NW Dag 1: Bursdagsselskap på beste vestkant

(Oslo/PULS): Norwegian Woods første festivaldag i år 2005 startet rolig og bygde seg opp til kakefeiring til slutt. DeLillos kunne ikke ha feiret bursdagen sin et annet sted enn akkurat i Frognerbadet.

---

Norwegian Wood Dag 1 / /

Av Anders Finslo // 18.06.05

---

Men før den tid var det andre navn på plakaten.

Thom Hell

Først ut var sørlandets store singer/songwriter-sønn Thomas Helland aka Thom Hell. Han har reist jevnt og trutt med sin aldeles glitrende debutplate I Love You i bagen nå, og i sommer kjører han slalom mellom solojobber og bandjobber i Twinklehead.

Sammen med sine kamerater i The Love Connection åpnet Thom Hell årets Norwegian Wood mens folk strømmet inn og stilte seg i kø for å kjøpe ølbonger. Men rettferdigheten feiret til slutt, og folk nærmet seg scenen for å få med seg en fin festivalstart fra en soloartist du bør sjekke ut så fort du har sjansen.

Odd Inge Rand

Tom McRae

Prestesønn og sytepave Tom McRae har vanligvis sitt norske publikum i sin hule hånd, men da befinner han seg gjerne i dunkle rockekjellere på den andre siden av året. Som festivalartist fremstår han bare som et malplassert og kjedelig pauseinnslag, og burde egentlig styre unna den slags.

TOM MCRAE: Vervet ingen platekjøpere. (Foto: Odd Inge Rand)

Til sitt tredje besøk til Norwegian Wood hadde han bare en cello som støttespiller for gitaren, og slet voldsomt med å formidle låtene sine med samme overbevisning som på plate. Tom McRae synger alltid upåklagelig pent, og ”The Boy With The Bubblegun” og ”End Of The World News” høstet rikelig med applaus, men jeg garanterer at ingen av de som hørte Tom McRae for første gang i går, kommer til å kjøpe plata hans.

Tori Amos

Ja, hvorfor ikke snu fjeset mot publikum og bikke hodet på skjeve, strekke armene ut som Kristus på Korset, venstre hånd på flygelet, høyre hånd på orgelet, og spille ”Crucify”! Ikke en gang Bono hadde kommet unna noe sånt med skinnet i behold. Men Tori Amos, kjære lesere. Tori Amos.

Hun sitter alene på scenen, men høres ut som et helt orkester. Fingrene ligger i spagaten over tangentene, og hun synger som en engel, eller djevel om du vil – ekstremt er det i alle fall.

TORI AMOS: Trollbandt. (Foto: Odd Inge Rand)

Tori Amos er musikk, til fingerspissene og mye lengre, og hun vet å utnytte hele sitt register. I går hoppet hun vilt og uhemmet på pianokrakken, roterte hele kroppen som om hun var et helt annet sted enn på en scene, og laget verdens beste plate som aldri vil bli gitt ut.

Amos hentet låter fra hele katalogen sin, og samlet dem i et improvisert mesterverk av en liveact. Vokalmelodiene ble hengt på nye, himmelske fraseringer, ofte til det ugjenkjennelige, tempoet skiftet omtrent for hver eneste verselinje, og pianofigurene er så innfløkt intelligente og umiddelbare at det går over all menneskelig forstand.

Konserten i går var ikke en gjengivelse av plateversjoner, det var en meddelelse av noe mye dypere, krevende og genuint.

”The land of the vikings”, humret hun mellom låt to og tre, og røper for første og siste gang at skikkelsen på scenen faktisk er av kjøtt og blod. Et lite øyeblikk tvilte jeg, nemlig.

Jeg så aldri John Lennon, men h… heller – jeg har fått Tori Amos.

DeLillos

Folk stod som muslimer på bønneteppe da vestkantens rockeallah, DeLillos, entret Frognerbadet i i pyjamas og frakk torsdag kveld. Men Lars Lillo-Stenberg rekker knapt frem til ”dumme-dumme-dum” før han avslører sin 20 års jubileumskonsert som en fargeløs og uskarp reprisesending av sine barndoms år.

LARS LILLO-STENBERG: Mottok fanbrev i 1993. (Foto: Odd Inge Rand)

For det er lenge siden nå, er det ikke det de synger? Det var bare da de sang akkurat denne linja i ”Glemte Minner”, at de virkelig løftet skylaget på Frogner denne kvelden.

På papiret skulle kvelden ha vært av sommerens absolutte højdare; "Finnes det en kvinne", "Den feite mannen", "Kokken Tor", "Sveve over Byen", "1984" og "Suser Avgårde", men klassikerlåtene syntes mer som gråstein enn perler denne kvelden.

Jeg kom for å huske hvorfor jeg skrev fanbrev til Lars Lillo-Stenberg og kalte dem verdens kuleste norskrockere i 1993, og gikk derfra og lurte på hvorfor de i det hele tatt gidder å holde på lenger. Det er så visst mors beste engler, men de – det smerter meg å si dette – er ikke lenger mine favoritter.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky