Filmen om a-ha - nå må du komme deg på kino!

Her er filmen om Norges uten sammenligning største pop-suksess. Den er full av dissonanser. Nettopp derfor har den blitt så god.

---

Morten Harket, Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen, Regi: Thomas Robsahm, Aslaug Holm / a-ha The Movie / Euforia

Av Arild Rønsen // 01.09.21

---

19. oktober 1985 vil for alltid stå som en dato med utropstegn etter seg i norsk popmusikk. «Take On Me», komponert og framført av den norske pop-trioen a-ha, gikk helt til topps på verdens viktigste hitliste – Billboard Top 100. Låta lå på trioens første album, «Hunting High And Low». 19. januar 1986 gikk albumets andre singel, «The Sun Always Shine On T.V.», til topps i Storbritannia.

Der kunne historia stoppa, men dette viste seg å være bare begynnelsen. De neste fire åra – gjennom albumene «Scoundrel Days», «Stay On These Roads» og «East Of The Sun, West Of The Moon» - var a-ha jevnlig Topp-10 i England.

De var rett og slett blitt et av verdens største popband. I 1991 spilte de for over 200.000 publikummere i Brasil - og det stoppa ikke der. De har «lagt opp» mange ganger, og kommet tilbake like mange ganger. Og dette er et smått mystisk faktum: Hvis de bestemmer seg for å legge ut på veien igjen, vil de fortsatt være et av verdens største live-band.

Et aldri så lite vink fra Mags, Morten og Paul om at de kan tenke seg ut i verden igjen, og alle de største konsertarrangørene vil stå i kø for å overby hverandre. Forklaringa er enkel: A-ha har en låtkatalog å dykke ned i som ligner en bunnløs brønn fylt av gullmynter.

Hvor gode var a-ha? The Beatles? Abba?

Paul Waaktaar sier i filmen at han aldri trodde han kunne måle seg med The Beatles – The Fab Four var altfor flinke og perfekte. Men Velvet Underground? Ja, Lou Reeds band mente han å kunne matche. Waaktaar står bak mørke og melankolske låter i slekt med Lou Reed, men la oss holde oss til The Beatles og Abba. Forskjellen? Som hitmakere eksisterte The Beatles og Abba i seks-sju år. A-ha kan så langt se tilbake på tre tiår på den aller største scenen – så Morten Harket har helt rett: - We seem to be rather recilient.

I filmen følger vi dem fra Paul og Morten fant fram til hverandre i en drabantby på Oslo østkant da de så vidt var blitt tenåringer. Da 70-tall ble til 80-tall dro de til London for å prøve lykken, men måtte vende hjem igjen med halen mellom beina. Hjem til en vokalist de visste var god – Morten Harket. A-ha var født. Nok en gang gikk turen til London, der «karrieren» pekte stadig nedover; hver gang de flytta bopæl gikk standarden et hakk ned.

Er de et eksempel på at stor kunst skapes av sultne kunstnere? Ja, på sett og vis er de det. På en annen side – nei. «Take On Me» gjorde dem til verdensstjerner, selvfølgelig med påfølgende svulmende bankkonti. Men de slutta aldri å lage suveren popmusikk. De har befunnet seg et sted mellom synthpop og mer gitarorientert materiale, men i mine ører har de hele veien holdt forbløffende høy standard – fra «Hunting High And Low» i 1985 til «Cast In Steel» i 2015.

Så hvorfor har de krangla så mye? Da det ble snakk om en dokumentar, sa de omsider ja – men bare om de kunne intervjues hver for seg. «Vi spilte aldri i band fordi vi var kamerater.» Nei vel, tenker jeg. Men hvor vanskelig kan det være? På tale om nok en gjenforening, tenker Magne Furuholmen på «det verste rommet jeg noen gang har vært i».

Det var da voldsomt, tenker jeg. Sammen har de tross alt gjort hverandre til verdensstjerner og mangemillionærer. Mye handler åpenbart om opphavsrettighetene. I popmusikken er det sånn at den som har skrevet sangen stikker av med penga. The winner takes it all. Men hva er definisjonen på «låtskriver»? Er riffet – selve signaturen til «Take On Me» - like mye verdt som vers og refreng, som kan framføres med en enkel kassegitar?

Det toppa seg i forbindelse med «Foot Of The Mountain». Magne hadde et vers, Pål et refreng – hvorpå manageren foreslo å sette dem sammen til én låt. Det ligna den dagen da John Lennon serverte verset til «A Day In The Life», og Paul McCartney fant et «stikk» han hadde liggende. Resultatet ble den aller fineste sangen Lennon/McCartney noen gang signerte.

I a-ha holdt konflikten rundt denne låta på å velte bandet. Pål var irritert, og mente Magne «kunne skrive sitt eget refreng». Mags og Morten satte hardt mot hardt – og heldigvis vant de. For utenforstående framstår denne typen konflikter som rett ut sagt barnslige.

Fins det en framtid for a-ha? Jeg tror det. Jeg tror til og med de har til gode å lage sitt aller beste album – et album fylt av låter som er like gode som «Take On Me», «The Sun Always Shine On T.V», «Foot Of The Mountain», «Train Of Thougt», «Hunting High And Low», «Sycamore Leaves», «I’ve Been Losing You», «Manhattan Skyline», «The Living Daylights», «Stay On These Roads», «Memorial Beach», «Summer Moved On».

For et band! Og for en film!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky