Magne Furuholmen: Past Perfect Future Tense
Med en kilo godvilje i bagasjen er Magne Furuholmen tilgitt for denne gangen. Men fortsetter han å bleikvaske signaturen sin med prosjekter som Past Perfect Future Tense, er jeg redd det vil gå utover det udødelige gudebildet en hel popnasjon har tegnet av ham fra tiden med A-ha.
Han skal ha for forsøket, men grammatisk gymnastikk og spenstige dur-moll-skifter er ikke nok til å gjøre en plateutgivelse interessant; heller ikke en gullkantet CV eller stjernehjelp fra Ed Harcourt og medlemmer i Coldplay.
Undertegnede har verken sett boka eller vært på utstillingen som ble lansert samme dag som plateslippet. Men så lenge han gir ut plata som et selvstendig element i multimediapakka, synes jeg heller ikke det er galt å vurdere den på egenhånd.
Furuholmen forvalter den britiske poptradisjonen i en arty atmosfære av harmonisk, ukonvensjonelle vendinger og speisa klangbilder.
I noen spor lykkes han, for eksempel i All The Time som tråkker i fotsporene til Thom Yorke i Killer Cars fra midten av 90-tallet, og med et refreng som Morten Harket kunne sunget til topps på hitlistene. I sluttsporet gjør han en hel grei kopi av Ryan Adams Goodnight Hollywood Boulevard. Men dessverre, med Furuholmen bak mikrofonen blir det mer anstrengende enn behagelig å sitte i lytterstolen.
I tittelkuttet og Nothing Here To Hold You løsner han på et ellers anstrengt strupehode og synger stille og avslappet. For to skarve øyeblikk samsvarer melodiene med fremførelsen og arrangementene. Siden svikter han alltid i et av leddene, som oftest i komposisjonene, som alltid er pene, men som tenderer til å tippe over i det kjedsommelige, - enda kjedeligere enn Travis på sitt tammeste.
Heldigvis har han en solid bærebjelke i produksjonen, som redder han fra å falme helt inn i anonymiteten. Past Perfect Future Tense er innredet i bomullsmyk forkledning, som kler de følelsesnære tekstene og sårbarheten i Furuholmens sviktende stemme med behagelig eleganse. Men den klarer aldri å heve ham fra det musikalsk middelmådige, det handler mer om å redde ham fra det tragiske.
Selv om egenartet kjedsommelighet er bedre enn å bare være kjedelig, så klarer heller ikke produksjonen å redde plata fra en fremtidig, ensom tilværelse i platehylla etter tittelkuttet er ferdighørt.
Del på Facebook | Del på Bluesky