Kvalitetsstempel mer enn godt nok: Savoy

Kvalitet og solid pop/rock? Du kan alltid stole på Paul Waaktaar-Savoy.


Det føles ikke meningsfullt å dele ut heder og ære til enkeltmedlemmer i a-ha. The fab trhee har for lengst bevist at de står støtt som kunstnere, også hver for seg. Men det er ingen tvil at som låtskriver – der rager Paul Waaktaar.

Han har en helt egen teft for det som på musikerspråket heter sløye akkordprogresjoner. De som strengt tatt kommer uventa, utafor boksen – men som likevel sklir inn i øregangene som fløte på jordbær. Hør på åpningskuttet, «Lonely Surfer», og jeg føler meg sikker på at du skjønner hva jeg mener.

De har hver sine strålende kvaliteter, men dette er en helt annen oppskrift enn den Sivert Høyem går for. Der Høyem på overlegent vis søker stemning gjennom åpenbare og naturlige akkordskifter, leiter Paul Waaktaar hele tida etter overraskende og smått eksperimentelle knep.

Her er en sang Paul McCartney kunne ønske han hadde skrevet:


Den bygges opp fra en enkel gitar og «hånd-perkusjon» til akustisk piano, strykere, et fullverdig trommesett og nydelig kor. Ikke på noen måte revolusjonerende, men så veldig riktig. Legg også merke til Frode Unneland; trommeslageren som nå utgjør den tredelen Paul Waaktaar-Savoy og hans kone Lauren Waaktaar-Savoy må ha ment at de mangla i bandet.

Sånn er det med alt Savoy gjør. De får deg til å tenke «kunne eller noe vært gjort annerledes her?» - og svaret er kort og greit «nei».

Alt Savoy gjør, er så ekstremt gjennomarbeida. Intet i de relativt kompliserte arrangementene virker tilfeldig, og ikke minst koringene – det er lagt på koring på så å si hver eneste tekstlinje. Hør «Pure As Driven Snow».

Du finner ingen ny «The Sun Always Shine On TV» her, og sånne låter blir da også skapt bare hvert skuddår. Men vit at Savoy tilbyr deg gnistrende god pop/rock.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Savoy – sofistikert og lett tilgjengelig

(26.09.24) Savoy leverer popmusikk av aller beste merke. Uten at mange oppdager det. Dessverre.


Savoy: Songbook Vol. 1

(25.09.07) Det er vel ingen hemmelighet at Paal Waaktaar-Savoy er hjernen bak det største popeventyret som noen gang har kommet ut av Norge. Videre ble det da ingen overraskelse at hans sideprosjekt etter A-ha-kollapsen i 1994 har vært en kritikersuksess. At han nå etter fem studioalbum samler det beste på ett brett er mer enn velkomment.


Sur hygge med Savoy

(04.10.04) (Oslo/PULS): Det er mange år siden Savoy har gjort en ordentlig turné, og hele syv år siden de spilte på Rockefeller sist. Øya-festivalen var en katastrofe for bandet, men selv om det har blitt betraktelig bedre har Savoy et udiskutabelt svakt ledd i kona Lauren Savoy.


Savoy: Savoy

(07.09.04) ”Savoy” er kanskje den tristeste konsekvensen av Det Moderne Ekteskap siden Lennons ”Double Fantasy”. For aldri har ekteparet Savoy hatt flatere struktur dem i mellom. Norges ubestridte popkonge lar kona Lauren være en Yoko, og ikke en Linda slik hun i beste fall kunne vært uten å kappe hodet av bandets potensial.


Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.


Savoy: Reasons To Stay Indoors

(12.11.01) Savoys fjerde album er profesjonellt ut til fingerspissene, og har en mektig produksjon i ryggen. Det er kanskje noe av aberet ved denne utgivelsen, nettopp at det låter så uforskammet gjennomtenkt og i så måte lite eksperimentelt. Vi bys på mange flotte, svevende pop-perler, men helheten blir til tider ganske kjedelig.


Savoy har passert 40.000

(10.12.99) Det nye a-ha-albumet lar vente på seg – og det er liten tvil om årsaken: Savoy går så det griner.


Waaktaar vil ut i verden - med Savoy...

(07.09.99) - “Mountains Of Time” er et ømt tema for for de som steller med det kommende a-ha-albumet. De virker temmelig usikre; er albumet vi nettopp har sluppet bra for a-ha, liksom? Knallgode anmeldelser gjorde ikke saken bedre...
Paul Waaktaar Savoy snakker om årets pop-sensasjon så langt, det nye Savoy-albumet.


Savoy: Mountains Of Time

(17.08.99) Tilhengerne av et tippeligalag i Oslo har for vane å synge: ”Det finnes kun et fotballag/Som fyller oss med velbehag.” Akkurat den følelsen får jeg av Savoys tredje album: Velbehag. Et helt ekstremt velbehag. Nærmere Beatles har norsk pop aldri vært.


Fra "Memorial Beach" til Savoy

(20.07.99) - En del ganger booka vi de første radene på konsertene - i ren desperasjon. Vi gjorde alt for å unngå de hysteriske jentene foran scenen, den delen av publikum ble liksom Mortens ansvar. Magne og jeg spilte for den eldre fansen på bakerste benk. a-ha trengte et mer seriøst image, og vi sa alltid "okey, vi kan gjøre fjortisblader som Smash Hits, men da skal vi også gjøre et skikkelig magasin." Magne anla et “intellektuelt" skjegg, til fortvilelse for tenåringsjentene i Japan. Dermed ville plateselskapet stryke a-ha fra all promotion der, forteller a-ha sjefen Paul Waaktaar Savoy. I den siste fase av dette tredelte intervjuet, snakker vi om tida rundt “Memorial Beach” - den hittil siste a-ha-LPen. Da sto kalenderen på 1993: a-ha ville ikke framstå som harmløse entertainere. Waaktaar Savoy, Furuholmen og Harket ville nå sitt "egentlige" publikum.


Kampen mot a-ha-produsentene

(09.07.99) - Jeg likte ikke produksjonen på “Hunting High And Low” Når du sitter på en låt som “Hunting High And Low”, har du ikke lyst til å drite på den, hevder a-ha sjefen Paul Waaktaar Savoy. Dette er part to i et tredelt intervju med den kreative kraften i a-ha.


Fra “Fakkeltog” til “Take On Me”

(06.07.99) - Du skulle sette på en låt og slå folk i hjæl på tre minutter. Paul Waaktaar Savoy forklarer hva som forma a-ha historien – den delen vi kjenner så langt. Dette er del I av et omfattende intervju. Det er gledelig å kunne konstatere at de musikalske ambisjonane ikke er omvendt proporsjonale med bevegelsene på bankkontoen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.