Bandet som ble så mye mer enn en liten dings
Wow wow! Yeah yeah! Slik går refrenget her! Her er det bare å synge med, folkens!
La meg begynne med en klassisk rock’n’roll-historie. Du vil helt sikkert kjenne den igjen fra mannen som sa nei til The Beatles, fordi «tida for gitarband er over». Vi skriver 1983, og Lars Lillo-Stenberg har kommet opp med en demo av «Tøff i pyjamas». Han forsøker seg hos plateselskapet Snowflake, den gang leda av den tidligere Vanguards-trommisen Leif Hemmingsen – som responderer slik: «Kan du ikke skrive en hit da, Lars.»
Sånn kan det gå! Og du visste kanskje heller ikke at «Min beibi dro av sted i en blå folkevogn» hadde sitt opphav i The Hep Stars’«My baby drove up in a brand new cadillac»?
Lars Lillo-Stenberg er i det hele tatt raus med å avsløre sine inspirasjonskilder. Ta en titt inn i de respektive katalogene, og du skjønner hva Lars mener med å henvise til «Weather With You» (Crowded House) når han snakker om «Morgenstund med naken mann». Queen er vel ikke det første bandet du forbinder med deLillos, men bandet fins i referansegruppa når det kommer til å arrangere gitarer.
Ellers finner vi Eels, Lenny Kravitz, Grateful Dead, Supertramp, John Lennon, Paul McCartney – og selvfølgelig Neil Young. Ved ett tilfelle formulerer han seg faktisk sånn: «Det er gøy å være coverband uten å egentlig spille coverlåtene.» Mitt tips på Top Two av inspirasjonskildene? Neil Young og Paul McCartney – og jeg er faktisk ikke sikker på i hvilken rekkefølge de bør nevnes i.
«Glemte minner» er en intervjubok. Sånn sett har den alt til felles med den nylig utkomne boka om Hellbillies. Lars Lundevall og Lars Fredrik Beckstrøm får sine innspill, men i all hovedsak er dette beretninga om hvordan Lars Lillo-Stenberg ser på sangene til deLillos. Så hvor ble det av de tre trommeslagerne? De omtales relativt bredt, og leseren får et innblikk i hvorfor denne sentrale plassen i bandet har vært omskiftende. Men det er ingen tvil om hvem som har tatt sjefsavgjørelsene i dette spørsmålet. Lillo-Stenberg: «Jeg sa opp Øystein Jevanord tidlig på høsten i 1988.»
Uten at det fordres musikalsk skolering for å få utbytte, er boka full av musikalske faguttrykk – som gating, slap back shuffle, spille på klikk, stikket, hi-hat på off-beaten, lesley-effekt, slap-ekko, analog phaser, rotosound, vib-arm, slide, twang, DI-boks, rubato, phaser-gitar, arpeggio-gitar.
Her og der kunne det med fordel vært stramma inn en smule, men boka gir et fint innblikk i hvordan man skriver sanger – i hvert fall sånn som deLillos skriver sine sanger. Mesteparten av tekstene bunner i personlig opplevelser, og Lillo-Stenberg er åpen og ærlig: «Hun sa vel rett ut at hun ikke var sikker på om hun var forelsket i meg.»
Jeg har ledd og grått meg gjennom denne boka - og når du her og nå skal få et tips om hvordan du bør lese den, kommer jeg til å huske på omstendighetene da jeg første gang hørte «Kokken Tor». Jeg var redaktør i PULS, og rusla noen hundre meter fra redaksjonen med CD-walkman – veldig nymotens på den tida – bort på den brune bula Den runde tønne. Som jeg så ofte gjør når jeg anmelder plater, leser jeg aviser under første gjennomhøring – førsteinntrykket kan gjerne dannes uten å ha hundre prosent oppmerksomhet.
Men så kom «Kokken Tor», og jeg trodde knapt hva jeg hørte. Jeg kan ikke huske å ha blitt brakt inn i den samme feelinga, annet enn den gang jeg første gang hørte Radioheads «OK Computer». Jeg må ha hørt «Kokken Tor» minst 20 ganger den kvelden.
Jeg har ledd og grått meg gjennom denne boka, og nå veit du hvordan du skal lese den. Ta deg god tid. Finn fram deLillos-platene dine, og så hører du alle sangene etter hvert som de blir kommentert i bokform. Da har du kveldskos til langt ut i adventstida.
YNGVE KNAUSGÅRD og LARS LILLO-STENBERG
Glemte minner
Cappelen Damm
Del på Facebook | Del på Bluesky