Savoy: Savoy
Savoy er kanskje den tristeste konsekvensen av Det Moderne Ekteskap siden Lennons Double Fantasy. For aldri har ekteparet Savoy hatt flatere struktur dem i mellom. Norges ubestridte popkonge lar kona Lauren være en Yoko, og ikke en Linda slik hun i beste fall kunne vært uten å kappe hodet av bandets potensial.
Satt litt på spissen: Hvis Paal hadde latt Lauren bli ved kjøkkenbenken, og han ikke hadde sløst bort flere hits på visstnok ikke-akkurat-bestekompis Morten Harket, så har jeg følelsen av at han kunne laget noe skikkelig bra, - noe folk hadde husket. I stedet lar han seg trekke ned i et dalføre av tåkete middelmådighet, med en plate som prøver tålmodigheten til lytterne allerede ved første gjennomlytting.
Bandets femte utgivelse har et par knallsterke refrenger på nivå med Velvet og Summer Moved On, men langt fra mange nok til at de er verdt LP-prisen i norske platesjapper. I stedet renner den over av nesten-prosjekter, låter med ryggfrysende vers, men med dårlig refreng og omvendt.
Visst har Lauren Savoy har en yndig stemme, som gjør både Hope Sandovals godnattaimage og Nina Perssons sexappeal med overbevisning, men bare øyeblikksvis, og bare når ektemannen har skrevet et refreng hun kan henge seg på.
Og de er det ikke mange av; i store deler av plata snubler hun rundt i sine egne middelmådigheter, svirrer ufokusert mellom kunst og kål, og tryner inn i passive krysskoblinger med Paal Waaktars gitarriff og arrangementer.
Ærlig talt, vi snakker om et band med to Spellemannspriser på peishylla, og et medlem som blir omtalt som Norges ubestridte popkonge; hele tre 3!! år etter forrige plateutgivelse. Og så dette?
At de bruker kjendistrynene sine som fripass til forsidene i Akersgatas kulørte musikkpresse, og insisterer på uten et eneste kritisk spørsmål fra journalistene at samarbeidet dem i mellom danser på rosa skyer, sier altså ingenting om den sanne, kvalitetsbevisste vurderingen av Savoy. Ikke i det hele tatt, faktisk.
Bandet fortjener imidlertid ros for å våge å strekke sjangerstrikken ut i nye landskaper. Med god produsenthjelp av Frode Jacobsen i Madrugada, har Savoy fjernet seg litt fra den britiske panoramapoppen, og gått inn i et spinklere, og mer intim americana-inspirert produksjons- og låtpakke.
Dessverre det blir med forsøket. Foruten det slentrende countrysmilet Bovine og til dels Girl One, får de det ikke helt til å rulle. Låttittelen på åpningssporet, Empty Of Feeling, er ganske dekkende for hva som mangler.
Heldigvis finnes det et hederlig unntak på plata; duetten "Whalebone". Med tårer i øynene og tyngdekraften til en månemann, gjødsler Paal Waaktar popmagi med samme fruktbarhet som da han dyrket pophistorie under A-ha-paraplyen på slutten av 80-tallet. Og for en gangs skyld flyr ekteparet i takt med hverandre, løfter hverandre med en dampende intensitet som overgår de heteste sengeaktiviteter. Hvorfor gjør de ikke dette hele tiden?
I tillegg dukker også en av verdens beste vokalist fra et av verdens beste band, Jimmy Gnecco i Ours, opp som gjestesanger på to låter. Ingen av disse er spesielt bra, men i de siste strofene i låt nummer elleve trykk deg fram, du går glipp av lite leverer Gnecco en vokalprestasjon som bør åpne øynene for Ours fantastiske Buckley-rock.
Av uforståelige grunner er Ours aldri nådd frem til norske platebutikker. Men kanskje dette blir inngangsporten til Europa for det amerikanske vokalgeniet? I så fall har Savoy gjort èn god ting med plata si.
Hold deg til et singelkjøp, og bruk penga dine på Ours eller en de andre, fantastiske platene som kommer denne høsten.
Del på Facebook | Del på Bluesky