deLillos: Kast Alle Papirene
Jeg veit det er urasjonelt, men hver gang jeg hører denne plata griper jeg meg i å tenke: Fins det egentlig mer enn ett band her hjemme?
Høsten 99 tok deLillos med seg sine struper og sine enkle instrumenter til Vestfold. Der spilte de inn på den gamle måten. 8 spor, analogt, ferdig med det. Resultatet? Vitalt, er ordet. Bare tenk å si det slik: - Nå vil vi til Sverige - pop-musikkens land! Det kunne vært på tide, men hvor er Øyvind Myhrvold og ministeriet Bondevik?
Kast Alle Papirene inneholder alt hva en deLillos-LP skal inneholde, inkludert et par-tre spor signert Lars Fredrik Beckstrøm. Jo Nesø har skrevet om den sørgerlig glemte skøyteløpern Erik Vea, og nå har Beckstrøm jaggu sørga for at Torkel Ravndal - vektløftern! har fått sin egen sang. Hvem sa at sport og rock var usammenlignbare størrelser?
Det hører med til historien om denne plata at Lars Frederik debuterer som komponist og tekstforfatter i Bellman-kategorien, men hvorfor har ikke Guddommelig Plikt et lutt/sitter-akkompagnement? Hans beste sang denne gang, Egoland, er sound- og stemningsmessig snausa fra Beatles-katalogen fra tida rundtomkring I Am The Walrus.
Kom Igjen er dømt til et liv som tung live-klassiker, og dette er virkelig noe spesielt med deLillos: De har en helt egen evne til å få virkelig tung rock til å låte pop. Kokken Tor, ikke sant? Den samme skjebnen kan godt komme til vederfare Brød.
Men Seng? Den er så myk og god at den låter som var den produsert av Daniel Lanois. Jørn Christensen gjør med andre ord nok en gang en helt superb jobb bak spakene.
Skal jeg også tippe albumet har produsert en tekst allverdens studentkroer ikke kan få nok av de neste par åra?
Det hender at jeg føler meg gal
Og da blir jeg glad
For da vet jeg det
At jeg er ikke gal
For hvis jeg var gal
Så ville jeg vært helt normal
Bare når jeg klarte
Å føle meg glad
Så jeg er ikke gal
Når jeg føler meg gal
Som vanlig finnes her én låt som bare er instant outstanding. Det har ikke alltid vært sånn, men denne gang handler det om tittelkuttet. Det er helt opplagt ikke verken John Lennon eller Karl Wallinger som spiller piano. Men slik låter det. Lars Lillo-Stenberg skrev en gang en sang om blivende beibier som lever sine egne liv. Den handla virkelig om en ordentlig beibi, men han skriver den typen sanger også sanger som lever sine egne liv.
Hør denne sangen én gang, og spør deg selv: Kunne denne sangen på noe vis vært annerledes? Som Jan Erik Vold sier det: - Vent så bare, på svaret
Del på Facebook | Del på Bluesky