hvem er eller bryr seg noe særlig om. Ikke ser de spesielt gamle ut, og ikke ser de så altfor slitne ut heller, og det bitre nederlaget over å bli henta på Gardermoen i noe annet enn Limo ser ut til å være glemt. Det skranter litt på låter å bite seg merke i (men hva gjør vel det, når man kan legge inn en og annen G'n'R/STP-klassiker?) men alt i alt en så absolutt fullt godkjent jobb på Øya. Skal bli artig å se hvor lenge dette bandet varer.
TK
 Velvet Revolver: Gamle karer har fortsatt draget på fansen (Foto: Torgeir Kjeldaas/Puls) |
Del på Facebook | Del på Bluesky
Savoy – sofistikert og lett tilgjengelig
(26.09.24) Savoy leverer popmusikk av aller beste merke. Uten at mange oppdager det. Dessverre.
Kvalitetsstempel mer enn godt nok: Savoy
(04.02.24) Kvalitet og solid pop/rock? Du kan alltid stole på Paul Waaktaar-Savoy.