deLillos jubilerer med sitt aller beste album
deLillos feirer opptil flere jubileer med «20 Lillos uten filter». De kan feire med god samvittighet, vel vitende om at de leverer til toppkarakter - både i stil og innhold.
Lars Lillo-Stenberg er «vestkantgutt». Det er ikke nødvendigvis ensbetydende med kred i rock-miljøet, for å si det forsiktig. Men han opptrer med stil, i likhet med sine brødre som sogner til Oslo vest – Ole Paus, Lars Saabye Christensen og Ketil Bjørnstad. Og selvironi blir aldri feil:
Jeg er fra Frogner // og det er slettes ikke galt // Pene gater og vakre trær fins over alt //Her kan du bo så fint og staselig med tre stuer blant syy rom.
Tekstlinjene serveres til et sjeldent moderne akkompagnement, veldig utypisk deLillos. Det skal vise seg at så godt som at hele dette albumet er sånn. En ekstraordinær miks av tradisjonstro deLillos og spreke innfall av ting du ikke tidligere har hørt fra disse fantastiske fire.
Et dobbeltalbum er i utgangspunktet en vanskelig øvelse. En formidabel utfordring, vil de fleste musikere mene. Det skal mer enn bare litt til for å holde oppmerksomheten gjennom fire LP-sider.
Hvis KI gjør at maskinene kommer til å tenke selv - vil maskinene da komme til å savne oss? «Dragens hule» er Ole Paus opp ad dage. Mick Jagger har blitt oldefar, og likevel litt av en kar – så forbanna urettferdig.
«Alene nå» åpner som Queens «Another One Bites The Dust», men utvikler seg helt annerledes.. «Fin dag å dø» sender tankene til Dire Straits’ «Walk Of Life», men blir til noe helt annet. Fins det spor av progrock i «Skikk»? «På turné» avslutter side to som sakte swing.
Trommeslager Øystein Paasche framheves sjelden, og det er dødsens urettferdig. Han spiller bare så forbanna riktig. Og det er en nytelse å høre Lars Fredrik Beckstrøm avslutte bak den store kontrabassen.
Fins det et slags nøkkelspor her? «Din konge døde på Sjakk Matt» - hvilken låt! Jeg kommer til å tenke på «Kokken Tor», «Hjernen er alene» og The Beatles’ «The End». Koringa er like fin som i «Because». Gitarsoloen er en David Gilmour verdig. En sang som kan spilles inn i evigheten.
Dette er så utrolig elegant levert, hele veien. Det begynner heldigvis å bli noen tiår siden vi kunne si «bra til å være norsk». I møte med «20 Llillos uten filter» kan jeg likevel ikke fri meg fra å tenke - at et norsk band får til dette!
Del på Facebook | Del på Bluesky