Flammende Kristus over beksvarte djevler - del II

- Pål og Magne ville ha meg med i bandet før de hørte meg synge, spille eller noe som helst. Alt handla om innstilling og vesen. Opprinnelig ville de ha meg med på trommer. Pål hadde ikke øye for noe annet enn at han var vokalisten. Likevel visste jeg at ingen andre enn meg kunne være vokalisten, sier Morten Harket, i del II av et større intervju med vår aller største popstjerne. Husk hvor du leste det... og vit at vi er langt unna slutten på vår samtale.

Morten Harket

Av Stig Myhre // 10.03.99

---

Under Soldier Blue-epoken traff Morten Magne Furuholmen og Pål Waaktaar. Da sto kalenderen på 1979. Bridges, Pål og Magnes første seriøse band, ga Morten et kjempekick. Harket, Furuholmen og Waaktaar var tre totalt forskjellige personer, men samla seg rundt de skyhøye musikalske ambisjonene.

a-ha så dagens lys i september 1982.

Møtet med Furuholmen og Waaktaar

- Bridges var enda lengre framme i løypa enn meg. Allerede da var Pål og Magne oppegående låtskrivere og utrolig modne. Avstanden var kort mellom Bridges og musikk av verdensklasse. Bridges-LPen “Fakkeltog” (1980) gjorde et enormt inntrykk, den forandra situasjonen min totalt. Pål og Magne hadde krefter så de kunne gå akkurat så langt de ville. Å oppleve et slikt band i Norge var en sjokkopplevelse. Jeg ble helt rusa av denne følelsen. Ingenting sperra lengre.

Resten er a-ha-historie.

Nei til Rolling Stone...

Det nylig gjenforente a-ha lyktes med det internasjonale gjennombruddet etter prinsippet: Failure is not an option. De stilte ikke spørsmål om hva som skulle skje hvis de slo gjennom. Spørsmålet var når.

“Take On Me” ble nummer én på Billboards singelliste. Det er ennå et historisk øyeblikk, september 1985. Likevel tillot de seg å si nei til å bli intervjua i Rolling Stone og i Johnny Carson Show. De spilte for nesten 200.000 mennesker i Rio de Janeiro.

I takt med den kommersielle suksessen vokste lysten i norsk presse til “å ta dem”. Mange lot til å ønske seg en a-ha-flopp, men 200.000 tilskuere...

Norsk presse

Morten er lettere desillusjonert over den norske pressestandens forsøk på “å ta a-ha”.

- De visste aldri hva de prata om. De som vil studere fakta, veit hvor ange tv-show vi har deltatt i, hvor mange hitlister vi har vært på. Vi snakker om helt andre tall enn folk er klar over – ja, vi har utretta mer enn folk tror. Parallelt med pressens skriverier om at det gikk dårlig i utlandet – vi befinner oss nå på slutten av 80-tallet - ble vi gratulert av Warner som “the biggest selling act internationally“!

- Hvem tror du hadde rett, de som sitter på bankstatements - eller pressen...? Det er helt dust, det er helt teit, og folk veit det ikke. Samtidig er det feil å drive å gnåle om det, men igjen: Man kan ikke snakke om dette uten å si det som det er. Jeg har aldri ønsket å bli sydd puter under armene på, eller å bli løfta fram utover min egen evne til løfte det jeg holder på med. Det handler ikke om synsing. I Rio satte vi verdensrekord i live-sammenheng. Det er et historisk faktum. Det har ikke noe å si hva jeg synes om det eller hva andre folk måtte “mene”.

- En spade er fortsatt en spade. Det må man liksom bare forholde seg til, ferdig med det. Det blir teit for meg å for eksempel late som jeg ikke er annerledes enn andre - selvfølgelig er jeg det. Hele livet mitt er jo annerledes enn andres liv. Og dette er ikke et spørsmål om jeg er “en ålreit fyr” eller ei. Jeg konstatere bare at mitt liv er en smule annerledes.

Gnisninger mellom a-ha-gutta?

“a-ha på vei ned” gjorde nok inntrykk, men adskillig mer alvorlig var spekulasjonene om gnisninger mellom Harket og Paul Waaktaar Savoy.
Det kunne virke som Osloavisene hadde sendt ut “spioner”. De skulle “føle vibrasjonene“ mellom Morten og Paul bak scenen etter den første Savoy-konserten på Rockefeller. “Mary’s Coming” var ute, kalenderen viste tidlig 1996.

Morten føler et visst behov for å distansere seg fra spekulasjonene etter han utttalte at “a-ha aldri baserte seg på vennskap”.
- Dette har aldri pressen forstått eller ikke vil forstå. a-ha har aldri vært basert på vennskap. Vi har aldri vært avhengig av det heller. Det betyr ikke at man ikke er venner. Det handler om at det skjer noe. Det er ramme alvor, det er et svært prosjekt, en kjempediger ting å løfte på plass, og det er ikke basert på hva man gjør sammen ellers. Vi snakker om et veldig engasjement som man trekker i fellesskap - så har vi vårt eget private liv ved siden av det, en egen vennekrets.

- Det er klart; når man jobber så tett sammen, så gjør man mye sammen og knytter seg til hvarandre, men det er der media er så tjukke i huet. De har barnslige tegneseriebilder av hvordan forholdet fungerer. Jeg mener de i bunn og grun beskytta seg sjæl i beskrivelsen av at Pål og jeg var i krig med hvarandre. Alt dette kom de på selv, men de fikk det til å se ut som om vi inviterete til det.

Om å få et band til å fungere

- Folk lurte på om Savoylåta “Daylights Waiting“ var et slag i trynet på meg. Om så var? Det er helt uinteressant Jeg har ikke problemer med å se at det oppstår noen spenninger i de voldsomme kreftene som er i sving i et internasjonalt band, som a-ha faktisk var og er. Det kan skje ting man trenger utløp for.

- Hvis Pål skriver en tekst om et oppgjør i seg selv eller en greie han trenger å sette ord på på sin måte - om det så er er en stav opp i ræva på meg – ja, så er det helt i orden. Jeg har ikke problemer med det i det hele tatt. Da sitter jeg og veit ikke helt om han har hatt behov for det eller ikke, men det er på en måte helt uinteressant. Det opptar meg ikke et øyeblikk. Det er et spørsmål om hva som må til for at han skal fungere, om hva som må til for at Magne skal fungere og for at jeg skal fungere - og deretter for at bandet skal fungere. Eller at man ser at det gjør ikke det. Jeg er aldri ute etter en statisk tilstand hvor alle er happy.

- Jeg kan ikke forandre Pål

- For det første er det uninteressant. For det andre er det helt urealistisk. Jeg har for øvrig en helt annen kontakt med Magne enn Pål. De er veldig forskjellige vesener. Pål har sin verden, sine ting å forholde seg til, og så har han sin dør åpen for meg, ei dør som ser helt annerledes ut enn Magnes. Det er et enormt spenningsfelt mellom meg og Pål...

- Jeg kan ikke forandre på egenskaper ved Pål, få ham til å være annerledes, det er som å skrelle stripa av en sebra. Sånn er han, og han er i stand til å skrive, produsere og laga de tinga han gjør som den han er, that`s it. Jeg vil bare forholde meg til det, og så vil jeg lære meg selv å være aktiv og produktiv i forhold til realitetene. Men jeg måtte komme meg ut av a-ha for å takle det.

- Jeg merka at jeg ble ble helt uinteressant i a-ha-sammenheng. På slutten var jeg ikke i stand til å forvalte eller formidle de tinga Pål jobba med. Etter hvert løfta han mye aleine, også fordi han tok kontrollen - og da blir det feil innad i bandet. Da sitter jeg der uten verdi. Jeg hadde ikke noe der å gjøre, melder Morten Harket.

Med søsteren i Bravo

Det var ikke bare Norsk presse som misoppfatta a-ha-konseptet. I utenlansk presse ble a-ha tidlig presset inn i en uheldig teenybopper/one hit wonder-image – langt i fra i stil med bandets dybde og store kreative ambisjoner. Dette fikk noen ganger tragikomiske konsekvenser. I det store tyske tenåringsbladet Bravo havna Morten på forsida under overskriften: “Bunty ist meine erste grosse liebe”. Det var bare et lite problem - Morten var avbilda sammen med søsteren Ingunn.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky