A-ha: Vital hitparade

(Oslo/PULS): "Foot Of The Mountain" er en glimrende plate å ta farvel med, og den pågående turneen er det samme. A-ha i 2009 er et popband med flagget helt til topps.

A-ha / /

Av Odd Inge Rand // 09.11.09

Det er rett og slett en stor begivenhet når Morten, Pål og Magne går på scenen og spiller "The Sun Always Shines On T.V." i 2009. Og med kun to medhjelpere på scenen i tillegg til dem selv (Karl-Oluf Wennerberg på trommer og Erik Ljunggren på keyboards) er vi rimelig nærme deres sound fra 1980-tallet også.

De gjør det i Oslo Spektrum, og det er greit nok det. Men A-ha har alltid gjort det spesielt når de har spilt i Oslo. De åpnet Spektrum i 1991, men da de gjorde comeback ni år etter åpnet de Vallhall. I 2002 var de det første bandet som spilte på Ullevaal Stadion, og tre år etter satte de norgesrekord med over 100.000 mennesker i Frognerparken.

A-HA 2009: Har aldri vært så retrospekt, men du verden som det fungerer. FOTO: TERJE DOKKEN.

At A-ha i avskjeden ikke spiller i Telenor Arena er en gåte. Og kanskje vil aldri noen norske band fylle vår største innendørsarena. A-ha hadde iallefall gjort det nå, og når de kommer tilbake for å ta det endelige farvel i desember 2010 er det fremdeles Oslo Spektrum som står på planen.

Vel, vi skal la det ligge, og heller konsentrere oss om det A-ha faktisk presterer i 2009, med 50-åringen Morten Harket ved roret. Med få problemer gjør han A-ha-katalogen ennå med sin signaturstemme som har inspirert så uendelig mange. Greit nok at han sliter ørlite med "Scoundrel Days" og tar til falsetten i stedet for brystklang på "Hunting High And Low" i sitt klimaks.

MAGNE FURUHOLMEN: Har all grunn til å smile. FOTO: TERJE DOKKEN.

Ellers låter A-ha så tidløst som overhodet mulig. Syntetisk og komprimert, men så tidsriktig for glanstiden deres som mulig. I den konteksten har "Train Of Thought" aldri vært bedre, og når de også børster støvet av "I Dream Myself Alive" må man klype seg i armen. Den akustiske avdelingen med praktfulle "And You Tell Me" og allsangvennlige "Velvet" viste også at det ikke er dårlig kjemi som oppløser bandet neste år. Den har nemlig aldri vært så tilstede på denne siden av det nye milleniumet som den er nå.

Foot Of The Mountain ble representert ved et solid knippe i helgen, der de fremfører "The Bandstand" og "Foot Of The Mountain" med stor overbevisning. Bare låter fra East Of The Sun... og Memorial Beach manglet, ellers var det meste inkludert. Man kunne kanskje ønsket seg "I've Been Losing You" i stedet for "Sunny Mystery", men noe mer er det ikke lov å pirke på for våre popkjeledegger i 2009.

PAAL WAAKTAAR: Jaggu hadde han ikke børstet støvet av "I Dream Myself Alive" og "And You Tell Me" også. TERJE DOKKEN.

A-ha har kanskje aldri vært bedre, og jeg tror nok at 16.000 nordmenn som har vært på konsert i helgen er ganske enige i det.

A-ha spilte dette i Oslo Spektrum både fredag og lørdag:

The Sun Always Shines On T.V./Riding The Crest/The Bandstand/Scoundrel Days/Stay On These Roads/Manhattan Skyline/Hunting High And Low/The Blood That Moves The Body/I Dream Myself Alive/And You Tell Me/Velvet/Train Of Thought/Sunny Mystery/Forever Not Yours/Shadowside/Summer Moved On/Foot Of The Mountain

Ekstra: Crywolf/Analogue/The Living Daylights/Take On Me

Del på Facebook | Del på Bluesky

(11.02.20) Trondheim Spektrum var meget stolt over å ønske a-ha velkommen til sin nye storstue denne småkalde fredagskvelden tidlig i februar. Konserten var overraskende nok ikke utsolgt, men det var det nok ingen som la merke til ... Det mange derimot la merke til, var hvor utrolig voksent klientellet var. Dette var uten tvil et 45+ publikum. Kanskje ikke så rart, siden så mye av kvelden handlet om året 1985.

(27.06.06) Setherial har mange år på baken nå, hele 13 for å være helt nøyaktig. Dette er svenskenes femte album, og det er dessverre tydelig at bandet har begynt å gå på tomgang i de senere årene. Det at disse karene enda ikke har oppnådd samme status som landsbrødrene Marduk, er neppe tilfeldig.

(09.10.04) Med en kilo godvilje i bagasjen er Magne Furuholmen tilgitt for denne gangen. Men fortsetter han å bleikvaske signaturen sin med prosjekter som Past Perfect Future Tense, er jeg redd det vil gå utover det udødelige gudebildet en hel popnasjon har tegnet av ham fra tiden med A-ha.