Savoy: Savoy

”Savoy” er kanskje den tristeste konsekvensen av Det Moderne Ekteskap siden Lennons ”Double Fantasy”. For aldri har ekteparet Savoy hatt flatere struktur dem i mellom. Norges ubestridte popkonge lar kona Lauren være en Yoko, og ikke en Linda slik hun i beste fall kunne vært uten å kappe hodet av bandets potensial.


Satt litt på spissen: Hvis Paal hadde latt Lauren bli ved kjøkkenbenken, og han ikke hadde sløst bort flere hits på visstnok ikke-akkurat-bestekompis Morten Harket, så har jeg følelsen av at han kunne laget noe skikkelig bra, - noe folk hadde husket. I stedet lar han seg trekke ned i et dalføre av tåkete middelmådighet, med en plate som prøver tålmodigheten til lytterne allerede ved første gjennomlytting.

Bandets femte utgivelse har et par knallsterke refrenger på nivå med ”Velvet” og ”Summer Moved On”, men langt fra mange nok til at de er verdt LP-prisen i norske platesjapper. I stedet renner den over av nesten-prosjekter, låter med ryggfrysende vers, men med dårlig refreng – og omvendt.

Visst har Lauren Savoy har en yndig stemme, som gjør både Hope Sandovals godnattaimage og Nina Perssons sexappeal med overbevisning, – men bare øyeblikksvis, og bare når ektemannen har skrevet et refreng hun kan henge seg på.

Og de er det ikke mange av; i store deler av plata snubler hun rundt i sine egne middelmådigheter, svirrer ufokusert mellom kunst og kål, og tryner inn i passive krysskoblinger med Paal Waaktars gitarriff og arrangementer.

Ærlig talt, vi snakker om et band med to Spellemannspriser på peishylla, og et medlem som blir omtalt som Norges ubestridte ”popkonge”; hele tre – 3!! – år etter forrige plateutgivelse. Og så dette?

At de bruker kjendistrynene sine som fripass til forsidene i Akersgatas kulørte ”musikkpresse”, og insisterer på – uten et eneste kritisk spørsmål fra journalistene – at samarbeidet dem i mellom danser på rosa skyer, sier altså ingenting om den sanne, kvalitetsbevisste vurderingen av Savoy. Ikke i det hele tatt, faktisk.

Bandet fortjener imidlertid ros for å våge å strekke sjangerstrikken ut i nye landskaper. Med god produsenthjelp av Frode Jacobsen i Madrugada, har Savoy fjernet seg litt fra den britiske panoramapoppen, og gått inn i et spinklere, og mer intim americana-inspirert produksjons- og låtpakke.

Dessverre det blir med forsøket. Foruten det slentrende countrysmilet ”Bovine” og til dels ”Girl One”, får de det ikke helt til å rulle. Låttittelen på åpningssporet, ”Empty Of Feeling”, er ganske dekkende for hva som mangler.

Heldigvis finnes det et hederlig unntak på plata; duetten "Whalebone". Med tårer i øynene og tyngdekraften til en månemann, gjødsler Paal Waaktar popmagi med samme fruktbarhet som da han dyrket pophistorie under A-ha-paraplyen på slutten av 80-tallet. Og for en gangs skyld flyr ekteparet i takt med hverandre, løfter hverandre med en dampende intensitet som overgår de heteste sengeaktiviteter. Hvorfor gjør de ikke dette hele tiden?

I tillegg dukker også en av verdens beste vokalist fra et av verdens beste band, Jimmy Gnecco i Ours, opp som gjestesanger på to låter. Ingen av disse er spesielt bra, men i de siste strofene i låt nummer elleve – trykk deg fram, du går glipp av lite – leverer Gnecco en vokalprestasjon som bør åpne øynene for Ours’ fantastiske Buckley-rock.

Av uforståelige grunner er Ours aldri nådd frem til norske platebutikker. Men kanskje dette blir inngangsporten til Europa for det amerikanske vokalgeniet? I så fall har Savoy gjort èn god ting med plata si.

Hold deg til et singelkjøp, og bruk penga dine på Ours eller en de andre, fantastiske platene som kommer denne høsten.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Savoy – sofistikert og lett tilgjengelig

(26.09.24) Savoy leverer popmusikk av aller beste merke. Uten at mange oppdager det. Dessverre.


Kvalitetsstempel mer enn godt nok: Savoy

(04.02.24) Kvalitet og solid pop/rock? Du kan alltid stole på Paul Waaktaar-Savoy.


Savoy: Songbook Vol. 1

(25.09.07) Det er vel ingen hemmelighet at Paal Waaktaar-Savoy er hjernen bak det største popeventyret som noen gang har kommet ut av Norge. Videre ble det da ingen overraskelse at hans sideprosjekt etter A-ha-kollapsen i 1994 har vært en kritikersuksess. At han nå etter fem studioalbum samler det beste på ett brett er mer enn velkomment.


Sur hygge med Savoy

(04.10.04) (Oslo/PULS): Det er mange år siden Savoy har gjort en ordentlig turné, og hele syv år siden de spilte på Rockefeller sist. Øya-festivalen var en katastrofe for bandet, men selv om det har blitt betraktelig bedre har Savoy et udiskutabelt svakt ledd i kona Lauren Savoy.


Øyafestivalen Dag 2: Full av skuffelser

(14.08.04) Foruten den steikende sola var det smått med lyspunkter på fredagens Øyafestival. Men noen gode øyeblikk var det, deriblant fra supergruppa National Bank som sto for en feiende flott debutkonsert. Under følger anmeldelser fra festivaldagens oppturer og nedturer.


Savoy: Reasons To Stay Indoors

(12.11.01) Savoys fjerde album er profesjonellt ut til fingerspissene, og har en mektig produksjon i ryggen. Det er kanskje noe av aberet ved denne utgivelsen, nettopp at det låter så uforskammet gjennomtenkt og i så måte lite eksperimentelt. Vi bys på mange flotte, svevende pop-perler, men helheten blir til tider ganske kjedelig.


Savoy har passert 40.000

(10.12.99) Det nye a-ha-albumet lar vente på seg – og det er liten tvil om årsaken: Savoy går så det griner.


Waaktaar vil ut i verden - med Savoy...

(07.09.99) - “Mountains Of Time” er et ømt tema for for de som steller med det kommende a-ha-albumet. De virker temmelig usikre; er albumet vi nettopp har sluppet bra for a-ha, liksom? Knallgode anmeldelser gjorde ikke saken bedre...
Paul Waaktaar Savoy snakker om årets pop-sensasjon så langt, det nye Savoy-albumet.


Savoy: Mountains Of Time

(17.08.99) Tilhengerne av et tippeligalag i Oslo har for vane å synge: ”Det finnes kun et fotballag/Som fyller oss med velbehag.” Akkurat den følelsen får jeg av Savoys tredje album: Velbehag. Et helt ekstremt velbehag. Nærmere Beatles har norsk pop aldri vært.


Fra "Memorial Beach" til Savoy

(20.07.99) - En del ganger booka vi de første radene på konsertene - i ren desperasjon. Vi gjorde alt for å unngå de hysteriske jentene foran scenen, den delen av publikum ble liksom Mortens ansvar. Magne og jeg spilte for den eldre fansen på bakerste benk. a-ha trengte et mer seriøst image, og vi sa alltid "okey, vi kan gjøre fjortisblader som Smash Hits, men da skal vi også gjøre et skikkelig magasin." Magne anla et “intellektuelt" skjegg, til fortvilelse for tenåringsjentene i Japan. Dermed ville plateselskapet stryke a-ha fra all promotion der, forteller a-ha sjefen Paul Waaktaar Savoy. I den siste fase av dette tredelte intervjuet, snakker vi om tida rundt “Memorial Beach” - den hittil siste a-ha-LPen. Da sto kalenderen på 1993: a-ha ville ikke framstå som harmløse entertainere. Waaktaar Savoy, Furuholmen og Harket ville nå sitt "egentlige" publikum.


Kampen mot a-ha-produsentene

(09.07.99) - Jeg likte ikke produksjonen på “Hunting High And Low” Når du sitter på en låt som “Hunting High And Low”, har du ikke lyst til å drite på den, hevder a-ha sjefen Paul Waaktaar Savoy. Dette er part to i et tredelt intervju med den kreative kraften i a-ha.


Fra “Fakkeltog” til “Take On Me”

(06.07.99) - Du skulle sette på en låt og slå folk i hjæl på tre minutter. Paul Waaktaar Savoy forklarer hva som forma a-ha historien – den delen vi kjenner så langt. Dette er del I av et omfattende intervju. Det er gledelig å kunne konstatere at de musikalske ambisjonane ikke er omvendt proporsjonale med bevegelsene på bankkontoen.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.