En aften deLillos-dilla for Fiffen, Diffen og Sniffen

Tom Stalsberg & Vidar Ruud - vi sendte like godt vårt dreamteam til Frogner, Oslo vest. En jubileumskonsert av slike dimensjoner skal så klart legges til hjemmebane.

---

deLillos / Frøyas Have / 07.06.25

Av Tom Stalsberg // 08.06.25

---

(Teksten er basert på stolthet, kjærlighet og fordommer)

STAKKARS STAKKARS OSLO BY: deLillos runder 40 år og bandet er de nye pinsemennene med helgas to konserter i Frøyas Have (lørdag og søndag), beliggende en kortnovelle unna Aschehougs Villa på Drammensveien.

Her sto 7000 tilskuere som rødlistede hummer i teiner sammen med verdens beste band fra Oslo Vest. Vi var alle omkranset av de grønne glitrende tre godaftener i dette fasjonable ambassadestrøket som huser blant annet den iranske, ikke akkurat rockens Mekka. Uendelig trist. Ved porten der jeg bor.

SLIK ER SELVE LIVET

Her var Diffen, Fiffen og Sniffen.
Her var Babben, Labben og flokken vår fra mindfullness.
Her var også mange ordentlige folk, skattesnytere, sytere, nytere, blide mennesker, fine mennesker, varme mennesker og en og annen hvitvinsforbryter. Slike er selve livet. Vi suste avgårde. Svevde over byen. Alle kvinner og alle mann. Alle hen.

Vi som alle sammen, mer eller mindre, har vokst opp i det underfundige universet til denne maestro i blå dress for anledningen, Lars Lillo Stenberg, og hans fantastiske mannskap som også alle var meget pent kledd for bursdagens konsert. Som seg hør og bør.

Og, deLillos ga oss nesten hele jukeboksen av gamle sanger om igjen, og selv om et dannet publikum måtte få opp gjennomsnittspromillen før det tok av litt, så hygget vi oss kraftig. «Jeg vil ut, jeg vil drikke meg full».

Samtidig burde arrangørene ha sørget for å ha litt flere kraner rundt i området for å slippe at det skravlende Bentley-folket, som er vant til å feilparkere og slippe unna med det, og som nå sto lukeparkert ved bardiskene.

Men, Frøyas hage passet ellers utmerket for et slik evenement der det ikke oppsto nevneverdig tumulter, men 7000 tilskuere er å maxe ganske så voldsomt. Også prisene var jækla høye. 160 kroner (inkludert 20 kroner i miljøgebyr) for Frydenlund i plastglass!! Vi uten en Benny Bankboks på Cayman syns dette var like stivt som en skjortesnipp fra Gunnar Øye (Majorstuens beste).

KOSTSKOLEN CHARLIE WATTS

Men, pytt. Trommeslager Paasche satt steady som et svaberg i sommersol i tre strake timer av beat. Like stødig, like temposterk som alltid. Uten fiks og fakseri. Han er da uteksaminert ved kostskolen Charlie Watts.

Gitarist Lundevall er jo fortsatt den unge og gærne «nyveiver» i bandet og vi liker når han får lov til å øse ut fra både øverste og nederste hylle av riff, fuzz og det lyriske. Prima vare, sekunda ikke, mister LL.

Bassist, sanger og komponist Beckstrøm er også fortsatt like viktig i dette bandet anno 2025 som i 1985. Han er den vise popsjamanen. Tekstene hans er små outsiderabsurde historier som alltid faller i smak. Alltid. For alltid.

Til orientering: Lars Fredrik har stående mastergrader ved Bassuniversitetet til Bill Wyman og John Entwistle.

TRUEDE ROCKESKRIBENTARTER

Publikum inneholdt også truede rockeskribentarter som det levende leksikon for riff og refrenger, Asbjørn Bakke, The Leif «Leffe» Gjerstad, popikon Finn Bjelke, den store kronikør, Geir Rakvaag, og undertegnede, Stalsbergs Reviderte Kulturservice i samarbeid med Vidar Ruuds Fotografiske og PULS.no. ved redaktør A. Rønsen d.e.

Vi har dessverre begått den store dødssynd at nedtegne en slags anmeldelse på nødrim og kjærlighet, stolthet og fordommer, hvitsnippforbrytelser og straff, Genanse og Verdighet, tro og håp, nostalgi og selvironi.

Teksten er også løselig basert på et kassert skriv, en refusert pressemelding i forbindelse med utgivelsen «Evige dager» anno 2022. Les eller glem det. Digg det eller skjell det ut.

VERDEN LÅ LIVSFARLIG

Det var en gang en sommer
i totusen og tjuefem
Hvor alt var så ubehagelig
Og verden var ganske slem
Om dagen kunne man klikke
febrilsk på en mobiltelefon
Om kvelden løp vi rundt vår mentor
Når du en gang kommer
Neste sommer
Skal delillos atter være her
Og de skal synge i Frøyas hage
Det var en gang en sommer
I totusen og tjuefem
Hvor verden lå livsfarlig
Langs Norges kyst et sted
På radioen var det en podkast
Om influensers og en evnukk
Vi ruslet ned til Frognerkilen og sa nok er nuk.

SKYGGEBOKSER MED NELLY

Fugl i bur, fugl i bur.
Vi synger oss tilbake til Suser Avgårde,
skyggebokser med Nelly og refrenger
sammen med Johnny Fredrik og Kåre.
Evige dager med nikk til progrock hvor du rakk
å gifte deg, få barn og bli skilt før neste vers.
Det gikk tre kuler varmt i Nye Takter, Puls og Beat,
Min beibi dro av sted. Feel the heat.
Lenge før Skal vi danse, Ex on the beach og Kjendis Farmen,
vi husker fortsatt beste Marius, Carmen, Carmen.
Slik går refrenget her:
Hvorfor heter ikke gater i Oslo
Kokken Tors vei, Neste sommer Avenue
og parken Den feite mannen.
Hvorfor heter ikke en cocktailbar Tøff i pyjamas.
Hvorfor er det ikke en bokhandel
ved navn Hjernen er alene?

BEACH CLUB-GENERASJONEN

Síl vous plait, síl vous plait:
Vi synger oss tilbake til
Før var det morsomt med sne,
KLM, Wesensteen og Nikkerne
fikk oss fortsatt til å humre og le.
Evige dager In Memory of Elisabeth Reed.
Hilser, poger og skåler på Ratz, Sardine´s og Renegat,
og på Cruise Cafe & Beach Club satt ekteparet,
Herr og Fru Speed.

DE GAMLE ATLAS

Sveve over byen, Mere, Mere:
Vi synger oss tilbake til Hjernen er alene
da det gamle atlas-Europa fortsatt hadde nasjoner som
Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og DDR.
Huskeglemme,
Amerika var liksom de snille,
kommunistene de slemme,
huskeglemme. Trump setter nå inn Nasjonalgarden.
En lovlig valgt despot. Satan i det ovale kontor.
Vi lengter tilbake til de evige dager med en skummel syretripp,
og han derre Lars L. har nok hørt litt på Robert Fripp.
Vi sa fortsatt muhammedanere, asyl og blekansikt
og ble ikke så veldig krenket av lite ugh.

20 LILLOS UTEN

Sveve over byen, kunstig og kulørt:
Vi synger oss tilbake til Neste sommer,
Vi synger oss tilbake til La oss bli fri for all nostalgi, men
sender et papirfly til beste Jokke, DumDum og Raga,
Evige rockedager i Frøyas hage
var det fortsatt levende konsertlivet laga.
Vi synger splitter nye sanger om igjen fra Frogner,
fra 20 Lillos uten filter.
Slik går refrenget her:
Hvorfor heter ikke gater i Oslo
Kokken Tors vei, Neste sommer Avenue
og parken Den feite mannen.
Hvorfor heter ikke en cocktailbar Tøff i pyjamas.
Hvorfor er det ikke en bokhandel
ved navn Hjernen er alene?

(Bonusspor, kanskje bootleg kjøpt utenfor Elm Street i skyggen av Backstreet Girls eller var det Sterk Naken og Biltyvene?)

Evige dager, lårkorte netter.
Vi knelere for smak av honning.
Vi stirrer mot Finnes det en kvinne.
Men vi savnet Arne.
Men ikke, Min beibi dro av sted.
Glemte minner, jeg tror jeg forsvinner.
Kokken Tor, vi digger deg fortsatt helt jævlig.
Vi bøyer nakken for Frognerbadet.
For Frøyas Have.
For 1993, Nittenåttifire, Vår og Hele verden.
For Denne musikken.
For Avismannen, Søster
og Kongepuddelen Odd.

Og alt det andre vi gjerne skulle ha hørt, men vi fikk tre strake timer.
Kan nesten ikke be om mer i skyggen av det hellige stedet, Villa Casba, som i dag rommer Saudi-Arabias ambassade.

Også en neve stjernestøv til gjesteartister som Big Bang aka Øystein Greni (som gjorde Stakkars Oslo til ei tung reise i energi og spilleglede og BRAVOO), til Ida Maria, til Jørn Christensen/Per Vestaby, til saksofonist Nystrøm, til No.4, til Jevanord og Lindstrøm, til den store Kyrre Fritzner, til Stein Torleif Bjella og nå skal vi straks holde smella.

Hilsen Neil Young, Jonathan Richman, Teenage Fanclub og nasjonalskaldene fra og med og i deLillos.

PS: Ingen hedgefondere, refrenger, Jaguarer (1968-modeller) eller engelske settere ble skadet under skrivingen av denne teksten. Hikk.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky